Stevnereferat: Nyttår 1989/90

Nyttårsstevnet

Den tid vi lever i er rik på begivenheter som maner oss til alvor og gudsfrykt. Derfor bør vi være takknemlige for den anledning vi fortsatt har til å møtes til stevner slik at vi kan bli påvirket til troskap mot Gud. Vi trenger all denne gode påvirkning i denne vanskelige tid.

Her følger et utdrag fra møtene på Brunstad i nyttårshelgen, der bortimot 4000 venner fra mange land var samlet til stevne:

Et nødrop

“Hjelp meg til å få rett over min motstander!” sa enken til den urettferdige dommer. Luk. 18, 1-8. Det var et nødrop fra dypet av hjertet. Og vi forstår av 7. vers at Herrens utvalgte roper til Gud dag og natt om å få seier over motstanderen, over djevelen og alt hans vesen. “Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?” V. 8. Det er denne pågående, vedholdende troen.

Mange tror på Jesus, men få er de som har det slik at de roper til Herren dag og natt for å bli utfridd fra synden som plager, og få seier der de før led nederlag. Vi lærer av denne lignelsen at bare de som med dette troens alvor trenger inn på Gud, har løfte om å få rett over motstanderen, seier over synden. Det må altså et hellig alvor til, om vi skal komme til denne vår rett i de forhold vi kommer i. Vi behøver ikke la synden herske i vårt legeme. Vår rett er å seire.

Slike hungrige disippelsjeler kjenner også behov for den hjelp som ligger i den innbyrdes oppbyggelse som vi f.eks. får på stevnene. Dersom slike som har ansvar i menigheten på hjemstedet, ikke har denne ydmyke lengsel etter den innbyrdes hjelp, kan de indirekte gjøre seg skyldige i å holde mange borte fra å reise til stevner, slike som ellers ville hatt god anledning til å reise. Det kommer av selvgodhet, som er hovmod.

“Gi akt på de ord jeg vil tale til deg” sa engelen til Daniel. Dan. 10. Ja, la oss gi akt i situasjonene! Hvert ord fra himmelen trenger vi. Daniel falt på sitt ansikt da han hørte Herrens ord, men Herren styrket ham og forsikret ham om at hans bønn var hørt. Vi ser også av denne beretningen at det var sterke åndsmakter som søkte å hindre bønnhørelsen. Men Mikael, en av de fornemste fyrster, trådte hjelpende til i denne åndskamp. Det gjelder å stå på den rette side i den åndskamp som også raser i dag. Da har vi løfte om å bli bevart i den vanskelige tid som kommer.

Dersom vi vil bli lik Herren, må vi rense oss, likesom han er ren. 1. Joh. 3, 1-3. Det er ikke den som synder som må rense seg. Nei, den som synder, må omvende seg! Men den som lever i helliggjørelse, har alltid noe å rense seg fra.

“Ettersom vi da har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!” 2. Kor. 7, 1. Det må enkens nødrop, kamp og interesse til for å få del i denne åndelige rikdom.

Jesus ble salvet med gledens olje fordi han elsket rettferd og hatet urett, og denne fullkomne glede vil han også gi oss. Denne glede er ingen overfladisk oppstemthet, men en stille glede i dypet av hjertet gjennom alt som kommer på ens vei.

“Så I med glede takker Faderen, som gjorde oss skikkede til å få del i de helliges arvelodd i lyset.” Kol. 1, 12. Når Gud har nedlagt i oss kjærlighet til sannheten og gitt oss evnen til å dømme oss selv, da bør vi takke ham, for da er vi skikket til å få del i de helliges arvelodd i lyset.

Det uforfalskede evangelium

Vi formanes i Guds ord til å stride for den tro som én gang er overgitt til de hellige. Det er den tro som også er lydighet. Evangeliet er det glade budskap om full forløsning for menneskene. Men det vanlige er at man forkynner et forfalsket evangelium, et evangelium som er blitt en trøst for slike som lever i synden. Særlig er det troen og nåden som er blitt forfalsket. Slike er derfor ikke i stand til å bygge Kristi legeme.

