Stevnereferat: Nyttår 1987/88

Nyttårsstevnet

Til nyttårsstevnet på Brunstad var det denne gang innmeldt ca. 3400 venner, hvorav omkring 600 fra utlandet. Som vanlig ved årets avslutning og inngang til det nye året var menigheten samlet til bønn. Broder Bratlie la oss ved den anledning særlig 1. Tim. 4, 15—16 på hjertet: At vi måtte tenke på de formaninger Ordet gir, og leve i det, slik at vår framgang kan bli åpenbar for alle. Vi må gi akt på oss selv og på læren og holde ved med det. La oss ta det slik hva følgende angår, som er et utdrag fra møtene.

Skue Herrens herlighet

Herren utfridde Israels folk fra egypternes hånd for å føre dem inn i et land som «fløt med melk og honning». Men på grunn av folkets vantro og gjenstridighet ble det en 40 års ørkenvandring. Hvordan har det hittil vært i vårt åndelige liv?

Gud gjorde store ting for Israel også i ørkenen. Men det var jo innenfor landet de skulle stride og seire. Dersom vi ikke begynner å «tjene i Åndens nye vesen», stride i Åndens kraft mot fiendene «i landet», innenfor legemet, da blir livet kun en ørkenvandring.

«. . . og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.» 2. Kor. 3, 17. Ja, der er det «honning og melk». En er ikke i frihet når en søker menneskers vitnesbyrd og ære. V. 18: «Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» Tenk å oppleve dette verset det ene året etter det andre. Denne frihet har vi i Herrens Ånd. Når vi opplever dette, har vi et budskap til menneskene.

Alle blir forvandlet, vers 18. Er det blitt slik for meg? Blir jeg ikke forvandlet, har jeg ikke skuet Herrens herlighet. Hvordan kunne Paulus si «alle»? Fordi ingen kan se denne herligheten uten å måtte ha tak i den! En kan preke om det uten at noe skjer. Ett gjør jeg, sa Paulus. Fil. 3,14. Han hadde sett herligheten.

Mange, selv om de er troende, har ikke sitt tankeliv i Guds ord og løfter. De er ikke grepet, har ikke sett Guds herlighet. — Tenk hvilken herlighet det f.eks. er i dette ord: «Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» Eller: «. . . da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet, men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning.» Denne herlighet må skinne for oss! Skinne, slik at vi blir grepet og forvandlet! Skinner den for oss, da begynner vi å arbeide på vår frelse. Da blir det ikke noe ørkenliv, men «fløte og honning».

Å komme til menigheten, er å komme til Kristi død. Tåler man ikke talen om død, blir det ikke noe liv med «melk og honning». Den som dør «hvetekorndøden», kommer til liv. Denne død «innenfor legemet» er en gudsfryktens hemmelighet. Det går en vei gjennom kjødet, og vandrer man på den, blir det slutt med å leve et «opp-og-ned-liv». Brødre og søstre som går denne vei, øver en velsignet påvirkning på sine medsøsken.

Frykt ikke, du lille hjord!

«Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» Luk. 12, 32. Tenk å være i en slik flokk som dette kan sies til! La oss helhjertet smelte sammen i denne hellige samling, den lille hjord som Herren vil gi sitt rike til.

Jesu lære er en livets lære, ikke tørre bokstaver eller «teologi». I menigheten erverver man seg mye kunnskap, en leser i Skriftene og kan lett, i overfladiskhet, regne med at ens tilstand er slik som man leser og hører. I prøvens stund blir det kanskje åpenbart at det bare var kunnskap og ikke liv. Apostelen Paulus forkynte ikke evangeliet med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis. 1. Kor. 2, 4. Vi har alle evner og gaver, og det menneskelige kan lett bli framtredende i det vi sier og gjør. Derfor må vi bli rotfestet i den erkjennelse at vi i oss selv intet er og intet kan. Bare som nye skapninger i Kristus kan vi utrette noe av evig verdi. Ordet om å ta korset opp må ikke bli et «slitt» ord blant oss, et ord uten kraft.

