Stevnereferat: Nyttår 1988/89

Nyttårsstevnet

Uten flekk og lyte

Apostlenes arbeid bestod i å fremstille menigheten uten flekk og lyte. Vi har et forbilde i det gammeltestamentlige tempel: hele huset ble kledd med gull. Og i Esek. 48, 35 ser vi at den hellige stads navn er: Herren er der. Ja, menigheten må holdes ren: Herren er der. Der må ingen storaktighet eller verdslighet få råde.

I Esek. 40 leser vi at profeten i et syn ser et tempel på et høyt fjell. Menigheten må alltid befinne seg på «et høyt fjell». I en tid hvor menneskenes tanker og handlinger ligger på et lavt plan, skal menigheten renses og lutres, så «Herrens herlighet kan fylle huset». I v. 3 leser vi om en med et utseende som kobber (et bilde på dom), og som hadde en målestang i hånden. Også på våre stevner og møter blir det brukt målestang og målesnor. Det er mye som skal rettes inn etter Guds ord. Tåler vi ikke tukt og tilrettevisning, får vi heller ikke del i herligheten. Disippelskapet koster noe, men det smaker også noe. «Jerusalem, du velbyggede, lik en by som er tett sammenføyet.» Sal. 122, 3. Ja, dersom vi elsker Herrens dommer, vil dette blir resultatet: «tett sammenføyet» .

Israels ferd gjennom ørkenen tjener til formaning for oss i dag. Folket representerte mange utviklingstrinn. Noen satte seg ned for å ete og drikke og stod opp igjen for å leke, mens f.eks. Josva holdt seg nær til sammenkomstens telt. Mange fikk smake forgårdens omsorg og velsignelse, men i sammenkomstens telt talte Moses med Gud, åsyn til åsyn. Slik er det også mange i dag som blir velsignet i «forgården». Men vi har et høyere kall, et kall til full hengivelse til Gud, helhjertet tjeneste, ja, til samfunn med Faderen innenfor «forhenget». Der er det ikke bare bønn og påkallelse, men også tilbedelse. Der renses man og blir rede til opprykkelsen.

«Herren er der» er den hellige stads (menighetens) navn. Anklagerne er ikke der. Les Åp. 12, 7 og flg. Det må ikke være noen plass blant oss for Satan, våre brødres anklager. Må all avindsånd og anklageånd være langt fra våre liv, fra våre hjem og fra menigheten!

«Vær uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet.» 1. Kor. 10, 32. Selv om man ikke direkte gjør noe som er til anstøt, kan det likevel være mye anstøtelig i ens vesen. Det kan være noe ubeskjedent, fremfusende eller kaldt som ligger i ens vesen og som andre lider under. Eller det kan være noe dominerende, tungt og tregt osv. Her er det anledning for oss alle til en dypere renselse. Saktmodighet og ydmykhet er nødvendige forutsetninger for at Ånden skal kunne vise oss det i vårt vesen som skal renses bort og som kan være til anstøt for vår neste. «Vær uten anstøt!» lyder formaningen.

Vi er kalt til å følge Jesus som var avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen. Hebr. 1, 3.

Ta ansvaret og skylden på seg selv

Vi leser i Ef. 4, 11 om de tjenerne som Gud har satt i menigheten. I vers 12 og 13 leser vi om det som bør være resultatet av deres tjeneste. Dersom den utviklingen vi leser om i vers 12 og den enhet og modenhet vi leser om i vers 13 uteblir hos brødrene og søstrene, så vil en sann Herrens tjener ydmyke seg og ta skylden på seg selv for dette. Han vil ikke bebreide eller anklage noen for at det ikke går som det bør. Det er jo hans oppgave å hjelpe. Ansvaret er hans. Han er satt der til å formane og oppgløde. Ja, hvilken herlig oppgave han har fått! Og hvilket ansvar! Tjene slik at de andre blir fullkommengjort til tjenestegjerning og blir ett!

Enkelte ønsker å være radikale og kjempe for å bevare menigheten i de spor som f.eks. J. O. Smith og Elias Aslaksen så tydelig har forkynt. Men så er de ikke i stand til å formane og oppgløde, velsigne og trøste slik som de nevnte brødre. Det er utslag av hovmod som gjør at en tror seg å utføre slike Guds menns tjeneste uten å ha deres fylde i sitt liv.

