Vekkelse! Slik passer det aller best å betegne nyttårsstevnet på Brunstad. “Det går en hellighetsvekkelse over vårt land”, synger vi i H.V. 298. Ja, den går ikke bare i vårt land, men fra land til land, noe som også kom til uttrykk ved at flere tusen venner fra fem verdensdeler var representert på stevnet. Vekkelse var det og vekkelse ble det, og vekkelsen skal ved Guds nåde vare ved til Herren kommer. Vekkelsens innhold er det samme som det har vært helt fra menighetens begynnelse: Seier over synd! Helliggjørelse! Likedannelse med Sønnens bilde (Rom. 8), beredelse til Kristi snare komme. Vekkelse til å smelte sammen, vekkelse til å bli ett med hverandre, likesom Faderen og Sønnen er ett. Br. J. O. Smith skriver i “Skjulte Skatter” om påskestevnet 1934, altså for snart 58 år siden, at det på stevnet ble bønnearbeid og bønnekamp uten sidestykke i vår erfaring, at det ble bønn og atter bønn, at mange ble fylt med den Hellige Ånd og talte i tunger, at det mellom møtene var bønn i klikkevis i hver eneste krok fra loft til spisesal, kjøkken og vedskur. Ja, slik vekkelse var det også på nyttårsstevnet denne gang. Bønn i klikkevis, i bønneringer rundt omkring i den store salen, hvor unge og eldre ba med og for hverandre, på møter og mellom møter. Svært mange fikk i disse bønneringer oppleve Guds velsignelser på mangfoldig vis. Og br. J. O. Smiths formaning fra 1934 passer i høyeste grad også i dag, når han i nevnte stevnereferat inntrengende anmoder vennene rundt omkring på de forskjellige steder og i de forskjellige land til å begynne bønnemøter og til å nedbe Guds rike over arbeidet på hver sine hjemsteder. “Det driver all ondskap bort, og Gud rike kommer ned”, skriver han. Og den tillit har vi til den store ungdomsskare at de nok forstår å etterkomme den formaning som br. Smith ga på stevnet, at alt må skje i sømmelighet, så man ikke henlegger bønnemøter o.lign. til offentlige steder og andre steder der de blir til sjenanse for sine medmennesker. “La da ikke eders gode bli spottet!” heter det i Rom. 14, 16. Den Ånd som er i en slik vekkelse kan neppe gjengis i noe referat. Men noe av det som ble talt på stevnet, kan gjengis. “Herren er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse. Det høres fryderop om frelse i de rettferdiges telt, Herrens høyre hånd gjør storverk.” Salme 118, 14. Ja, det er i sannhet storverk når mennesker blir befridd fra synd og nederlag. Vi har jo også opplevd store under når det gjelder helbredelse fra sykdom, men det store, betydningsfulle under er å få seier over synden og bli likedannet med Sønnens bilde. Mer enn seier er det løftene går ut på. I den nye pakt kan alt settes i rette skikk. Hebr. 9, 9-10. Tenk, alt i rette skikk! I hjerter og sinn. I hjem og menighet, i ens ferd på skole og arbeidsplass. Kristus er kalt “yppersteprest for de kommende goder.” V. 11. Herrens herlighet fylte Herrens hus. Og Herrens herlighet er hans godhet. 2. Mos. 33, 19. Ja, godhet må fylle våre hjerter, våre hjem og våre møter! Alt hardt og all anklage mot brødre må smelte for Herrens Ånd og ild. I Kristi legeme er det bare én tro og én ånd. Og én kjærlighet! Ingen kan vokse og utvikles utenfor legemet. Man kan ikke holde seg til hodet for legemet uten å få samfunn med alle legemets lemmer. “Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Joh. 14, 23. Her ser vi at den som holder Herrens ord, har veldige løfter. Man kan ha hodet og munnen full av Guds ord, men dersom vi ikke ved Guds ord (sverdet) døder kjødet, blir det aldri virkelig godt, verken i hjerte, hjem eller menighet. Det gjelder derfor å stå fristelsen imot inntil døden inntrer over den synd som ordet belyser. Blir en Jesu disippel sløv i sitt liv, setter djevelen inn med sine anslag. Ett av hans anslag er at han forsøker å gjøre oss motløse. Alle hans anslag må beseires ved lydighet mot ordet. “Salig er det menneske som har sin styrke i deg.” Salme 84, 6. Vår styrke ligger altså ikke i medgang, “gunstige” forhold eller i personer vi etter kjødet har behag i. Nei, den ligger i Gud. Vårt kall er å elske hverandre likesom han elsket og elsker oss! For et kall! Ser vi vårt behov for en gjennomgripende vekkelse på dette område? 