Hundreårsminne, Elias Aslaksen

Hundreårsminne
Elias Aslaksen

Vi som fikk den store nåde å være sammen med br. Aslaksen i de forskjellige samvær, ble storlig beriket. Han var av Gud et utvalgt redskap i den store gjerning han fikk nåde til å utføre.

Han viet sitt liv til det som kunne gi ham de største evighetsverdier. Han ble omvendt til Gud da han var ca. 20 år. Han var trett av synden og ville leve et nytt liv, men han fikk det ikke til slik han så det skulle være etter skriftene. Han rådførte seg med prester og predikanter om det var mulig å leve et seirende liv, men fikk alltid til svar at det var umulig. Han sørget og gråt over sine nederlag. Det varte til han som ung kadett i den norske marine, møtte min far Johan O. Smith. Han hadde opplevd det samme og var kommet igjennom til et seirende og lykkelig liv i Kristus Jesus.

Br. Aslaksen ble jublende glad og bevarte denne glede og store takknemlighet livet ut i medgang og motgang. Han gledet seg ikke bare ved å tro på Kristus, men også ved å lide med ham.

Min far og br. Aslaksen ble fra den dag forenet i et velsignet og ubrytelig broderskap som varte livet ut for dem begge.

Br. Aslaksen gikk ut av marinen som bestemann av kadettene og hadde store muligheter den veien. Men han var grepet av Kristus og ville være mer fri i sin tjeneste. Han dro til London på en misjonsskole, men da han så den storaktighet og forfengelighet som rådet der, forstod han at det var nødvendig med misjonærer også i Europa.

Forbindelsen med far ble enda mer utdypet. Som 23-åring skrev han fra London til far: «Kjære bror, hvor inderlig jeg elsker deg, og hvor høyt jeg akter deg i Kristus Jesus er meg for høyhellige ting å skrive meget om, dog ville jeg nevne det om du derved hadde noen vederkvegelse av meg. Jeg har den tillit til deg at du vil vedbli i din trofasthet og kjærlighet å være min veileder i Kristus Jesus. Jeg er glad for alt det jeg har lært ved din troskap, kjære bror.»

Jesus fikk stor motsigelse av syndere. Hebr. 12, 3. Slik var det også med br. Aslaksen. Godt at slike ikke er våre venner, sa han. Enkelte kvinner løp på dør når de hørte at de skulle underordne seg sine menn. Br. Aslaksen svang det tveeggede sverd i alle retninger mot synden, men åpnet salvekrukken til trøst og velsignelse for de ydmyke og sannhetssøkende sjeler. Med slike kunne menigheten bygges som levende stener i Guds tempel.

Da br. Aslaksen var 24 år, skrev han til min far: «Det er meg en lyst og hjertens fryd å vitne om Guds lover og veier. Min sang lyder derfor i hjertets dyp: «Når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden!» Mitt hjerte er sprengfullt av rettferdighet, fred og glede og håp om evig herlighet i Kristus. I dette riket kan Kristus tale og åpenbare seg.»

«Våre åndelige stridsvåpen kan alle innbefattes i dette: den enfoldige troskap mot Kristus.»

«Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med deg skal du få domfelt, dette er Herrens tjeneres arv og den rett de får av meg, sier Herren.» Es. 54, 17.

Denne arv og rett hadde br. Aslaksen. Det var mange slags tankebygninger som ble reist mot ham, men alt ble beseiret ved den mektige Ånd og visdom som bodde i br. Aslaksen. Guds ord var en kraftkilde i ham, og fra denne strømmet det over så lenge han levde. Han var en flittig skribent, og derved har han overgitt oss en rik arv ved sine bøker og skrifter. Hans taler er også oversatt til mange språk og sendt ut på kassetter til alle verdensdeler. Stykker til vårt blad «Skjulte Skatter» har vi i flere år fremover.

I året 1927 skrev br. Aslaksen til far: «Bed meget for møtene, og at det fullt ut må lykkes for Gud å få styrt min vei som det passer aller best! Han vil gjøre det. Takk og lov og pris. 1. Sam. 14, 6—7.

Din for samtreffet i utlendigheten usigelig glade bror og medarbeider.

På et møte i Bergen igår sto en motstander opp og sa at han ikke hadde hørt noe galt i det jeg hadde talt, men han ville gjerne vite om jeg førte den såkalte Smithske lære og trodde at Jesus hadde syndig kjød. Jeg svarte ham da at jeg ikke førte noen såkalt Smithske lære, men at jeg hadde nøyaktig på håret den samme lære som broder Johan O. Smith på Horten, og ikke bare det, men jeg levde også det samme velsignede liv. Videre at jeg trodde Jesus var ren og ulastelig i tanker, ord og gjerninger fra først til sist og at han som skrevet står, iførte seg kjød og blod i likhet med oss.»

Jesus ville at alle hans disipler skulle være ett som han selv og Faderen var ett. Joh. 17, 21—24. Det er bare som Jesu sanne disipler og etterfølgere en kan oppnå det.

Min far og br. Aslaksen levde i denne disippelenhet. Det var til å begynne med noen få som kom inn i denne velsignede enhet, men etter hvert ble det stadig flere av dem som lot seg frelse og som Gud kunne legge til de få disipler. På apostlenes tid var det en flokk som levde dette liv og ble sanne forbilder for oss idag. Nå blir flokken stadig større og utbreder seg over store deler av jorden.

Til våre sommerstevner på Brunstad i Stokke kommer vi sammen ca. seks tusen venner fra over tyve land. De fleste er ungdom som deltar aktivt på sine hjemsteder. Vårt store stevnested på Brunstad er for en stor del bygget opp på dugnad. Br. Aslaksen ivret for å få dette store stevnested ferdig så fort som mulig.

«Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot?» Rom. 8,31.