Alt som er sant, skal vi gi akt på. Fil. 4, 8. Vi er omgitt av løgn alle vegne, men det er det som er sant som må oppta våre sinn og tanker. Sannheten skal forvandle oss, bli en del av oss.

I Hebr. 6 formanes vi til å skride fram mot det fullkomne. Dette kan vi ikke gjøre dersom de første grunner i Guds ord ikke er i orden i våre liv. Det som hører til barnelærdommen, f.eks. at man av hjertet tilgir sin neste, må være i orden. Først må hjertet bli rent. Deretter kan en gå inn i «landet» og oppleve rensningen der.

«. . . jeg vil gi deg råd med mitt øye». Sal. 32, 8. Dette er fullkomment. Om Gud skal kunne gi oss råd med sitt øye, må vi være våkne og holde ettertanke. Brødre kan f.eks. tale veldig om visdom, men har kanskje ikke engang visdom til å avslutte sin tale i tide. Da er man ikke våken og lar seg ikke lede av Herren. Gud arbeider med oss etter mottagelighetens lover, etter graden av vår selverkjennelse.

Nåde i sannheten

I Kol. 1, 6 leser vi om å lære Guds nåde å kjenne i sannhet. I en tysk oversettelse heter det: Guds nåde i sannheten. Det er nåde i sannheten. Det er forholdsvis lett å være enig i det vi hører, men så lenge vi ikke har funnet noe å dømme og døde hos oss selv, har vi ikke funnet nåden i sannheten. Når synden ble fordømt hos Jesus, forstod Jesus den nåde som er i sannheten. Sannheten åpenbarer noe i oss som skal dødes, og dermed opplever vi den nåde som er i sannheten. Ja, det er en lykke å finne en slik nåde.

Om de to disiplene på vei til Emmaus leser vi at deres øyne først ble holdt igjen og dernest at deres øyne ble åpnet. Luk. 24, 16 og 31. Når en kommer i en trengsel, f. eks. i broderskapet, så kan det være som en tåke hvor en har lett for å miste broderskapets herlighet av syne. Men om man vandrer på en vei og kommer inn i et tåkeområde, er det derfor noe galt med veien? Nei, en er bare kommet til en prøve. Nå gjelder det at en ikke mister orienteringsevnen. Veien er herlig og velsignet, og broderskapet er herlig og velsignet. Det gjelder bare at vi finner noe å døde hos oss selv. Først skuer vi herligheten, en herlighet som ennå ikke er blitt vår eiendom. Men så skal vi ta den i eie. Da må vi inn i prøver. Derfor må vi bli fortrolige med troens strid.

En må vokse seg fram til menneskers tillit. De unge bør begynne tidlig å tjene, ja, det kan man begynne med som barn. Enhver kan, rett forstått, være tilsyns-mann eller -kvinne. Barn og unge må ofte drages med «menneskebånd», dvs. en kan både leke med dem og gjøre andre ting som interesserer dem, men en må sørge for at de drages til Ordet, til Kristus. En må ha Guds ord å gi dem. Det er anledning for enhver å bli «mønster for hjorden». 1. Pet. 5, 3. Da vinner en tillit, og jo større tillit, jo større arbeidsområde kan Gud betro en. Men tilliten må en vinne selv, ved tjeneste og omsorg.

For Herrens åsyn

«. . . forat kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulle stråle fram fra oss.» 2. Kor. 4, 6. «. . . Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet.» 1. Kor. 2, 7.

Guds visdom, den skjulte, blir bare åpenbart for Jesu sanne disipler. En kan ikke jukse seg fram til denne visdom, den må åpenbares for oss, og så kan kunnskapen om Guds herlighet stråle fram fra oss. I Kol. 3, 22—24 får vi et klart lys over hvorledes denne utstrålingen kan skje. «. . . ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren!» — Er det et område i vårt liv der vi må være spesielt våkne og rense oss, så er det med hensyn til ære. Paulus sier i Gal. 1, 10: «Søkte jeg ennu å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.»