Apostelen Paulus vitner i 1. Tim. 1, 12—17 om den store nåde som ble ham til del, at han ble frelst, han som var «den største blant syndere». Han var ydmyk, hadde ringe tanker om seg selv og erkjente at Jesus Kristus hadde vist hele sin langmodighet mot ham. Men når vi leser hans vitnesbyrd om sin «torn i kjødet», ser vi hvor vanskelig det er å bli bevart i ydmykhet. 2. Kor. 12. Han trodde nok han kunne bevares i ydmykhet uten denne tornen, for han ba Herren tre ganger at den måtte vike fra ham. Men Herren svarte ham: «Min nåde er deg nok, for min kraft fullendes i skrøpelighet.» V. 9. Jesus, vår frelses høvding og forløper, ydmyket seg og gikk ned. Og alle Herrens tjenere, til alle tider, har gjort det samme. «Derfor er verken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.» 1. Kor. 3, 7.

Av 1. Kor. 4, 1 og flg., ser vi at Paulus ikke plasserte seg selv i forhold til noen av de andre Herrens tjenere, dem korintierne diskuterte om hvem som var størst. Utenforstående mennesker kan f.eks. spørre en menighetsforstander: Er det du som har ledelsen her? Et passende svar kunne f.eks. være: Ja, sammen med alle de andre. — Det ligger så nær til et menneske å ville plassere seg, å søke ære. Men en Herrens tjener fornedrer seg, han tar skylden på seg når noe i menigheten ikke er som det skal være. Skal han bli mer duelig som Herrens tjener, må han ydmyke seg mer. Ved å ydmyke seg, får han en utdannelse.

Noen har tilbøyelighet til å ville rette på alt som de ser er galt. F.eks. i slutten av et møte å bemerke en hel del som de synes ikke var så bra. Dette er utslag av hovmot. En må våke over menigheten, så slike ikke får makt.

Det hender at noen føler seg misforstått og ikke synes de får samfunn med de andre. Ingen kan forlange noe av noen. Det er Kristus (hodet) som binder sammen, så det gjelder for den enkelte å få dypere samfunn med ham. Man kan ikke kreve av de andre, men man kan oppgløde og styrke dem. Ingen må presses til å avlegge vitnesbyrd på møtene. Heller ikke kan man forvente at andre skal gjenta eller følge opp det en selv har sagt i sitt vitnesbyrd. Ved å ydmyke oss, vil vi få visdom av Gud til å tjene både unge og eldre slik at alt blir godt i menigheten.

Det kreves en fylde av gudsfrykt for å kunne være en sann Herrens tjener. Mangler denne fylden, oppstår det et tomrom og en begynner å kritisere i stedet for å tjene. En kan peke og peke på det som er galt, der en skulle formant og trøstet. Når kjærligheten uteblir, blir det ingen åpenbaring og heller ingen vekst.

«La eders hender være sterke!» Sak. 8, 9. Ja, sterke til å velsigne, ikke til å «slå». «Tal sannhet med hverandre, døm på tinge rettferdige dommer og dommer som skaper fred.» V. 16. Det er altså ikke nok bare å tale sannhet, det må også skapes fred. Dette er viktig både i hjem og menighet. Når Gud gjør store ting i ens familie, må en ikke bli «stor» ved det Gud har gjort, men være som Abraham, som ofret sin Isak.

Brødre, mine brødre, mine elskede brødre! Dette er en inderlig og god tiltale som Jakob ofte bruker i sine brev. Apostelen hadde mange formaninger, ja, tilrettevisninger på hjerte. Hvor velsignet det er å få slik hjelp når den kommer fra en som kan si: mine elskede brødre!

Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Den strever ikke veldig for å få det til, nei, det er dens natur. «Men den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn.» Ordspr. 17, 9.

I 2. Kor. 10, 8 leser vi om «makt til å oppbygge». Når Herren gir makt, er det makt til å oppbygge. Mange maktmennesker makter å ødelegge og nedbryte. Ved ydmykhet får vi makt til å oppbygge. «Makt» til å se det som er skjevt og kritisere og dømme, det har alle mennesker. Hvilken makt har jeg på mitt hjemsted? Bare ved å gå fornedrelsens vei får jeg makt til å oppbygge.

