Stevnereferat: Sommer 1988

Sommerstevnet

Over 6700 venner fra alle verdensdeler var samlet på Brunstad i sommer. Foruten vennene fra Norge, kom det også venner fra bl.a. følgende land: Sør-Afrika, Zaire, Kenya, Australia, Belgia, Brasil, Canada, Danmark, England, Finland, Frankrike, Holland, India, Israel, Jugoslavia, Paraguay, Polen, Romania, Skottland, Sveits, Sverige, Tsjekkoslovakia, Tyskland, Ungarn, USA og Østerrike.

På stevnets siste møte minte en bror om dette bibelverset: «Tenk på dette, lev i dette, forat din fremgang kan bli åpenbar for alle!» 1. Tim. 4,15. Det gjelder å tenke på det vi hører, f.eks. på et stevne som det vi opplevde. Men tenk at vi også kan leve i det vi hører! Det vil Gud gi nåde til.

Her er et utdrag av det vi hørte som vi ved Guds nåde kan leve i:

Grunnlaget for en dypere frelse

I Ef. 1,15 og flg. leser vi at Paulus, etter at han hadde hørt om efesernes tro på den Herre Jesus og om deres kjærlighet til alle de hellige, ba for dem at de måtte få et dypere liv i Gud. Troen på Jesus og kjærlighet til alle de hellige er den grunnvoll som må være tilstede dersom vi skal få åndelig vekst. «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene, den som ikke elsker, blir i døden.» 1. Joh. 3,14.

De fleste troende har ikke hørt evangeliet om det skjulte liv med Kristus i Gud, om det liv der den Hellige Ånd får lede og hvor det skjulte begjær blir dødet. Det er i dette liv vi kan bli ett.

I Gal. 5,19—21 leser vi om kjødets gjerninger, og Paulus sier: «. . . om dette sier jeg eder forut, . . . at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike». Ja, enda kan det «sies forut», for Kristi gjenkomst har enda ikke funnet sted. Vi kan alle komme til full seier over kjødets gjerninger. Og når vi får visdoms og åpenbarings ånd, slik at vi forstår hvor overvettes stor Guds makt er for oss som tror (Ef. 1,19), hvem kan da unnskylde seg og si: Jeg makter det ikke? — Men grunnlaget må være i orden: tro på den Herre Jesus og kjærlighet til alle de hellige. En kommer ikke til det skjulte liv med Kristus i Gud dersom en har noe imot noen.

«Men dommen skal komme veltende som vann, og rettferdigheten som en alltid strømmende bekk.» Amos 5,24. Der dom ikke forkynnes og praktiseres over all synd og alt selvliv, strømmer heller ikke rettferdigheten fram som en alltid strømmende bekk. «På dine dommers vei Herre, ventet vi deg også.» Es. 26,8.

«Men midt på natten lød der et rop: Se, brudgommen kommer! gå ham i møte!» Matt. 25,6. Vi kan ikke gå ham i møte i noe synd. Det er i hans dyder vi kan gå ham i møte. Derfor må vi la dommen over all synd gjøre sin gjerning i vårt liv så snart som mulig, og ikke utsette og trekke det i langdrag.

Kjennetegnet på Jesu disipler er innbyrdes kjærlighet. Joh. 13,35. Man kan kanskje «på fingrene» hva Guds ord lærer, men dersom man ikke kan elske, er alt forgjeves. Denne kjærlighet er å søke sin nestes evige gagn. Den guddommelige kjærlighets utslag kan, sett med menneskelige øyne, ofte synes hard, fordi den alltid har andres evige gagn for øye, enten det er trøst eller tukt som trengs, kjærlig formaning eller streng irettesettelse. Vi må frelses fra den «menneskelige kjærlighet» og elske vår neste på guddommelig vis.

I historien om den tolvårige Jesus i tempelet leser vi at foreldrene hans lette etter ham i reisefølget, men de fant ham i tempelet. Det er i «tempelet» vi må ha samfunn med Jesus, ikke bare nyte samfunnet i «reisefølget». Den første kjærlighet er kjærlighet til personen Jesus.

«Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!» 2. Tim. 2,19. Her er trøst og her er alvor. Den som nevner Herrens navn! En tar et veldig ansvar på seg ved det. Da gjelder det å avstå fra synd.