I Rom. 1, 1-5 leser vi om evangeliet og om troens lydighet. Å forkynne tro uten å forkynne lydighet er å forfalske evangeliets budskap. Tro uten lydighet er ikke tro. Hebr. 5, 7-9. Jesus lærte lydighet av det han led, og han ble opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Å tale om Jesu makt til å frelse uten å forkynne lydighet, er å forfalske evangeliet.

“Utvalgt … til lydighet”, leser vi i 1. Pet. 1, 1-2. Mange vil ha velsignelsen. Få vil lyde. Det er de som lyder som får del i helliggjørelse. I vers 7 står det om den prøvede tro. En får ingen prøvet tro uten gjennom lidelse. Kors og lidelse i kjød er et viktig kjennemerke på Guds sanne menighet. Å forkynne et liv i overgivelse til Gud uten å forkynne lydighet, er forfalskning av troen.

Dernest blir nåden forfalsket. Det forkynnes en nåde som dekker over synden i stedet for Guds sanne nåde som frigjør fra synden. “Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i synden, for at nåden kan bli dess større? Langt derifra!” Rom. 6, 1-2. Nåden befrir fra synden. Rom. 6, 15-22. Og den som er frigjort fra synden og står i Guds tjeneste, har ikke bare den frukt at andre blir hjulpet og velsignet ved hans tjeneste, nei, han får selv frukt til personlig helliggjørelse. Han tjener i Guds navn, gjør Guds navn stort. Begynner man å bli redd for sitt eget navn og kjemper for det, går det galt, og man blir lik Sardes-engelen som hadde navn av å leve, men var død. Æren har stoppet manges utvikling.

Sanger er ofte et våpen i skjøgens hånd til å forfalske troen og nåden. Derfor må vi våke over hvilke sanger vi synger eller lytter til. “… prøv åndene om de er av Gud!” 1. Joh. 4, 1.

Her ser vi hva det er å forkynne Kristus: “Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.” Kol. 1, 28.

Formaning

I Rom. 15, 14 leser vi hva som må til for å kunne formane på den rette måten: En fylde av godhet og kunnskap. All baktalelse må utryddes av menigheten. I stedet må formaning i godhet komme langt mer til sin rett blant oss. Når f.eks. en bror eller søster vil fortelle noe om en annen person, noe som er negativt, da kan det jo tenkes at beveggrunnen kan være god, nemlig at man selv ønsker hjelp til å kunne hjelpe vedkommende. Ta heller vedkommende med til den bror man mener kan hjelpe i saken. Da unngår man at det blir baktalelse ut av det. I 1. Tess. 5, 14 flg. ser vi eksempler på inderlige formaninger. Likeså i kap. 4, 1: “… så må I enn mer gjøre fremgang deri”. De var herlige brødre og søstre, men de trengte å gjøre enn mer fremgang. Og vi ser f.eks. i 2. Tess. 2, 15: “Derfor, brødre, stå støtt og hold fast ved de lærdommer som I har lært.” Lærdommene er klare, og vi får høre dem gjentatt gang på gang når vi kommer sammen. Ved å være lydig mot den lærdomsform vi er overgitt til, vinner vi vår Herre Jesu Kristi herlighet.

Ap.gj. 20, 26 flg. Alle som taler Guds ord i menigheten, må gi akt på seg selv og på hjorden, og gi akt på seg selv og på læren, slik at ens tjeneste kan bli mottatt og bli til frelse.

Paulus var klar over at etter hans bortgang ville det komme glupende ulver inn i venneflokken, ja, blant dem selv skulle det “fremstå menn som fører forvent tale for å lokke disiplene etter seg.” Paulus minnet Efeser-menighetens eldste om at han hadde formant hver enkelt av dem med tårer, og det natt og dag i tre år. V. 31. De glupende ulvene gjorde nok ikke det. De formante nok ikke til lydighet, og langt fra så inderlig som Paulus gjorde.

Også vi må våke, så det ikke kommer noe lettferdig inn, noe som ikke stemmer med offer og lydighet. Ja, måtte vi alle modnes i denne gudsfryktens ånd, så vi kan se alvoret, elske sannheten og vandre i troens lydighet. Da vil vi forstå å bedømme ånder slik at vi ikke blir forført.