Stevnereferat: Påske 1990

Påskestevnet

Strømmer av levende vann

“Kall folket sammen, så vil jeg gi dem vann.” 4. Mos. 21, 16. Med disse ord begynte stevnet i påskehelgen, der omkring 4700 venner fra over 20 forskjellige land var samlet.

“Vell opp, du brønn!” V. 17. “Du brønn som høvdinger har gravd, som folkets ypperste har boret med herskerstav, med sine kongespir!” V. 18.

Disse folkets ypperste hadde brukt sin herskerstav til å grave dypt. Mennesker bruker vanligvis herskerstaven til å sette mennesker og ting på plass, men disse hadde brukt den til å fremskaffe vann for folket. Hvor betegnende!

Det er ingen visdom utenom Guds ord. Guds visdom er bunnløse kilder. Jo mer man graver, jo mer finner man. O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Av visdommens kilder kan vi øse i det uendelige.

Det er troens lydighet som settes så høyt i menigheten. Dette er hemmeligheten og kilden til alt som heter åndelig fremgang og velsignelse. Kristus åpenbart i kjød er en dyp brønn vi har kunnet øse av i årevis i menigheten.

Bruden blir i Salomos høysang sammenlignet med en lukket have, et avstengt vell, en forseglet kilde, en kilde i havene, en brønn med levende vann og strømmer fra Libanon. Høys. 4. Dette er ikke noe ørkenliv. Bruden har en rik kilde i seg, og rundt henne blir det en frodig have. Dette stemmer med Jesu ord og løfte: “Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann”. Joh. 7, 38. Det er ørken og ørkenliv praktisk talt over alt omkring oss i denne verden, selv blant de religiøse. Må derfor Guds ord og Guds Ånd få råde blant oss, så vi stadig kan øse av frelsens kilder. Flere og flere blir tillagt menigheten, vi blir mange. Dersom det er mangel på troskap, uteblir fruktene og vi blir som stillestående vann i stedet for en vannrik have. Er man tro, vil man alltid ha noe å øse av, i hjem, menighet og der vi ferdes.

Vi leser i Es. 53 om det verk som Jesus gjorde og som bare han kunne gjøre, f.eks.: “straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred”. Men vi formanes til å la det sinn som var i Jesus også være i oss. F.eks.: for at de andre skal ha fred. Hvilket guddommelig, edelt sinn! Et sinn som utelukker alle selviske krav. Og Herrens vilje hadde fremgang ved hans hånd når han bar fram skyldofferet. Ja, her har også vi veien til frukt av våre liv. Jesu Kristi sinn vil bl.a. lære oss å ydmyke oss på den Gud velbehagelige måte at de andre blir opphøyet.

I Es. 5 leser vi om en vingård som tross all omhu har båret dårlige frukter. Tross all omhu! Ja, hvilket arbeid som år etter år blir nedlagt i menigheten. Må vi aldri miste forbindelsen med kilden, slik at vi ikke skal få det samme skussmål som denne vingård.

“Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste.” Joh. 4, 14. Aldri mer tørste! Aldri behøver vi å tørste mer etter anerkjennelse og ære, etter verdens kunnskap og rikdom eller etter det som prises i aviser og tidsskrifter. Vi er jo eiere av de største og dyreste løfter! Kan man være seg bevisst disse største og dyreste løfter uten å snakke med begeistring om dem både hjemme og borte?

“Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke!” Luk. 11, 35. Øyet er legemets lys. Men har man et sykt øye, da ser man mørke både her og der, ja, hele menigheten blir mørk for en og en kommer med mange kritiske uttalelser. Men dersom man forstår å gi de indre offer i sitt liv, får man et friskt øye. Og forstår man ikke det, så kan man stå der på sin egen rettferdighet, påberope seg sin gode samvittighet og komme utenfor samfunnet med dem som lever i lyset, i samfunn med Faderen og Sønnen. 1. Joh. 1, 3.7.

- Her borer vi -, sa en broder i tro den gang stevnestedet Brunstad ble tatt i bruk. Det var snakk om å bore etter vann. Og nettopp der broderen satte spettet, ble det funnet vann, friskt vann i store mengder. Slik kan man se det også når noen setter “spettet” i oss ved de forskjellige prøvelser vi kommer i. - La oss bore her! - Hva kommer da fram fra oss? Måtte det alltid være strømmer av levende vann!

Enfoldig troskap

“Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, således skal også eders tanker forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.” 2. Kor. 11, 3. Eva levde i enfoldig troskap mot Guds bud og hadde ingen tanker om det forbudte tre, ja, hun så ikke i den retning. Det var en hvilefull og fredfull stilling å være i. Det er når man kommer ut av denne enfold at problemene begynner. Satan var den første som bortforklarte Guds bud. Han dåret Eva med sin list, og når man vendes bort fra den enfoldige troskap mot Guds bud, begynner man å bortforklare Herrens bud. Det er denne verdens teologer dyktige til.

