Stevnereferat: Påske 1991

Påskestevnet

Vi har vært vitne til at våre forløpere i menigheten, gudfryktige brødre og søstre, har satt lyset i staken mot all synd, all hovmod, forfengelighet og pengekjærhet. Mange er de barn som har vokst opp i en atmosfære av gudsfrykt og har sett for sine øyne gudsfrykt i praksis. Slik må det også fortsette iblant oss.

Om Jesus står det at han “begynte med både å gjøre og å lære.” Ap. gj. 1,1. Gjøre først. Siden lære. Dette må også prege våre hjem og våre menigheter. Lykkelige er alle de barn og unge som får se i sine hjem det liv som det tales om på møtene.

Rettferdighet

“Hør på meg, I sterke ånder, I som er langt borte fra rettferdighet! Jeg lar min rettferdighet komme nær.” Es. 46, 12-13. Sterke ånder er i stand til å lage uro både i hjem og i menighet. Slike er langt borte fra rettferdighet. Men de rettferdiges rot rokkes ikke. Vi lever i en tid med stor urettferdighets forførelse (2. Tess. 2,10), men de gudfryktige får del i et rike som ikke kan rystes. Og dette rikes grunnvoll er rettferdighet. 2. Tim. 2,19.

Ydmykhet

“I er jo død.” Kol. 3,3. Ved tro er dette personlige standpunkt inntatt overfor all synd og ugudelighet. “Så død da ...” V. 5. Dette er et liv i lydighet mot Ånden. Under vandringen blir vårt skjulte selvliv belyst, og vi får ved Ånden anledning til å døde det. Vi oppdager at det onde ligger oss for hånden, og det gjør den oppriktige ydmyk og ringe i sine egne øyne. Men vanskeligheten består i å bli bevart i denne ydmyke holdning. Derfor trenger vi all den hjelp og formaning vi kan få. Ja, til og med mot herskesyke må dyrebare brødre og søstre advares. På tross av at korsets ord er så rikelig iblant oss, behøves formaning til ikke å gi etter for herskesyke.

I det lave og det ringe åpenbares Herrens krefter. Menn som Gideon og Samuel, ja, alle Guds menn og kvinner til alle tider, er eksempler på at det er ved å holde seg til det lave at det gis fremgang i Guds rike.

Når vi blir fristet, får vi innblikk i vår fordervede natur. Men da skal vi akte det for bare glede, for da får vi noe å døde: “Så død da ...” Dette blir en død innenfor legemet, i det skjulte, etterhvert som det ubevisste kommer fram for vår bevissthet.

Enhet og samfunn

I 1. Kor. 1 leser vi om hvor benådet og beriket korintierne var på så mange måter. Likevel var det uro og tretter blant dem. Av kap. 3 ser vi hva årsaken var: - De forstod ikke å være et intet. - Paulus måtte forklare dem: “Derfor er verken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.” V. 7. Det er ikke vanskelig med enhet og innbyrdes samfunn når en forstår at det er Gud som har æren. Nei, da opphører vanskelighetene som kan oppstå i en menighet. Det er full enhet blant dem som er fattige i ånden. Og fattige i ånden har vi grunn til å være så lenge vi ikke har fått del i all Guds fylde.

I menigheten får vi kunnskap om lærdomsformen, og har man gode talegaver, kan en utlegge læren på glimrende vis. Men spørsmålet er: Er en i stand til å tjene slik at det blir samfunn i menigheten? En kan se atskillige behov både her og der, men hvem er i stand til å tjene slik at samfunn oppstår? “... for at de må være ett, likesom vi!” Joh. 17,11.

Herren bor i det høye og hellige og hos dem som er sønderknust og nedbøyd i ånden. Og vi formanes til å tjene Gud til hans velbehag med blygsel og frykt. Dersom vi lever nedbøyd i ånden, bærer vi frukt. Det er et veldig tap dersom årene går og en ikke kommer til forståelse av fornedrelsens vei. Man kan leve i uvitenhet om sin menneskelige styrke. Tjeneren i Luk. 12,45 hadde en styrke som han brukte til å slå med i stedet for å gi sjelene deres mat i rett tid. “La den elendige og fattige få sin rett!” Salme 82,3. Da har man makt til å oppbygge.

