Ha ditt kall for øye

Ha ditt kall for øye

Vi leser i Rom. 8, 3 hvorfor Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse, for å gjøre det som loven ikke kunne. Loven sa: Du skal ikke begjære, Rom. 7, 7, men den maktet ikke å føre menneskene til ikke å begjære. Begjæret er skjult. Overfor det skjulte kunne ikke loven gripe inn, det måtte først bli åpenbart. Det lærer vi av den hendelsen med de skriftlærde og kvinnen som var grepet i hor. De kunne stene henne etter Mose lov. Men på den måten kunne de ikke føre henne til et nytt liv. 2. Kor. 3, 6—9. Jesus sa: Den av dere som er uten synd, kan kaste den første sten på henne. — De skriftlærde visste at de hadde begjært, og at de også da var syndere. Da Jesus sa det (ble de overbevist i sin samvittighet, eng. overs.), gikk de ut, de eldste først. De hadde alle begjært og hadde fått et syndig kjød. De siterte bare det av Moses som passet dem. Joh. 8, 3—12.

Når nå Gud hadde sendt sin Sønn i syndig kjøds lignelse, fordømte han synden i kjødet. Jesus var enig i Faderens fordømmelse, og han var offeret. «Hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud.» Hebr. 9,14. Slik ble synden i kjødet — også begjæret — dødet. På den måten ble hans kjød ikke syndig, og han kunne tjene den levende Gud. De skriftlærde var ikke kommet til denne frelse. De hadde ikke fått renset sin samvittighet. Derfor kom de ikke til det å tjene den levende Gud. De trellet under loven, og det ble ingen utvikling eller vekst. Det var døde gjerninger.

Vi leser videre i Rom. 8, 4: «. . . for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» De fleste leser ikke det 4. vers. De regner med at Jesus oppfylte loven i vårt sted. Dermed utelukker de Jesus som vår forløper, han som innvidde denne nye og levende vei for oss gjennom forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 19—20. Dette er vårt himmelske kall. Hebr. 3, 1.

Denne døden over kjødet kalles Jesu død, og den skal vi bære i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. Dette må vi ha for øye i alle de prøvelser og fristelser vi kommer i. I alle disse forholdene har vi anledning til å følge vår forløper. Alle som vil være Jesu disipler, må også hate sitt eget liv. Da blir alle våre fristelser og prøvelser oss til helliggjørelse. I stedet for å jamre oss og klandre de andre eller forholdene, tjener vi den levende Gud, og i kunnskapen om Jesus får vi del i guddommelig natur og vokser i dydene. På denne måte skal det rikelig gis oss inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike. 2. Pet. 1, 3—11. 2. Kor. 4, 10. Rom. 5, 1—5 og v. 10.