I 2. Pet. 1 leser vi om å få del i guddommelig natur, “idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten”. Idet I flyr! Vi kan ikke komme klar av fordervelsen i verden uten å fly bort. Dette bør især de unge ta til hjerte. Tenk, hvilken herlighet det er å bli forløst fra fordervelsen i verden! Men dette må til: Idet I flyr bort.

“Det finnes ikke én som søker Gud”, sier Skriften. Så når vi søker ham, da er det fordi en veldig nåde fra Gud er kommet over oss. Og da må vi ikke glemme renselsen fra våre fordums synder. 2. Pet. 1, 9. Vi må ikke glemme den syndens trelldom vi er blitt befridd fra, slik som Israels folk glemte den trelldom de led under i Egypten. Skal vi bære frukt, må vi hate og avsky det liv vi levde før Gud i sin nåde vekket oss til liv. La oss fly bort fra det, enten det dreier seg om åpenbart grove ting eller det dreier seg om de synder og overtredelser som menneskene til vanlig lever i, som vrede, utålmodighet, mistenksomhet, forfengelighet osv.

Der hvor slangelisten har bortforklart troens lydighet, står man igjen uten det sanne evangelium. Det blir et annet evangelium, en “annen Jesus” og en annen ånd. Apostelen Paulus advarte kraftig mot “den som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som I har lært, og gå av veien for dem”. Rom. 16, 17. Han skriver videre: “Ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter.” V. 18. “For ordet om eders lydighet er kommet ut til alle.” V. 19. Ja, det dreier seg om lydighet, troens lydighet. La oss derfor ha øyne og ører åpne, så vi kan skjelne mellom Guds ords sanne forkynnelse og alle “slangeforklaringer” som vil vende oss bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. Når Paulus formante efesermenighetens eldste så inderlig, dag og natt i tre år, da var det jo for at de måtte leve i troens lydighet. Slik må det også være nå! Denne gudsfryktens ånd må råde i våre møter og sammenkomster. Vi skal ikke ha to slags ånder i våre møter og våre samvær.

Paulus og Barnabas styrket disiplenes hjerter og sa: “Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler”. De skulle ikke frykte for lidelser og trengsler. Paulus for sin del ville så inderlig gjerne lære samfunnet med Kristi lidelser å kjenne. Fil. 3, 10. Enfoldig troskap mot Kristus driver ut all frykt for lidelse, for veien til herlighet går jo gjennom lidelse i kjødet.

“Derfor, den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.” Matt. 18, 4. Gjøre seg liten. Dette er altså en bevisst gjerning som vi kan gjøre. Det betyr altså at vi som mennesker ikke er slik, men tenk, man kan “gjøre seg liten”! Og den som blir som barn, lever i enfoldig troskap, tenker, taler og handler i enfoldig troskap. Alt begynner i tankelivet. Satan innførte en ny tanke, en “selvstendig” tanke. Dette ligger også i tidsånden. Man skal være “selvstendig”. Og ved den slags misforstått selvstendighet kan man i menigheten til og med komme i konflikt med de veiledere Gud har satt til å våke over menigheten. Hebr. 13, 17.

Måtte ikke Messias lide dette?

“Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?” Luk. 24, 26. Ja, måtte han ikke det, han som lærte lydighet av det han led? Han kunne ikke komme til denne herlighet uten å lide. Dette spørsmålet kan vi nå rette til oss selv, vi som har et himmelsk kall: - Må vi ikke gå igjennom både det ene og det andre, ja, hva det enn er som møter oss i dagliglivet, for å få del i helliggjørelsen? Ja, må vi ikke det? - Jo, selvfølgelig må vi det! Men har vi virkelig forstått dette i praksis?

Vi leser jo om vår frelser og forløper i Es. 53, hva han ble utsatt for, hva han gjennomgikk. I alt dette opplot han ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes. Han ble mishandlet, leser vi. Ja, måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Han lærte lydighet av det han led og er blitt opphav til evig frelse for dem som lyder ham.

I Es. 63, 1-7 leser vi om det hat han hadde til det kjød som hadde brakt menneskene så mye elendighet. Og i den kamp han førte var det intet menneske som forstod ham eller kunne trøste ham. V. 5. Johannes døpte til syndenes forlatelse. Men Jesus døper med den Hellige Ånd og ild. Vi får nåde og kraft til å døde den synd som vi først får tilgivelse for. Derfor er den minste i himlenes rike større enn Johannes, dvs. den minste av dem i hvem Kristi død i noe monn har fått gjort en gjerning.