1. Pet. 2, 1-3. Avlegg! Lenges! Herren er god! Ja, at Herren er god, er det mange som har fått smake i disse dager. Og når vi har fått smake at Herren er god, er det meningen at vi skal bygges opp sammen som levende stener til et åndelig hus. V. 5. Da oppdager vi at vi alle har en natur som må bringes i Kristi død. Enkelte vil ikke bygges opp sammen med de andre, de ønsker leve “gudfryktig, alene med Gud” og utskilt fra de andre lemmene, men samtidig baktaler de og kritiserer Herrens utvalgte. Fornekter man på denne måte Kristi jordiske legeme, da fornekter man jo Kristus åpenbart i kjød og har dermed Antikristens ånd. Ved å arbeide på sin frelse derimot, blir man lykkelig på sin arvelodd i Kristi legeme. Evangeliet om et seirende liv er ikke et menneskeverk. Gal. 1, 11. Paulus var så grunnfestet, overbevist og sikker i denne sak at han sa: “Om noen forkynner eder et annet evangelium enn det som I har mottatt, han være forbannet!” Og han var i stor frykt og beven for at ordet om korset ikke skulle komme fram i sin fulle klarhet, at det skulle være besmittet av menneskefornuft og tidsånd. 1. Kor. 2, 1-5. Han kunne tale med Ånds og krafts bevis, for ordet ble kjød i ham. Slikt ord er ikke menneskeord, men Guds ord, som viser seg virksomt i enhver som tror. 1. Tess. 2, 13. Ordet kommer inn i oss ved hørelsen, men kun ved lydighet blir det kjød i oss. “Derfor, vær ikke dårer, men forstå hva Herrens vilje er!” Ef. 5, 17. Herrens vilje er vår helliggjørelse. Herrens vilje er at vi helt igjennom skal frelses fra synd og selvliv. Alt kjød er fordervet. Ingen har noe “finere” kjød enn andre, og Gud gjør ikke forskjell på folk. Må ingen være motstandere av den vekkelse som vekker oss opp til å forstå hva hans vilje er! “Bare at vi, så langt som vi er kommet, holder fram i samme spor!” Fil. 3, 16. Ja, dette er betingelsen. Det er bare ett spor som er det rette spor. Det er det spor Paulus vitner om i de foregående vers, der vi ser hans jagen fremad mot det fullkomne. Det blir ingen fred dersom vi befinner oss i forskjellige spor eller i forskjellig ånd. I vers 17 leser vi om slike som vandret etter apostlenes forbilde. I neste vers leser vi om slike som er fiender av Kristi kors. Slike er også fiender av hellighetsvekkelsen. Det er ingen enhet mulig mellom disse to flokker, disse to sinnelag, disse to vidt forskjellige spor. Noen prøver å bygge bro mellom dem vi leser om I vers 17 og dem som står omtalt i vers 18. Det går ikke! Men har man til i dag stått Kristi kors imot, er det ennå full anledning til en helhjertet omvendelse og sammensmeltning med dem som vandrer i Jesu fotspor, etter apostlenes forbilde. I Salme 122 uttaler David sin glede over Jerusalem, “en by som er tett sammenføyet”. Den bønnevekkelse som Gud nå har sendt over menigheten, skal bevirke at vi alle blir tett sammenføyd. Dette kommer jo også bokstavelig og på en anskuelig måte til uttrykk i de bønneringer som i disse dager har vist seg å være til så stor velsignelse, der man ber for og med hverandre. Målet er å bli tett sammenføyd i et ubrytelig samfunn med hverandre. For alle som vil det gode, er det en smerte å kjenne den “gjerdets skillevegg” som ligger i kjødet. Men ved Kristi kors er denne skillevegg nedrevet og vi kan smelte sammen i et samfunn der det ingen plass er for avind og onde tanker. Der får vi sans for å lide. Det er når man ikke vil lide at det blir brudd på samfunnet. Hebr. 2, 14-18. Les disse ord. Her ser vi hvilket verk som skjedde i Jesus, hvilket verk han gjorde for oss og hvilket liv han gjorde mulig for oss å leve. Dette var det br. J. O. Smith i sin tid fikk lys over, gikk inn i og forkynte med stor