“Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!” Det er tusener som er ute og misjonerer, men de tenker ikke på å gjøre dem til disipler, og langt ifra at de skal lære dem å holde alt det Jesus har lært dem. De vet ikke selv hva han lærte dem. Og de skulle døpe dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. De vet ikke hva de da døper dem til. Derfor oppstår en masse religiøse forsamlinger. Disse forsamlinger har ingen forbindelse med evangeliet. “Men loven kom til for at fallet skulle bli stort, men hvor synden ble stor, ble nåden enda større.” Rom. 5, 20 og 6, 1-4. “Hva skal vi da si? skal vi holde ved i synden, for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den? Eller vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet.” Vi leser i v. 14-15: “For synden skal ikke herske over eder. I er jo ikke under loven, men under nåden. Hva da? Skal vi synde, siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra!” Av det vi nå har lest, ser vi at de allerede på den tiden var forført ved den forfalskede nåden. Judas brev, v. 4. Vi skulle gjøre alle til Jesu disipler. Da får vi nåde til å leve et nytt liv. Hebr. 2, 14-16. I det Gamle Testamente ser vi at de også fikk syndenes forlatelse. Men bukkeblod kunne ikke ta bort synden, for loven var bare en skygge av det som Jesus kom med. Jesus kom med døden over synden, og disiplene bærer den døden i sitt legeme, og da blir det et nytt levnet. Hebr. 10, 1-4 og 2. Kor. 4, 10-11. Millioner tror de blir Guds barn ved syndenes forlatelse, og så lever de videre i synden og regner med at Gud ser dem gjennom Jesu blod som fullkomne. Det står: “For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.” Rom. 8, 14. Da blir det et nytt levnet. De som tror at de er Guds barn uten å leve et nytt liv, er bedratt. Og hvorfor blir de bedratt? Det er fordi de ikke elsker sannheten. 2. Tess. 2, 9-12. I denne forfalskede nåden har menneskene levd helt siden apostlenes dager. Men Paulus takket Gud for dem som elsket sannheten og fikk del i helliggjørelse ved Ånden, for de vant vår Herre Jesu Kristi herlighet. V. 13-15.Sigurd Bratlie

32. “Og en rådsherre spurte ham: Gode mester! hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud!” Luk. 18,18 og 19. Her har vi et kraftig vitnesbyrd av Jesu egen munn, til stadfestelse av at han hadde gitt avkall på å være Gud lik, Fil. 2, og til stadfestelse av at han “i alle ting” var blitt “sine brødre lik”. Hebr. 2. Just derfor nektet han mannen å kalle ham “god” — og det til tross for at han, om han ville, godt kunne ha tatt imot det skussmål at han var god med atskillig større rett enn den hvormed det ble sagt om Barnabas at han var en god mann. Ap. gj. 11,24. Fordi han for vår skyld hadde fått del i samme kjød som oss, og fordi Gud ikke var ferdig med å fordømme all synd i dette kjød, derfor ville han ikke la seg kalle god. For en troskap!!! Så lenge Jesus vandret omkring her nede, i sitt kjøds dager, var det i dypeste og sanneste forstand bare én som var god, og det var Faderen. Men da Jesus var fullendt, ble han atter lik Faderen. —