“Tar vi imot menneskers vitnesbyrd, da er Guds vitnesbyrd større.” 1. Joh. 5, 9. Menneskers vitnesbyrd. Ja, det betyr veldig mye for et menneske. Hvor mye kan det vel ikke ta på å bli fornedret, baktalt eller omtalt på en fornedrende måte? Hvor lett man da blir fornærmet, såret og støtt. Men den som har den rette forståelse og sant lys over frelsen i Kristus, blir ikke fornærmet. Fristet kan han bli. Men ved fristelsen får han lys og får se noe i seg selv som skal dødes. Nå er anledningen der! “Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?” Og må ikke også vi lide dette, dvs. trenger vi ikke alt som kommer i vår vei, for å bli delaktig i guddommelig natur? Jo, dette gir oss del i Åndens, vannets og blodets vitnesbyrd. Gjennom død til liv. Gjennom lidelse til herlighet. Dette er den frelse som den nye pakt har brakt oss. Hva har man da å knurre over? Hva har man da å være misfornøyd med? Alt tjener jo til frelse. Rom. 8, 23 flg.

“Vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det.” V. 26. Nei, det er saken. Vi vet ikke hva vi trenger for å få øye på den natur i oss som skal dødes. Men det vi vet er at “alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.” V. 28.

For en Jesu disippel, som hater det kjød som har brakt slik fordervelse over menneskene, er det en stor herlighet å få anledning til å døde det som han får se av kjødet. - Det er da merkelig av jeg skal få en slik behandling, jeg som har gjort de andre så mye godt -, fristes man kanskje til å tenke når noen baktaler eller kritiserer en. Nei, det er noe man trenger og som skal tjene til en dypere frelse! Men da må man ikke lide som om man var en martyr. Det må ikke være noe skrik mot himmelen over at en stor urettferdighet har rammet en. Nei, Jesu blod taler bedre enn Abels. Det taler om fred og forsoning. Og likesom Jesus ble salvet med gledens olje fordi han elsket rettferd og hatet urett, så blir hans disipler, som er seg bevisst denne store frelse, også salvet med denne gledesolje. Paulus satt i fengsel og ventet på sin dom og kunne skrive i sitt brev: “Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!” Fil. 4, 4. Hvor herlig når Ånden kan gi sitt vitnesbyrd gjennom lidelser og trengsler om at en død over selvlivet virkelig har funnet og finner sted! Da kan Gud ved oss åpenbare sin kunnskaps duft på hvert sted, en duft av død og en duft av liv. 2. Kor. 2, 14-17.

I 1. Kor. 10, 21 formaner Paulus til ikke å drikke onde ånders kalk. Vi må alltid drikke den rette ånd, Herrens gode ånd. Når vi f.eks. blir utsatt for noe vi ikke forstår, må vi spesielt våke, så vi ikke kommer i samfunn med onde ånder. En bror ble i sin tid satt på plass av en Herrens tjener blant oss. Først forstod han ikke den “behandling” han fikk, men mot slutten av sitt liv kunne han innse det og til fulle forstå den. Men i den tiden han ikke forstod, var han enfoldig tro og holdt seg ren og tillot ingen bitterhet eller mistanke å få rom i sitt hjerte. Han drakk av den rette kalk, den rette ånd.

“Rens eder, I som bærer Herrens kar!” Es. 52, 11. Alle bærer vi på noe og frembærer noe. Det største av alt er å ha et rent hjerte som bærer på det som Gud har å gi og som kan frembære noe fra Gud. Det gjelder at vi er rene kar som Gud kan legge sine skatter i. Da har vi noe å frembære til våre medmennesker. Menneskene er i nød og har mange spørsmål. Fornuftige tanker og ord er det nok av, de kan ikke hjelpe noen. Men Guds ord kan hjelpe. Vi bør øve oss i å svare menneskene med Guds ord, vise dem hva som står skrevet i Guds hellige ord.

Og for å nå hjertene med den hjelp vi gjerne vil gi, må vi ha de andres tillit. Denne tillit kan vi ikke kreve eller forvente, men den må man vinne seg ved å følge Paulus’ formaning i 1. Tim. 4, 12 og 16.

Ja, dette var et utdrag fra det som vi fikk høre på det overmåte velsignede stevne på Brunstad i påskehelgen. Vennene reiste beriket hjem til sine hjemsteder. Stevnene blir jo gjerne tatt opp på kassetter, og mange rundt omkring i verden får på den måte også anledning til å høre.

Også de to møtene som spesielt ble holdt for ungdom, bar rike frukter med vekkelse og omvendelse i mange unges hjerter. Må Gud styrke dem og bevare dem i denne tid, hvor så mange farer lurer på våre barn og unge.

La enfoldig troskap mot Kristus være vårt livs rettesnor!