Frykt ikke, du lille hjord!

«Frykt ikke, du lille hjord!

for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» Luk. 12,32.

Dette er et rop og et lys fra himmelen til den utvalgte skare som beredes til Kristi komme. Det er et rop inn i den tid da menneskene skal falle i avmakt av redsel og gru over alt det som kommer over jorden. Luk. 21,26. Det er et garantirop fra himmelen til den lille trofaste skare om at de intet har å frykte. Hele himmelen står på deres side i kampen mot det onde.

Det har behaget Faderen å gi denne lille skare sitt rike, som er uovervinnelig. I dette riket er det en Ånd som ikke kan beseires.

«Men jeg sier til eder, mine venner: Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer, men jeg vil vise eder hvem I skal frykte for: Frykt for ham som har makt både til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvede! Ja, sier jeg eder, for ham skal I frykte.» Luk. 12,4—5.

«I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder.» Joh. 15,14. Det er en herlig venneflokk som ikke viker tilbake for djevelens angrep. De er forenet i samme Ånd og samme sinn i ett legeme med Kristus på korset. Når Kristus kommer, så står denne ventende skare for å møte ham i skyen. De rykkes inn i den største herlighet som noen har fått skue inn i.

Vi blir kalt for «vennene». Det er bibelsk og passer fullkomment når vi gjør hva han byder oss og er i samfunn med ham som er menighetens hode.

Det er tusener av religiøse forsamlinger og foreninger som går i oppløsning, men vennesamfunnet på Sions berg er uoppløselig. Det eneste vi har å frykte er å gjøre Gud imot. Men med salvede øyne vil man ikke gjøre noe så dumt som å bryte samfunnet med Kristus og de hellige. Godt er det å ha samfunn med ham som har nøklene til døden og dødsriket, og til himmelens port.

Jesus trøstet sine disipler helt til det siste med disse ord: «Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende.» Matt. 28,20. Den lille hjord har intet å frykte.