Av Job 33,23 forstår vi hvor sjeldent det er å finne noen som kan være en sann tolk, til å forkynne mennesket dets rette vei. Skal en lære helliggjørelsens vei å kjenne, dreier det seg ikke bare om å tolke Skriftens ord. Hva hjelper det om vi har den rette forståelse av Skriften, dersom vi ikke forstår å tolke (tyde) hva Guds vilje er i forhold og situasjoner vi kommer i? Har vi selv lært dette i våre forhold, kan vi også forkynne «mennesket dets rette vei».

Landene har diplomatiske forbindelser med hverandre. Slik kan også brødre og søstre ha «diplomatiske» forbindelser med hverandre. Man snakker med hverandre, men «gjerdets skillevegg, fiendskapet» kan likevel fortsatt bestå. Ved å rense oss i lydighet mot sannheten, kommer vi til uskrømtet broderkjærlighet og kan elske hverandre inderlig av hjertet. 1. Pet. 1, 22.

«Vil du være fullkommen, . . .» sa Jesus til den rike yngling. Ja, det er det store spørsmålet. Er dette vår eneste trang og interesse i livets forhold? Engelen for menigheten i Sardes var falt ut av det han hadde lært og hørt. Hans gjerninger ble ikke funnet fullkomne for Gud.

Vi høster hva vi sår

«Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte, for det som et menneske sår, det skal han og høste. For den som sår i sitt kjød skal høste fordervelse av kjødet, men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden.» Gal. 6,7—8.

Mange tror at når man omvender seg og får tilgivelse for sine synder, så slipper man å høste det man tidligere har sådd. Dermed tar man det ikke så alvorlig. «Far ikke vill!» leste vi. Man må ikke tro at man kan leve etter kjødet og deretter unngå å høste. Dette må foreldrene tidlig gjøre klart for sine barn. Mange begynner altfor sent med å opplyse og advare barna. Først når de merker at barna begynner å få lyst til verden, begynner de å advare dem. Nei, for å redde barna våre fra den ånd og de synder som råder i tiden, må vi begynne så tidlig som mulig med å legge en forståelse ned i hjertene deres.

Idag er det alminnelig at mann og kvinne lever sammen som «samboere», uten å inngå ekteskap. En ung sønn eller datter flytter kanskje hjemmefra og sammen med en «samboer». De tenker kanskje at de en dag skal omvende seg. Men: Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Å tro at en kan så i sitt kjød og siden unngå den bitre høst, er å spotte Gud. Tilgivelsen fritar ikke fra høsten. La oss innprente den gode forståelse i barna så de får forakt for synden og verden, f.eks. for «samboerforholdet». Det gjelder å redde barna våre fra denne fordervelse.

Samboerforholdet, skilsmisse og gjengifte, alt dette er så alminnelig idag. La ikke ditt hjem bli nedtråkket ved at du stilltiende godkjenner slike forhold ved å ta imot din sønns eller datters samboer i ditt hjem som om han/hun skulle tilhøre familien. Det må komme alvor over foreldrene, for at barna skal forstå at det er alvor. Har ikke foreldrene dette alvor, kan de ikke hjelpe barna til det.

«Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, . . .» 2. Pet. 1, 3. Vi leser her om de største og dyreste løfter, om å få del i guddommelig natur, «idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten». Så farlig er fordervelsen i verden at vi trenger å fly bort fra den. Dette, både om alvoret og om løftene, må vi lese for barna våre. Den guddommelige makt fritar oss ikke fra lidelse i kjødet. Troen skal jo prøves. Men alt vi trenger, er gitt oss. Lysten i kjødet kjenner vi til, men nå har vi også fått kunnskap om Jesus, han som led i kjødet. Nå skal vi væpne oss med den samme tanke. 1. Pet. 4, 1—2.

Vi kan ikke følge kjødets lyster uten at fordervelsen kommer over oss. Men når vi flyr fordervelsen, som kommer av lysten, har vi intet å frykte.