frimodighet og kraft. Og dette brakte vanære over forkynnelsen og over menigheten. Disse for oss så viktige sannheter ble av de fleste betegnet som vranglære. Vi leser det samme i 1. Joh. 4, 1 og utover. Prøv åndene! Hver ånd som benekter Kristus, kommet i kjød, er Antikristens ånd. Denne ånd bortforklarer et seirende liv, bortforklarer hele helliggjørelsen. Også i sitt andre brev advarer Johannes kraftig mot denne åndsretning. Guds ord skal ikke forklares og langt mindre bortforklares. Det skal tros og forkynnes med stor begeistring og glede. Vi må være inderlig takknemlige for den troskap våre forløpere har vist i dette. Skriftene blir bare levende ved en slik enfoldig troskap. Tenk når f. eks. 1. Pet. 4, 1 blir levende for oss! Lide i kjødet! Bli ferdig med synden! Hvilken velsignet hemmelighet å få åpenbaring om! Får man ikke seier i sitt liv, er det fordi man ikke vil lide. Og her må man lide ut, lide til en blir ferdig med det som forårsaker lidelsen, synden. Hvorfor skal seier koste så mye? For at vi skal forstå dens verdi, forstå hvor verdifull frelsen er! Jesus brakte synden i kjødet i døden. Veien til herlighet i eget liv, i hjem og menighet går gjennom lidelse i kjød. “Væpne og I eder med den samme tanke.” Jesus var den første som væpnet seg med denne tanke, han innvidde denne veien for oss. Om Edom, Guds rikes fiender, står det i Jer. 49, 10: “For jeg klær Esau naken, jeg avdekker hans skjulesteder.” La oss i disse vekkelsens tider lære den årvåkenhet som kan “avdekke Esaus skjulesteder”, komme skjult hovmod og skjulte krav i eget kjød til livs. Man kan ha meninger både om dette og hint, men mon om det ikke gjemmer seg mangt et skjult krav og skjult hovmod bak? I Rom. 7 taler Paulus om et seirende liv. En hemmelighet til hans seier lå i dette: “For jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske.” V. 22. Lyst er et sterkt ord. Hvordan er det med oss? Fortjener vår lyst til Guds lov virkelig betegnelsen lyst? I 2. Tess. 1, 11 leser vi om all lyst til det gode! Job 23, 10-13. Les disse vers. Legg merke til troskapen i å holde seg midt på rettens stier, til i ydmykhet å gi avkall på “egen lov” og egne meninger, for å holde seg nøyaktig til Guds bud. Når vekkelsen virker slik troskap, så skjer store ting på kort tid. Paulus var så grepet av kunnskapen om Kristus Jesus at alt annet ble skarn og tap for ham. Er det ikke slik for oss, så mangler vi kunnskap om Kristus. Derfor ba også Paulus for efeserne at de måtte få visdoms og åpenbarings ånd til kunnskap om ham. Br. J. O. Smith skriver i et brev fra 1928: “For øvrig er å si at alt kjød har fordervet sin vei. Den eneste sanne hjelp finnes i åndens virkninger og veiledning og ved Guds ord. Alt annet er “klikk” og “bom” og menneskeverk. Derfor gjelder det i alle ting å bie på Herren. Dette er både riktig og gagnlig, ettersom han alltid finner en sann og uimotståelig avgjørelse i enhver sak. Og dette bringer sann hvile og fred, samt en god samvittighet. Hvem er så dugelig til dette???” - Herav ser vi hvor viktig det er i enhver sak å bie på Herren. Paulus skriver i Gal. 5, 15 om å bite og ete hverandre. Det har nok vært en utvikling før det kommer så langt. “Sukk ikke mot hverandre, brødre”, skriver Jakob. Ja, et slikt sukk kan være begynnelsen til en uhyggelig utvikling. I forbindelse med å vandre i de ferdiglagte gjerninger, skriver br. J. O. Smith til sin sønn Aksel i 1935: “Overhyrden har ledelsen. Jeg for min del har hatt ham til leder i alle år siden jeg fikk noenlunde vett og forstand. Og du ser selv på denne dag at ledelsen har vært guddommelig og ikke menneskelig. Derfor tilkommer han all æren. Vår ære blir det da å høre hans røst.” Ja, det er eksempel til etterfølgelse! Paulus var hos korintierne med frykt og megen beven. Dersom også vi ferdes blant hverandre på denne måte, er all uro og ufred utelukket. Da har vi en velsignet salvelse over oss som virker dragende på