Fredløs - Fredfull

Fredløs - Fredfull

Kain ble omflakkende og fredløs på jorden. Det var en uhyggelig stilling å være i. I stedet for å vandre omkring fredløs på jorden, som så mange idag gjør, kan en ved evangeliets kraft og korsets ord, få del i en indre urokkelig fred og glede under alle situasjoner. “Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.” Fil. 4, 7.

Fredløsheten begynner som en liten innvendig tanke i det innerste av hjertet, og skyter røtter i avind og andre brudd på Guds lover og bud. Disse urolige tanker gnager seg fram som rotter, og bringer uhygge med seg: Alt ondt kan ikke annet enn å føde det onde! Det bringer utslag i alle retninger. Her må vi gi akt og våke, så ingen bitter rot vokser opp og volder mén hos en selv og andre. Hebr. 12, 15. “Et godt menneske bærer det gode fram av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde fram av sitt onde forråd, for hva hjertet flyter over av, det taler hans munn.” Luk. 6, 45.

Sterke menneskeånder med store talegaver, og slike som stadig vil hevde sin rett, kan aldri få fred. De blir fredløse.

Det er bare de ydmyke som får nåde og kan smelte sammen i én Ånd. Jesus ønsket at kjærlighetens og visdommens ild brant i disiplenes hjerter. Men pinsens ild var enda ikke kommet. De lurte på hvem av dem som var den største. Disse tanker skulle fortæres av Guds ild.

“Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn.” Matt. 5, 9. Som slike Guds barn, hater en alt det som bringer uro, og en bringer fred med seg til glede og velsignelse. Slike søker ikke ære og vinning og tåler ikke noe som kan forstyrre enheten i broderskapet. Som Guds barn, skal de arve alt sammen med Jesus. De har valgt å følge ham i fornedrelsen og skal opphøyes med ham i herligheten. Fil. 3, 20-21.

Satan har alltid med bokstaven forsøkt å lede de kristne bort fra korsets og lidelsens vei som er den eneste vei til herlighet. Jesus gikk foran som vårt forbilde og var den første og største av alle brødrene.

Peter prøvde å gjøre veien lettere for Jesus da han hørte hvor mye han skulle lide for hans navns skyld. “Men han vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! du er meg til anstøt, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. Da sa Jesus til sine disipler: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.” Matt. 16, 23-24. På denne veien har det aldri vært mange. Her er porten trang og veien smal, men så fører den til liv og overflod av liv helt fram til Faderens trone hvor den seirende skare er samlet. Åp. b. 3, 21: “Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.”

I dag har den falske kjærlighet trengt inn i den religiøse verden som aldri før. De har funnet en “lettere vei” utenom korsets, lidelsens, vanærens og fornedrelsens vei. “Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn.” Fil. 2, 8-9.

“For vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser, han som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme.” K. 3, 21. Er vi trofast i å følge Jesus i fornedrelsen, skal vi med et herlighetslegeme dele herligheten med ham i oppstandelsen.

De mange som i falsk frihet jubler utenfor korsveien, er forført av Satans og antikristens ånd. De søker en lettere vei, men de får erfare at den veien er tung.

Etter pinsefestens dag fikk også Peter se korsets og lidelsens vei som den eneste vei til sann herlighet: “Men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, for at I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel.” 1. Pet. 4, 13.

“Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor jeg gjerne ville den alt var tent.” Luk. 12, 49.

Ære og storhet sitter hardt fast, så det må himmelsk ild til for å fortære alt dette uhyggelige stoffet som har forårsaket så mye vondt over hele jorden.

Døren for de ydmyke og gudfryktige har alltid stått åpen inn til den evige herlighet.

Døren for de overmodige har alltid vært lukket.

Men alle dører kan åpnes, dersom en erkjenner sin synd og omvender seg til det nye livet i Jesus Kristus, “døde for synden, men levende for Gud.” Med enhver synd følger det onde åndsmakter som bryter mennesket ned, og en blir urolig og fredløs. Ved seier over synd blir en fredfull og glad.

Det har vært mange “kloke” hoder ned gjennom tidene som har prøvd å lage menigheter etter sin fornuft og sine meninger, men alt slikt har vært dømt til undergang. Det er bare fra de virkningene som utgår fra hodet Kristus, at menigheten kan bygges og all ære tilkommer ham.