Sommerstevnet 1989

Sommerstevnet 1989

Ca. 6700 venner var innmeldt til stevnet på Brunstad i sommer. Omkring 30 land og alle verdensdeler var representert. En minnes dette ord: «Og først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag». Mark. 13, 10.

Paulus skriver i Rom. 6,17 om lydighet mot den «lærdomsform som I er blitt overgitt til!» Det var særlig denne lærdomsform, og herligheten ved den, som rikholdig og mangfoldig ble forkynt av et stort antall brødre. Bare et lite utdrag fra møtene kan gis her.

Det ble holdt egne vekkelsesmøter for ungdom, og en stor skare unge søkte omvendelse og fornyelse. Særlig på et av møtene under ungdomsstevnet ble det en usedvanlig stor og herlig innhøsting av sjeler. Gud være takk for den nåde at vi kan samles til slike velsignede stevner!

Et lydighetsliv

Det største og herligste vi kan oppnå her i verden, er å være en Jesu Kristi disippel. I 2. Kor. 9, 8—11 leser vi hvor rik på herlighet vårt liv kan bli. Vi kommer som slike som er helt igjennom udugelige, men som hans disipler kan vi bli rike på all oppriktig kjærlighet. Dette velsignede liv virker takksigelse til Gud. Han skal ha all ære. All bevisst synd kan nå komme bort fra vårt liv, så vi deretter kan gå videre fra lys til lys, fra herlighet til herlighet. Det er ved å bære Jesu død med oss i legemet (2. Kor. 4, 10) at Jesu liv kan komme til syne i oss. Han skal vise seg herlig i sine hellige når han kommer på hin dag. Disse er alle de som har vært lydige mot vår Herre Jesu evangelium. 2. Tess 1, 8—12.

Vi får ikke del i noen herlighet uten ved lydighet. Det dreier seg om et lydighetsliv i tanker, ord og gjerninger. Tessalonikerne var grunnfestet i broderkjærlighet. Likevel ba Paulus for dem, at de måtte bli mektig fylt med all lyst til det gode og virksomhet i troen. En skulle tro de allerede hadde en mektig fylde av dette. Men de trengte mer.

«Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!» Åp. 2 og 3. Det er forskjell på Åndens tale når den drar en sjel til Kristus og når den taler til menigheten. Til menigheten taler den om Guds rikes hemmeligheter, vi får rede på veien inn i helligdommen, hvordan ordet kan bli kjød. Her gjelder det å få et oppøvd øre.

Gal. 2,20: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv». Da er ikke lenger fristelse ensbetydende med fall. Sjelen har da truffet sitt valg, nemlig ikke lenger å adlyde kjødet, men Ånden. Synden blir dødet i kjødet. Slike disippelsjeler får mat å gi til andre, så også de kan vokse og utvikles i stedet for å være opptatt med å klandre og kritisere.

Lærdomsformen

I Rom. 6,16—17 leser vi om lydighet mot «den lærdomsform som I er blitt overgitt til!» Paulus hadde gitt dem en lærdomsform, og lydighet mot denne lærdom førte til det vi leser i vers 18: «Men idet I er blitt frigjort fra synden, er I trådt i rettferdighetens tjeneste.» Den rette lærdomsform leder altså til frigjørelse fra synden. Velsignede lærdomsform! La oss være lydige mot den!

«Men nå, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» V. 22. Det er når en er frigjort fra å gjøre bevisst synd at en kan stå i Guds tjeneste og ha frukt til helliggjørelse. Mange tror de er Guds barn bare de bekjenner sine synder og får syndenes forlatelse. Men i Rom. 8,14 leser vi at så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Og i vers 13 står det om å døde legemets gjerninger ved Ånden. Ånden viser oss våre feil og mangler, vår dårskap og uviselighet, og ved Ånden kan vi døde alt det som ikke er velbehagelig for Gud. Hvis vi ikke hater det dårlige som Ånden viser oss i vårt liv, får vi ikke oppleve helliggjørelsens verk i oss. Det gjelder derfor å være ydmyk, også når vår ektefelle, våre brødre og søstre eller andre gjør oss oppmerksomme på våre feil.