andre. “Hvem skal stige opp på Herrens berg, og hvem skal stå på hans hellige sted?” Salme 24, 3. I vers 4 står svaret: “Den som har uskyldige hender og et rent hjerte …” Vekkelsen må virke slik at dette blir et spørsmål til hver enkelt. Hvem av de andre som skal stå på hans hellige sted, det er det Guds sak å avgjøre. Vekkelse er å våkne opp for dette alvorlige spørsmål: Er jeg en av dem? Og er f. eks. min tale god til nødvendig oppbyggelse, til gagn for dem som hører på? Ef. 4, 29. Eller er den råtten, full av bitterhet og anklage? Joh. 12,27: “Nå er min sjel forferdet.” Ja, man kan komme i situasjoner der ens sjel blir forferdet. Men la oss lære av Jesus som sa: “Derfor er jeg kommet til denne time. Fader, herliggjør ditt navn!” “Be uavlatelig!” 1. Tess. 5, 17. Ja, la oss gjøre det. Frykte for å falle ned i “gamle hjulspor”, frykte for å stanse i utviklingen. Det er lover for et liv i utvikling. “Når det er forbi med veden, slokner ilden”, står det i Ordspr. 26, 20. La oss flittig kaste “ved” på ilden, så den aldri slokner. Det er mange skjulte krav ånden vil peke på, som bør bli ildens rov. “Jeg elendige menneske!” utbryter Paulus. Dette er ikke uttrykk for kraftesløshet. Det er et sukk fra en disippel, som står i kamp for å nå det fullkomne. Slike blir bevart i en stadig vekkelse. Slike har intet å kreve. Slike lever i hellig enfold. Slike trenger en trofast og miskunnelig yppersteprest og opplever dette: “Jeg vil miskunne meg over den som jeg miskunner meg over, og ynkes over den som jeg ynkes over.” Og hos den miskunnelige yppersteprest er det ingen personsanseelse. Slike blir bevart fra villfarelse. Fjerner en seg fra den enfoldige troskap mot Kristus, blir også sukket “jeg elendige menneske!” borte, og kritikk og hardhet kommer i stedet. Guds miskunnhet blir borte fra ens liv, en modnes til å motta en annen ånd og et annet evangelium. “Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter.” Hebr. 3, 7-8. Dersom en ikke bryr seg om Åndens røst, kommer en inn i en forherdelse. Den Hellige Ånd peker på bestemte ting i vårt liv, og da gjelder det å være nidkjær og bringe de offer Ånden peker ut. Den vekkelsestid vi nå opplever, har bl.a. ført til at interessen for våre eldste brødres skrifter er økt i merkbar grad. Og det ser ut til at interessen hos de unge for å abonnere på sitt eget “Skjulte Skatter” også øker merkbart. En stor skare ungdom er blitt grepet av de sannheter som de eldste har forkynt og skrevet om. “Idag, om I hører hans røst.” Gud kan gjøre store ting på en dag når ordet blir adlydt uten utsettelser og nøling. En kan ikke bygge noe nytt på det gamle. Alt kjød må brytes ned. Også “fornemt” kjød. En kan dyrke avguder på høydene, det “fine” og “dannede” og dermed bli stående utenfor hele frelsen. I Kristi legeme får den ringeste størst ære. Vil man gjelde for å være noe annet enn det man er, blir man stående utenfor Jesu Kristi disippelskap. I Hebr. 10 leser vi om blod av okser og bukker. Man kan “dø” som okse eller bukk, under mye brøl og støy. Jesus døde som et lam, uten klage, uten støy. Det at han seiret som lam, gjorde ham til “Løve av Juda”. - Ja, må vi få bort all “oksedumhet” og “bukkestrihet”, slik at vi kan følge i Lammets spor! Visdommen er en menneske-elskende ånd. “Døm ikke!” lyder Jesu bud. Det er ikke tale om å ha et rent hjerte dersom dette bud ikke tas alvorlig. Bjelken og splinten (Matt. 7, 3) er av samme materiale. Det negative vi ser hos en annen, kan vi trygt dømme hos oss selv. Da lærer vi å se vår bror slik Gud ser ham. Det er vår egen hardhet som dømmer hardheten hos andre. En eldre bror, som for endel år siden falt død om på et av våre møter, sa til forsamlingen like før han døde: “Aldri har jeg sett dere så vakre som nå.” “Jeg lever ikke lenger selv”, er Paulus’ vitnesbyrd i Gal. 2, 20. Man kan f.eks. i familielivet ha sine “rutiner”, hvor man i høy grad lever seg selv, det går etter egne ønsker