Den første kjærlighet

Den første kjærlighet

Engelen for menigheten i Efesus fikk et veldig godt vitnesbyrd: «Og du har tålmod og har hatt meget å bære for mitt navns skyld, og du er ikke blitt trett. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.»

Så får han formaning til å omvende seg, ellers ville han flytte hans lysestake fra dens sted. Antagelig stod den på den første plassen. — Hva var den første kjærlighet? Jo, det var at alt det han ble rost for, hadde han gjort for Jesu navns skyld uten å bli trett. Han hadde tenkt bare på Jesu navn, at det ble æret. Det er den første kjærlighet. — Han var fremdeles ivrig, og ble ikke kritisert for de gjerningene han hadde gjort. Men nå tenkte han ikke bare på Jesu navn. Nå begynte han å tenke på sitt eget navn. Jesus roste ham videre for at han hatet nikolaittenes gjerninger, som Jesus også hatet.

Leser vi i kap. 3, ser vi at engelen for menigheten i Sardes hadde vært så ivrig at han ved sin iver hadde fått navn av å leve, men Jesus sa at han var død. Da forstår vi at han ikke hadde tenkt på Jesu navn, men bare på sitt eget navn. — I all denne iver for å få et navn ble også de andre dratt med ham mot den samme døden. Han ble formant til å tenke på hvorledes han hadde lært og hørt. — Den samme død er vel svært alminnelig blant dem som arbeider for Gud. De ofrer mye for å få vekkelser, og lykkes det for dem, får de også et navn. Ja, de blir berømte. I verden og i den religiøse verden gjelder det å få et berømt navn. Vi leser i Job 31, 33—34: «Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm, fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?»

Slik er det vanlige. Som mennesker er vi redde for vanære. Derfor er det mange som går med en dårlig samvittighet, for de vil ikke ha den vanæren det er å bekjenne sin synd. Jo verre de ting er som de skulle ha bekjent, desto verre lider de i samvittigheten. På grunn av at andre får et større navn enn dem, lider de under avind. Derfor gir Paulus oss denne formaning: «La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre og bærer avind imot hverandre!» Gal. 5,26.

«Dog har du noen få navn i Sardes, som ikke har smittet sine klær, og de skal gå med meg i hvite klær, for de er det verd. Den som seirer, han skal således bli kledd i hvite klær, og jeg vil ikke utslette hans navn av livsens bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Fader og for hans engler.» Åp.b. 3, 4—5.

I Kol. 3,12 og 14 leser vi om å ikle oss dydene. Det er hvite klær. Men da gjelder det at en ikke besmitter disse klær med menneskers ære, slik at Jesus kan kjennes ved våre navn for sin Fader og for hans engler.

Etter dette kan vi forstå det som Paulus skriver i Fil. 2, 19—22. Han hadde bare Timoteus han kunne sende, som hadde oppriktig omsorg for dem. De andre søkte alle sitt eget, ikke det som hørte Kristus Jesus til.