Veien til å bli ferdig med synden ser vi bl.a. i 1. Pet. 4, 1: lide i kjødet. Når en ikke får seier, tenker en gjerne at det er fordi en er så svak og elendig. I virkeligheten er det fordi en ikke vil lide i kjødet.

Menneskene kommer opp i mange og store lidelser nettopp ved at de søker å tilfredsstille lyster og begjær. Men ved lidelse i kjødet blir vi frigjort fra synden og dermed fra den lidelse den medfører. Velsignede vei som Jesus innvidde! Synden ble fordømt i kjødet, og lovens krav — du skal ikke begjære — kan nå bli oppfylt i oss! Dette budskap er virkelig soloppgang fra det høye for alle som lengter etter frigjørelse fra synden. I stedet for nederlag, blir det seier.

Ta opp sitt kors

«Da sa Jesus til sine disipler: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» Matt. 16,24. En kan søke hjelp i Guds ord, og også be til Gud om seier, men om vi ikke er villige til å fornekte oss selv og ta korset opp, lide i kjødet i prøvens stund, så lykkes det likevel ikke å seire. Det er ikke her bare snakk om å fornekte seg selv slik at en kan beherske seg, men om å ta korset opp, så synd og selvliv blir bragt i døden. Ved lidelse blir vi ferdig med synden. 1. Pet. 4,1. Derfor er dette et frigjørelsens budskap, langt fra å være noe tungt og trist. Herrens bud er ikke tunge. Det er på korset ondskapens makter ble beseiret og blir beseiret. Kol. 2,15. Med et korsfestet kjød mister ondskapens åndehær sitt brohode i mennesket. Ingen motløshets ånd kan da beseire oss, ingen bekymringens eller bitterhets ånd kan da få makt over oss.

I Hebr. 5,7 leser vi om Jesu bønnekamp i hans kjøds dager. Således — altså således som vi leser i vers 7 «lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led» V. 8. «Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham» V. 9.

I Hebr. 4,14—16 leser vi at vi kan tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. Det er fordi Jesus er prøvd i alt i likhet med oss og har medynk med våre skrøpeligheter at vi kan ha en slik frimodighet. Hjelp i rette tid betyr hjelp til ikke å falle i fristelsen, men seire. I fristelsens stund må vi derfor ikke la tankene dvele ved fristelsen, men tre fram for nådens trone så vi kan få hjelp i rette tid, så vi seirer. Tenk at en slik fullkommen hjelp i rette tid er mulig! Hvilket herlig evangelium for alle som lengter etter seier over synd!

Kristi legeme

I Ef. 4 leser vi om Kristi legemes oppbyggelse. I Kristi legeme blir all synd fordømt. All synd ble fordømt i det kjød Jesus tok på seg for vår skyld. Rom. 8,3. Og nå kan vi — i Kristi legeme på jord — i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. I alle måter! I alle dyder! Denne «vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især» kan ikke skje i et kirke-/pastor-system. Nei, vi må ha samfunn med hverandre dersom denne vekst skal skje. Noen, både enkeltpersoner og lokalmenigheter, ønsker kanskje å være «uavhengige». Men Guds ord taler om ett legeme og én Ånd. Vi har alle fått én Ånd å drikke. Og den samme lærdomsformen er overgitt alle.

Enkelte synes de har lite eller ingen behov av å komme sammen til stevner, selv om de har anledning. Vi må ha samfunn dersom vi vil bygge det legeme som Jesu død er virksom i og der Jesu liv åpenbares. Vi takker Gud for de muligheter vi har til å komme sammen, også til stevner. Det er en veldig hjelp og oppbyggelse i én Ånd, i ett budskap. Mangel på samfunn er mangel på forbindelse med hodet, Kristus. Det er «med alle de hellige» vi kan fatte innholdet i Kristi kjærlighet. Og snart er verket ferdig. Jesus kommer og henter sin brud som har gjort seg rede.