Vær ikke bekymret

I Luk. 21 taler Jesus om sin gjenkomst og tegnene i den tiden. Det skal komme vanskelige tider og store trengsler over jorden. «Men når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til.» V. 28. Ja, det gjelder å løfte våre hoder, løfte våre tanker til det himmelske, slik at en ikke faller ned i bekymring og uro. Det er ikke Antikrist og vanskelige tider vi skal forvente, men vår forløsning. «Men vokt eder at ikke eders hjerte noen tid tynges . . .» V. 34. Denne formaning og advarsel må vi ikke lese flyktig, men ta alvorlig til hjerte. Ikke noen tid tynges! Mange lar seg tynge ned av motløshet og forsakthet. Men Gud har ikke gitt oss motløshets ånd. Han har gitt oss en seirende ånd. — «Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!» Sal. 31, 25.

«Fryd deg storlig, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole.» Sak. 9, 9. Han kom på aseninnens unge fole, ikke høyt til hest. Hvordan kommer vi i våre forhold? Man kan f.eks. som far eller mor i hjemmet, eller som bror i menigheten komme som en «ridder» og «ordne opp». Resultatet blir kanskje en slags fred, men ble de andre hjulpet? La oss følge i hans fotspor som kom fattig og ridende på et asen!

«For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer.» 2. Kor. 7, 10. Ja, denne Gud velbehagelige bedrøvelse virker omvendelse og nidkjærhet, ikke motløshet og forsakthet.

Hebreerbrevets forfatter oppmuntrer leserne med ordet om at Gud ikke er urettferdig, så han skulle glemme deres verk og «den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennå tjener de hellige.» Hebr. 6, 10. De hadde tjent og de fortsatte å tjene, men vi ser at de midt i dette stod i fare for å bli motløse og forsakte. Derfor ble de styrket med disse ord: «for at I ikke skal bli trege, men etterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.» Ikke bare tro, men også tålmod må til.

Vinne tillit

Apostelen Peter formante de eldste «som medeldste og vitne om Kristi lidelser». 1. Pet. 5, 1 og flg. Vi forstår av dette at vi ikke kan komme til en slik fylde i liv og tjeneste uten å ha rikelig erfaring i Kristi lidelser. Peter formaner til å ha tilsyn med hjorden. Det er et stort behov for tilsyn, slik at man kan være i stand til å hjelpe dem som en ser ikke går rett fram eller tjener på en måte som ikke er god.

«Lyd eders veiledere!» Hebr. 13, 17. Da har man altså erfart at disse det her gjelder virkelig har vært veiledere. Det er aldeles ikke sikkert at den bror som på et sted var den første som tok imot budskapet, også er en sann veileder. Spørsmålet er om han har vært et forbilde og en forløper, om han har vunnet andres tillit. Enhver skal bare tjene etter den kraft Gud gir, etter den tillit Gud nedlegger i hjertene. Går en ut over den kraft Gud har gitt, strekker en seg for langt og taper tilliten.

«Heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden.» 1. Pet. 5, 3. Dersom noen vil påminne de andre om at han er deres eldstebror og at de har å underordne seg, er dette å herske over menigheten. Nei, det er Gud som gir tillit i hjertene, og da kan en tjene etter den kraft han gir.

I 2. Kor. 9, 10 og flg. leser vi om et liv og en tjeneste som «virker takksigelse til Gud». En kan være svært virksom, men spørsmålet er om ens tjeneste virker takksigelse til Gud. Tjener en ikke slik, må en ransake seg selv og ydmyke seg. Det blir kanskje noe uro i menigheten på grunn av en brors tjeneste. «Ja, jeg kjemper mot skjøgedommen», sies det kanskje. Men kjenner vennene at tjenesten bringer velsignelse? Kan det sendes takksigelser til Gud fordi ens tjeneste er blitt til hjelp for dem?

I 1. Pet. 5, 5 leser vi om underordnelse. En kan ikke tvinge noen til underordnelse. De eldre kan f.eks. ikke tvinge de unge til underordnelse, men de må selv være et eksempel, for vi skal alle «ikle oss ydmykhet mot hverandre.» Når de unge ikke forstår ydmykhetens vei, må de jo få se den hos de eldre.

