Hjelp i trengsler

Hjelp i trengsler

“Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor.” Salme 46, 2.

Det hadde de fått erfare i smått og stort når de i trengslene tok sin tilflukt til Gud.

Paulus og Barnabas var ute på sin første misjonsferd, og ved å forkynne evangeliet fikk de gjort mange til disipler. Disse ble formant til å holde fast ved troen, og de sa: - Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. - Allerede ved den første misjonsferd møtte de så store trengsler at det gikk på livet løs. Paulus ble stenet og slept utenfor byen, da de trodde at han var død. Ap.gj. 14, 19. Paulus var ikke død, men fortsatte sitt livsløp videre inn i det herlige Guds rike idet han sier: “Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.” Ap.gj. 20, 24.

De falske apostler og lærere gjorde seg selv store ved det de opplevde, men det kalte Paulus for dårskap og å vandre på kjødelig vis. Paulus ga all ære til Kristus, hvorfra han fikk all nåde og hjelp. I seg selv var han skrøpelig og fattig, men han gjorde Kristus overvettes stor. For å åpne disiplenes øyne for den dårskap det er å forherlige seg selv, så Paulus seg nødt til å rose seg og regne opp en del av alt hva han hadde gått gjennom av legemlige lidelser og trengsler. 2. Kor. 11, 23-27.

“Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det mer, ... fått flere slag, vært flere ganger i fengsel, ofte i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær, tre ganger ble jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blant røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blant falske brødre, i strev og møye, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. Foruten alt annet har jeg ennå det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene.”

Hva ville de falske apostler og deres beundrere si etter å ha hørt noe slikt? Paulus selv kalte det for dårskap. “Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors, for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden. For verken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning.” Gal. 6, 14-15.

Paulus var død for synden og levende for Gud. Rom. 6, 11-12. Det var et nytt liv med nye, gode gjerninger fremdrevet av den Hellige Ånd.

Alt som er høyt i menneskers øyne, er vederstyggelig for Gud. Alt i denne ånd ble korsfestet med Kristus, og så rev han Guds rike til seg med makt. Luk. 16, 15-16. “Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset.” Kol. 2, 15. Korset er den eneste plass som er godkjent av Gud for allslags ondt. Det nye skal leve!

Paulus tapte ikke motet i alle disse overmåte store trengsler. Han så en åpen dør inn til Guds rike, og mot denne herlighet var alt som tap og skarn. Trengslene ble forvandlet til evigvarende herlighet.

“For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, såsom vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige, for det synlige er timelig, men det usynlige evig.” 2. Kor. 4, 17-18.

Paulus formaner tessalonikerne til ikke å bli vaklende i sine trengsler. “... I vet jo selv at vi er satt til det.” 1. Tess. 3, 3. Jesus sier: “Dette har jeg talt til eder for at I skal ha fred i meg. I verden har I trengsel, men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.” Joh. 16, 33. Vi holdes oppe ved troen! 1. Pet. 1, 5.

I hebreerbrevet blir vi formant til å løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone.

“La oss derfor trede fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.” Hebr. 4, 16. Den største og mest verdifulle hjelp vi kan få, er hjelpen i fristelsen til seier over synd.

Den rette tid vet Kristus, som elsker oss og som har kjennskap til våre prøver og vil hjelpe oss til alt som tjener oss til det beste.

“Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.” Åp. 3, 21.

Må også det bli vår erfaring: “Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor.”