Kristi legeme er harmonisk. Der er intet lem for stort. Der er samfunn og broderskap. «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene.» Det står ikke: fordi vi ikke har imot brødrene, men: «fordi vi elsker brødrene». Lykkelige er de barn som vokser opp i et hjem der far og mor aldri har kritikk mot brødrene, men hvor broderkjærlighet råder!

«Lyd eders veiledere og rett eder etter dem.» Hebr. 13,17. Det er ikke mange mennesker som har sanne og pålitelige veiledere. Men i menigheten har vi den nåde. Og vi bør ikle oss ydmykhet mot hverandre, for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Diotrefes ville gjerne være førstemann (3. Joh.) og tok ikke imot Johannes, som kunne vitne at hans samfunn var med Faderen og Sønnen.

Bruk og misbruk av kassetter

Vi lever i en tid hvor helliggjørelsens budskap når flere og flere verden over. I dette arbeid er lydbånd og kassetter til stor velsignelse. En kassett kan høres flere ganger, og de som lytter kan få en grundig forståelse av den velsignede lærdomsform vi er overgitt til.

Men kassettene kan også bli brukt på forkjært vis. For det første bør de ikke brukes som om det skulle være underholdning. De må ikke berøve oss de gode anledninger vi har til i fred å grunde på Herrens ord. De må ikke bli brukt på en slik måte at vi mister forbindelsen med Gud.

Når nye menigheter får kassetter fra stevnene, må de ikke brukes slik at 1. Kor. 14, 26 ikke blir oppfylt. Der står det at når vi kommer sammen, skulle hver av oss ha noe til oppbyggelse. Da kan vi ikke stadig sitte sammen og høre kassetter. Kassettene kan da bli årsak til at man mister forbindelsen og samfunnet både med Gud og med hverandre.

«Men bli du i det som du har lært» 2. Tim. 3, 14—17. Når vi leser i de hellige skrifter, er meningen at vi skal få noe til lærdom, overbevisning, rettledning og opptuktelse i rettferdighet. Dersom vi får dette for vår egen del, til hjelp og nytte i vårt eget liv, da har vi noe å gi hverandre når vi kommer sammen. Ja, selv der to eller tre er samlet i Jesu navn, er han til stede, og vi kan oppbygge hverandre i troen, «for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning». Alle lemmer må komme i funksjon. Kristus er hodet, og det er hodet som binder oss sammen, ikke lydbånd/kassetter.

Jesus er kalt «hedningenes lys». Es. 49, 6. Vi er kalt til å vandre i hans fotspor og være lys. Det er en hellig oppgave som vi ikke kan se stor nok. Ingen må leve i mørke eller tussmørke, på grensen mellom mørke og lys. Strid mellom brødre er som den mørkeste natt. Ingen og intet kunne formørke de fem kloke jomfruers lys. De hadde olje på kannen og i lampen og gikk fram til stadig større fylde, til større forråd av Kristi liv.

Det fullkomne

Hebr. 6, 17 flg.: «. . . vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss, . . .» Dette håp leser vi om i 1. vers: «skride fram mot det fullkomne». Mange faller i synd fordi grunnvollen med omvendelse og tro ikke er skikkelig lagt i deres liv. Men når grunnvollen er lagt, må vi ikke miste grepet på det håp som venter oss. For dette er som et anker for sjelen, som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss.

Paulus ønsket å få kjenne samfunnet med Kristi lidelser og bli gjort lik med ham i hans død. Fil. 3, 10. Når Jesu død begynner å virke i det skjulte liv, der ingen mennesker kan følge med og kontrollere, da står man på solid grunn. Og dersom det sinn som var i Kristus Jesus, han som fornedret seg selv, er i oss, da har vi også vår trøst i Kristus, kjærlighetens husvalelse, Åndens samfunn, medfølelse og barmhjertighet. Fil. 2,1—3. Det menneskelige er å søke trøst og forståelse hos andre, og dermed viker mange tilbake fra Guds nåde og en bitter rot kan vokse opp og volde mén, og mange bli smittet ved den. Hebr. 12,15. Under tukten, i livets forhold, må vi ha helliggjørelse for øye. Ja, må det skje!