Være Herrens tjener

Være Herrens tjener

«Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.»

Å være frigjort fra synden er å ha seier over bevisst synd. Vi leser i Gal. 5, 19—21. Der er det oppnevnt endel av kjødets gjerninger som er åpenbare. Disse og andre gjerninger som ikke er oppnevnt, vet alle, både frelste og ufrelste, er synd. En kan ikke kalles en Guds tjener når en ikke er frigjort fra slike synder. Paulus sier at slike skal ikke arve Guds rike. Barna er arveberettiget. Altså blir en ikke Guds barn ved syndenes forlatelse uten at en overgir seg som disippel. Det er de som drives av Ånden, som er Guds barn. Rom. 8, 14—17. Og de som drives av Ånden, de fullbyrder ikke kjødets begjæringer. Gal. 5, 16. De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. V. 24.

Vi ser at de som vandrer i Ånden, de kommer til seier og kan være Guds tjenere. Deres utvikling er ikke dermed opphørt. De har den trøst at de har en god samvittighet. Jesus sa at sannhetens Ånd skal lede til hele sannheten. Da kommer vi også til den synd som bor i kjødet, og som ikke er åpenbart for oss. Den kommer ut av legemet i gjerning og tale, men vi forstår at den er fra vår natur og må dødes. Det kaller Skriften for legemets gjerninger, og vandrer vi i Ånden, vil den gi oss lys over det etterhvert, på samme måte som Faderen dømte synden i kjødet hos Sønnen. Rom. 8,3 og 13. Jesus var offeret, slik at det som Jesus fikk lys over, ble dødet. Hebr. 9,14. Når nå Ånden leder oss til synden i kjødet, må også vi være et offer, slik at vi døder legemets gjerninger ved Ånden.

Denne utvikling får vi som Guds tjenere. Det er frukten vi har av vår tjeneste når vi tjener Gud. Det er helliggjørelse, som gjør at vi får del i guddommelig natur. Får vi ikke den utviklingen etter at vi er trådt i Guds tjeneste, da går det tilbake med oss i vårt åndelige liv. Slike tjenere begynner gjerne å herske. Og vi ser i Åpenb., i brevene til menighetenes engler, at det var gått dårlig med de fleste.

«La oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp — for han er trofast som ga løftet —.» Hebr. 10,23.

Det er mange som har fått kunnskap om frelsen i evangeliet og er begeistret for budskapet, og så begynner de å forkynne evangeliet som om de var Guds tjenere. Da strekker de seg for langt, og utgir seg for noe de ikke er. Da kan de miste nåden over seg. Mange av dem som har åndelig sans, lider under deres tjeneste. Hadde de elsket sannheten, hadde de med frimodighet bekjent sitt håp, og hadde erkjent at de ennå ikke var kommet til den seier evangeliet lover, men at det skal lykkes. — Da ville de bli til trøst for mange, og ville ha bevart nåden over seg. Men står de der og preker som om de har seier, da vil de miste den nåden de har fått. Hebr. 4,14—16.

Det er ingen unnskyldning for ikke å komme til seier, for der hvor synden er stor, er nåden enda større. Hvorledes skulle vi bli ved i synden, vi som er døpt til Jesu død? Og hvorledes skulle vi bli ved i synden, vi som er under nåden og ikke under loven??? Rom. 5,20 og 6,1—3 og 14.