og egen smak. Når Guds røst taler til oss inn i disse forhold, må vi sette vårt selvliv til. Det er mange hyrder, men ikke alle hyrder setter livet til for fårene. “Men jeg vil levne hos deg et bøyet og ringe folk.” Sef. 3, 12. Dette er Guds vei med oss, og dette må vekkelsen bevirke i dypere grad. Ydmykhet er selve saken. Og dobbeltbekkens vannføring øker og øker jo mere nedover den går. “Jeg vil gjøre meg ennå ringere enn så og bli liten i mine egne øyne”, sa David. Ja, la oss ydmyke oss, og ydmyke oss for hverandre, ikke søke å være “en mann med et navn”. “I skal ikke la eder kalle rabbi, … I er alle brødre.” “Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt, dette er Herrens tjeneres arv og den rett de får av meg, sier Herren.” Es. 54, 17. Dette ord var til stor trøst for br. J. O. Smith. Det er mange onde tunger, det er mye snakk, men alle motstandstunger er domfelt. De helliges samfunn i Ånden kan ingen beseire. Det som gjelder er en full overgivelse til Herren og en daglig hengivelse til hans vilje. Det er ingen fred og herlighet ved vanlig religiøsitet, ingen seier og helliggjørelse. La oss i det nye år leve i forventningens ånd, og skritt for skritt gjøre fremgang på den vei der alt blir bedre og bedre, klarere og klarere inntil høylys dag! På et av de siste møtene leste br. Bratlie fra Skriften og formante og innprentet, formante og innprentet den sannhet som hører til gudsfrykt. 2. Kor. 3, 17-18. Skue Herrens herlighet og bli forvandlet til det samme bilde. Kap. 4. Denne verdens gud har forblindet de vantros sinn. Det er en alvorlig sak. Det er farlig å ha sitt sinn i denne verdens ting. Satan forsøkte også å dåre Jesus med denne verdens herlighet. “Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene”, var Jesu svar. V. 6: “… for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle fram fra oss.” Stråle fram fra oss! Hvilket kall! Slik skal menneskene finne oss, samme hva som kommer over oss. De skal få erfare at vi virkelig er kommet til en herlighet. Og hemmeligheten, den som er blitt åpenbart i menigheten, finner vi i vers 10: “alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.” Og i versene foran: “… idet vi alltid er i trengsel …” Hvis ikke Jesu død virker i oss, kan ikke Kristi herlighet stråle fram fra oss i de trengsler som her er nevnt. Under slike velsignede stevnedager som de vi har opplevd, er det ikke noe oppsiktsvekkende at det stråler fra en. Men så kommer trengslene. De unge, f.eks., som er blitt vekket til iver, kommer til å møte litt av hvert i livet. Da må en huske at bare når Jesu død virker i en, kan herligheten stråle fram! Når trengselen virker en evig fylde av herlighet i overmål på overmål (V. 17-18), da viser det at man virkelig har forstått evangeliet. Vi må altså ha det usynlige for øye. Det er når vi tenker på det timelige at trengslene blir tunge å bære. Likeså ble det lest og innprentet fra kap. 5, bl.a. vers 16: “Derfor kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet.” Noen har kanskje vært onde og stått sine medbrødre imot. Når slike kommer til tro og omvendelse, må de få erfare dette, at - fra nå av kjenner vi ingen etter kjødet. - Vekkelsens frukter må bli at vi alle blir “en pryd for Guds, vår frelsers lære”. Tit. 2. Eller som det står i Es. 61, 3: en “Herrens plantning til hans ære.” Vårt kall er å få del i guddommelig natur. Derfor må vi forkynne Herrens død, inntil han kommer. Forkynnelsen om hat til synd og selvliv har kraft i seg, slik at synden beseires. Og så må vi ikke undre oss når prøvene kommer, for de kommer og de må komme. 1. Pet. 4, 12-13. Når vi i prøvene går inn i Kristi lidelser og Kristi død, så skal vi kunne glede oss med jubel i hans herlighets åpenbarelse. Ja, ovenstående var et utdrag fra mange brødres vitnesbyrd. Må ilden brenne og “vannføringen” i vårt livs bekk bli større og større. Det blir den, når vi går ydmykhetens vei nedover.Arild Tombre