Det er Guds godhet som driver oss til omvendelse. Rom. 2, 4. Det er derfor godt f.eks. for en far eller mor som har en vanskelig sønn eller datter, å tenke slik: Ved godhet kan mitt barn drives til omvendelse. Gode, bedrøvede øyne har en helt annen virkning enn harde, bebreidende øyne.

Å være en Guds medarbeider er å komme inn i det arbeidet Gud er opptatt med. I Esek. 34, 4 og 16 ser vi noe av dette arbeidet: «styrket . . . lægt . . . forbundet . . . ført tilbake . . . oppsøkt». Israels hyrder hadde vanrøktet hjorden. La oss være Guds medarbeidere. Gode hyrder er det behov for over alt.

Ved tro

«Herren bønnhøre deg på nødens dag!» Sal. 20, 2. Det er godt å komme til «nødens dag» i sitt liv. Det er hjelp å få hos ham som kan gi nåde til hjelp i rette tid. Denne hjelp får alle de som er fattige i seg selv og ydmyke.

Mange er i anfektelser og synes de er så elendige, at det ikke kan lykkes for dem. Når vi leser Hebr. 11, ser vi at det var ved tro alt skjedde, ikke fordi de som nevnes der var så dyktige. Vi ser det f.eks. hos Abraham. Han og Sara ble eldre og eldre, og menneskelig talt så det mer og mer håpløst ut at løftet han hadde fått skulle oppfylles. Men han ble ikke svak, men sterk i troen, idet han ga Gud æren.

Så lenge en regner med seg selv og sin dårlighet, er en ikke kommet til troen. I egen kraft kommer vi ikke til et liv i Gud. Heller ikke er det vi som med «litt hjelp fra Gud» skal komme til seier. Nederlag kommer av at man er altfor sterk i seg selv. Er man vred, så er det fordi man er sterk. Baktaler man, så er det fordi man er sterk og modig, og tror seg bedre enn den man baktaler. Derfor må vi lære vår egen avmakt å kjenne. Da har vi ingen ros. (Rom. 3, 27) Ved hvilken lov? Ved troens lov! «Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd.» Hebr. 11, 1—2.

«Så legg og just derfor all vinn på i eders tro å vise dyd . . .» 2. Pet. 1, 5. Dette må være all vår interesse. Hvorfor faller eller snubler man? Fordi en ikke har dette i tankene: «i eders tro å vise dyd». Og er en ufruktbar i kunnskapen om Herren, da kommer det bl.a. av at en «har glemt renselsen fra sine fordums synder». V. 9. Det vil si at en har ingen skikkelig frykt for den synd en en gang ble renset fra.

Israels folk ville vende tilbake til Egyptens kjøttgryter. De husket på disse. Men hva med Egyptens trelldom? Den hadde de glemt. Overført på det åndelige blir det slik at dersom man ikke har frykt for den synd man en gang er blitt renset fra og har Kristi dyder i tankene, faller man fort tilbake til den trelldom man levde i. Vi må alltid ha det for oss å føye dyd til vår tro.

Fil. 3,3. Vi har intet annet å rose oss av enn Kristus Jesus. Gud har utvalgt det som ingen ting er for å gjøre til intet det som er noe. I vers 14 leser vi om å glemme det som er bak og strekke seg ut etter det som er foran. Det betyr ikke at vi skal glemme renselsen fra våre fordums synder. Den synd man har levd i og omvendt seg fra, skal virke som en advarsel og formaning. Paulus glemte det han tidligere satte sin lit til, det var blitt skam for ham, men han glemte ikke renselsen fra sine fordums synder.

«Men nå, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» Rom. 6, 22.

Ovenstående er et utdrag fra flere brødres vitnesbyrd under nyttårsstevnet på Brunstad. Ca. 3000 venner var samlet til stevnet, hvorav over 500 kom fra land utenfor Skandinavia.

Ved at hver den som leser dette referatet, leser det med tanke på sitt eget liv og sin egen tjeneste, vil stevnet få en kolossal betydning for ens personlige liv og menighetslivet rundt omkring i de forskjellige land.