Hyrde

“Din tjener voktet småfeet ...” 1. Sam. 17,34. Det var kong David. Det er også veldig betegnende at Jesus kalte Peter til å bli en hyrde. Hyrder er det også han søker i dag, hyrder med hyrdesinn til å samle. Når vi leser Salme 23, kan vi der se et fullkomment forbilde på en god hyrde. Tenk når barna i sannhet kan si: - Min far, min mor er en god hyrde. De leder oss til hvilens vann, de fører oss på rettferdighets stier. -

Jesu død

I 2. Kor. 4 skriver apostelen Paulus om kunnskapen om Guds herlighet, som skal stråle fram fra oss. Og deretter skriver han om trengsler. Ja, i trengslene skal Guds herlighet stråle fram fra oss. I trengslene får vi kjenne den natur vi har. Det alminnelige er at når menneskene kommer i trengsler, da knurrer og klager de. Men Paulus kjente til en velsignet hemmelighet: “Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.” V. 10. Når denne død virker i vårt liv, kommer vi til den herlighet som skal stråle fram fra oss. I versene 17-18 kan vi se hva trengslene virker: En evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Men bare når Kristi død virker i oss.

“Det høres fryderop om frelse i de rettferdiges telt, Herrens høyre hånd gjør storverk.” Salme 118,15. Ja, Herrens hånd gjør storverk i enhver som er ydmyk og ringe i seg selv. Vi må ha en levende tro i vårt hjerte på at nettopp vi er utvalgt til dette at et slikt storverk skal skje i oss. “Vi er visse på at I er utvalgt, brødre, I som er elsket av Gud,” skriver Paulus til Tessalonikerne.

Ære og vanære

“Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!” 2. Tim. 2,19. Dette er klare og rene ord. Mange trøster seg gjerne til at “Herren kjenner sine”, men ordet om rettferdighet er for skarpt for dem. Når urettferdighet sniker seg inn, kommer Guds ord i andre rekke.

Det er rettferdig f. eks. å takke. Guds ord formaner oss til å takke for alt. Mange unndrar seg for å avlegge vitnesbyrd i menigheten, for de synes det de har, er så lite. Kanskje de mangler takknemlighet for det de har.

Videre leser vi i v. 20-21 om kar til ære og kar til vanære. Det er anledning til å ta det nøye i sitt liv, ta det nøye med rettferdighet, slik at man blir et gullkar og kan tjene til oppbyggelse, etter det mål av tillit man får. La oss ikke gå lengre i våre ord enn vi har fått nåde til å gå i vårt praktiske liv.

La oss vokte oss for lettferdig tale og lettferdighet i omgangen med brødre og søstre. Rettferdighet strekker seg såre vidt. Det trengs eksempler i rettferdighet i pengesaker, i orden, nøyaktighet, punktlighet, ja, i tale og i ferd. 1. Tim. 4,12.

Gullkar kan prøves i ild. Det kan ikke et kar av tre. Men også gullkar må rense etter bruk. Brødre og søstre som er gullkar, ransaker sine liv og sin gjerning. Etter å ha vært i virksomhet etter Guds virkning og vilje, tenker de ikke slik: - Dette kom jeg godt ifra, dette var vellykket. - Å skamme seg når det brister for en er ikke vanskelig, men å skamme seg når en har gjort etter det lys en har og dog finner noe å rense seg fra, det er “førstegrødeliv”. Slike gullkar vet at de gjør det de hater (Rom. 7,15). De hater det de gjør og som Ånden “setter fingeren på”. De renses mer og mer fra sitt menneskelige vesen, og dermed blir det lett å ha samfunn.

Ovenstående var et kort utdrag fra en del brødres vitnesbyrd under påskestevnet. Stevnet var svært velsignet og samlet som vanlig flere tusen venner fra mange land og flere verdensdeler. I to kvelder på rad ble det holdt spesielle møter for ungdom, hvor mange søkte frelse. Må Gud styrke dem i troens gode strid! Det er den eneste strid i denne verden som kan kalles god.