Vi leser om apostelen Paulus at han kunne formane den enkelte dag og natt med tårer. Han forstod alvoret. Dette bør tale til oss som er foreldre. Barna vet ikke hvilke farer som lurer på dem. Hvor sørgelig når et barn, etter at ulykken er skjedd, må si til sin far eller mor: «men du sa ikke noe, pappa (mamma)!» Vi kan lære av profeten Esekiel som satt blant de bortførte i syv dager og stirret rett fram for seg og deretter fikk beskjed av Herren om å advare folket, da han var satt til vekter for Israels hus. Les Esek. 3, 15—21. La oss være tro i denne advarende tjeneste og komme djevelen i forkjøpet. I 5. Mos. 6, 7 leser vi om å innprente Herrens bud i barna. Dette er foreldrenes ansvar. Barna trenger en engel, en tolk, så de kan forstå å finne den rette vei.

Om strutsen står det i Jobs bok at den er hard mot sine unger, som om de ikke var dens egne. En kan være ivrig for en god sak og likevel være hard i sitt hjerte. Det er Guds godhet som driver mennesket til omvendelse. La oss vokte oss for hardhet. Fasthet må til, men hardhet er av djevelen. I broderkjærligheten skal vi være ømhjertet mot hverandre. Det hender at en til og med kan bli hard mot brødre som en er blitt hjulpet fram av. Paulus minte Filemon om at han (Filemon) skyldte ham (Paulus) endog seg selv. Filemon 19.

«Vend øret til meg, du min menighet»

Es. 51, 4. Menigheten er såre verdifull. Guds lover er såre verdifulle. Så lenge Israels folk holdt seg til Herrens lover, var det stor herlighet blant dem. Når de vendte seg bort fra Guds bud, kom elendigheten over dem. Moses var på fjellet i bare 40 dager, og i løpet av denne korte tiden vendte folket seg bort fra Herren. Moses kunne høre. Aron kunne nok tale, men han hadde ikke den forbindelse med Gud som Moses hadde.

I 2. Kong. 22 leser vi om kong Josias’ forferdelse da de fant lovboken i Herrens hus og kongen sammenlignet tilstanden i Israel med det som stod i lovboken. Hans hjerte ble blødt, og han ydmyket seg for Herrens åsyn. V. 19. I den nye pakt skriver Herren livets Ånds lover i hjerte og sinn. Sammenligner vi tilstanden i den religiøse verden med de herlige livets Ånds lover, finner vi at det er villfarelse og avvik og ulydighet omtrent over alt. Men gudfryktige, uselviske personer bygger idag menigheten, Kristi legeme, der Guds ord forkynnes i klarhet og blir tatt imot, ikke som et menneske-ord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser seg virksomt i den som tror. 1. Tess. 2, 13.

«. . . Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter.» Hebr. 3, 7—8. Vi har nok ikke tanker om å falle fra Gud eller gå bort fra menigheten. Men vi skal være klar over at det ligger en veldig forherdelse i dette å være enig i det som forkynnes uten å leve etter det vi har erkjent som rett og sant. Det nytter ikke å komme til seier på de områder som idag er ubevisste for oss, dersom vi ikke først utrydder det onde som er oss bevisst.

Vår motstander, djevelen, vil ødelegge hjem og menighet. Aldri må han få den minste innflytelse ved at vi f.eks. i hjemmet blir gretne eller utålmodige. Satan er motstander av innbyrdes kjærlighet i hjem og menighet. Men på det skal alle kjenne at vi er Kristi disipler, om vi har innbyrdes kjærlighet. Det innbyrdes forholdet må være i orden over alt, i ekteskapet, i familien og i menigheten på hjemstedet.

Vi kan ikke overvinne kjød med kjød eller åndsmakter i tiden med menneskelig fornuft. Vi må få en åndelig utvikling, la Ånden lede oss til all sannhet om oss selv. Et herlig samvær i de helliges samfunn er et samvær der kjødet blir belyst og vår ånd får næring. Likesom Esau var en dyktig jeger, er det kjødelige menneske også på «jakt» etter ære, gunst og vinning. Jakob er arvingen, bilde på den gjenfødte ånd som får næring når kjødet blir nedkjempet. Fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt.

En bror kan ta seg av en yngre bror som kanskje er svak i troen. Men så kan den unge broren bli fuV. 22 iver og nidkjærhet. Da kan det kanskje være lett å miste samfunnet med den yngre. Hvis det skjer, har jo broren bare hatt et menneskelig forhold til den unge. Slik kan også foreldre miste samfunnet med sine barn den dag barna blir nidkjære for Herren. Foreldrene har kanskje selv ikke noe dypere liv i Gud og synes rent de mister sine barn når disse blir ivrige.

Alt er mulig for Gud

Jesus vitnet for den rike, unge mann om veien til livet. Deretter sier han til sine disipler: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rike å gå inn i Guds rike». Matt. 19. Disiplene sa da: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus svarte: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.» Dette må vi ta til hjertet. Man synes kanskje disippelskapet er for kostbart og ligger for høyt. For Gud er alt mulig. Det er ved tro det lykkes. «Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangefold igjen og arve evig liv.»

Av dette lærer vi at det som gjøres uten at det er for hans navns skyld, har ingen løfter. Det er mange idag som på grunn av synd og laster forlater hus, barn, åkrer osv. De mister samfunnet med foreldre eller ektefelle og går ut i synd. For syndens skyld går ekteskap i oppløsning, og barna blir spredt. — Men om noen forlater noe for «Jesu navns skyld», da skrikes det opp, da betraktes man som hard og ukjærlig.

Lignelsen om arbeiderne i vingården, Matt. 20, er en kjær lignelse for mange. Men vi ser at alle disse var blitt enige om en penning om dagen, og de første knurret mot husbonden da de siste fikk like mye som de første. Det var altså ikke skjedd noen helliggjørelse i deres liv. Jesu Kristi disipler er jo kalt til å få del i arven, ikke bare «en penning». Disse oppgir alt, følger i Jesu fotspor og får en rik inngang i Guds rike. De mottar Jesus Kristus ikke bare som sonoffer, men også som Herre.

«Hva skal vi da si? skal vi holde ved i synden . . .? Langt derifra!» Rom. 6, 1 og flg. Er man ikke frigjort fra synden, kan man ikke være Herrens tjener og hjelpe andre til et seirende liv. V. 22. Av dette ordet ser vi at dersom vi selv ikke får del i helliggjørelse i vårt eget liv, så har vi ingen frukt av vår tjeneste. Den som søker egen ære, har ikke kjærlighet. Og den som ikke har kjærlighet, er intet.

Hebreerne var blitt trege til å høre. Hebr. 5, 11. De var blitt trege til å høre om lydighet, og resultatet var at de var som barn, de hadde ikke fått den vekst og utvikling de etter tiden skulle hatt. Hvis ikke Kristi død virker i våre legemer, kan heller ikke Kristi liv åpenbares i oss. En predikant kan tale om Kristi død, men virker ikke denne død i hans eget legeme, skjer det ingen indre forvandling i ham. Kanskje han en dag faller i hor. Det hadde ikke skjedd noen død i ham, ingen død over begjæret, ingen forvandling i tankelivet. Han hadde ikke sans for å bringe den synd i døden som han en dag hadde bedt om tilgivelse for. En faller ikke plutselig i slike synder dersom Kristi død har vært virksom i ens liv.

Paulus viste seg som Guds tjener ved stort tålmod. 2. Kor. 6, 4. Altså, en Guds tjener blir ikke utålmodig. La oss vise oss som slike tjenere. Det kan bare skje ved vekst i Kristi dyder. Da vinner vi tillit og kan komme andre til hjelp.

Den som ikke elsker blir i døden. Vi kan altså elske oss ut av døden. På den annen side kan man «forklare og bortforklare» seg inn i døden. Paulus fryktet for at korintiernes tanker skulle forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. En begynner kanskje med selvforsvar, bortforklaringer, tillater seg å bedømme både dette og hint. En avviker da fra den bene vei.

Jesus oppfylte Skriftens ord. Han levde i et inderlig samfunn med sin Far. Og samtidig henviste han stadig til Skriftens ord. Det står skrevet! Det står atter skrevet! I dette ligger en veldig kraft. Ånden skal veilede oss til hele sannheten, og den tar fram Guds ord for oss og gjør det levende. La oss elske Ordet og fylle oss med det! Meningen er at det skal bli kjød i oss.

Jak. 1, 19: «I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede!» — Ja, vi vet det jo! Vi vet jo f.eks. at harde ord og bitre bemerkninger i hjemmet er nedbrytende og skadelige for enhver, både store og små. En dårlig tone har skadevirkninger på barna. Vi vet det jo! — La oss være snare til å høre Guds røst i forholdene!

— Ja, vi vet det jo! La oss tenke på det og også leve i det!