«Ble du kalt som trell, da gjør deg ingen sorg av det.» 1. Kor. 7, 21. Mange tror at for å være «heltidsarbeider» i Guds rike, må man være uten jordisk arbeid. Dette er en stor misforståelse. Når synden i kjødet dødes, da er det det samme hvilke ytre forhold vi står i. En arbeidstaker på en arbeidsplass eller en mor hjemme med sine barn, har rikelig anledning til å leve sitt liv for Jesu Kristi åsyn, gjøre alt som for Herren og dermed tjene den Herre Kristus. Det som sies om kvinnen og hennes frelse gjennom sin barnefødsel, kan også sies i forbindelse med alle andre forhold: «såfremt de blir i tro og kjærlighet og helliggjørelse med tuktighet.» 1. Tim. 2, 15. I alle disse situasjoner kan vi komme til guddommelig liv. Hovedsaken er å vandre for Herrens åsyn.

Menighetsforstanderen i Sardes var en ivrig mann. Åp. 3. Jesus gir ham det skussmål at han er død. Kun noen få i menigheten der hadde ikke «smittet sine klær», dvs. sine gjerninger. De hadde ikke besudlet sine gjerninger med æresyke og øyentjeneste. Menighetsengelen ble formant til å komme i hu hvorledes han hadde lært og hørt og til å omvende seg. «Den som seirer, han skal således bli kledd i hvite klær.» V. 5. Det er en veldig seier å bli renset fra øyentjeneste. Å praktisere Guds herlighet, Kristi dyder, for Jesu Kristi åsyn, gir en veldig fred. Da er man ikke bekymret for sitt navn, sin ære. En går heller ikke omkring og synes man har fått for lite ære, respekt eller tillit.

Efesermenighetens engel var ikke blitt sløv i sin virksomhet, men han hadde forlatt sin første kjærlighet. Hvem kunne bedømme det? Det kunne han som holdt de syv stjerner i sin høyre hånd. Den første kjærlighet er uten øyentjeneste. Den er nidkjær og brennende for Jesu Kristi åsyn.

I Åp. 19, 7—8 og 21, 9—11 står det skrevet om Kristi brud og hennes renhet. Her er ingen besmittelse av øyentjenerne, her er liv for Herrens åsyn. — La oss stå trofast i rensningen på dette så viktige og avgjørende område!

Vandre i lyset og bli renset fra synd.

1. Joh. 1, 1—7. Her leser vi om et liv som er til å ta og føle på. Dette liv ble åpenbart ved Sønnen, og nå skal det åpenbares ved oss.

«. . . men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans sønns blod renser oss fra all synd.» V. 7. Når vi vandrer i lyset, er det da noe å renses fra? Ja, nettopp da. Ved å vandre framover i lyset vil vi oppdage mye å renses fra gjennom livet. Tiden er kort. «Vandre den stund I har lyset, forat ikke mørket skal komme over eder.» Joh. 12,35.

«For vi skjønner stykkevis.» 1. Kor. 13,9. Vi forstår f.eks. stykkevis hvordan vi skal oppdra våre barn. Da er det godt å være ydmyk og mottagelig for hjelp av andre som kanskje forstår andre stykker, istedenfor å si f.eks. slik: «Ja, vi gjør jo ikke likt alle sammen.»

Ved gode ord og samtaler i hjemmet kan det legges ned en forståelse i sønn og datter. Trykket forsvinner, og forståelse kommer istedet. I 1. Tess. 5, 14 formanes vi til å påminne de uskikkelige, trøste de mismodige, hjelpe de skrøpelige. Og: «vær langmodige mot alle!» En kan utøve en passiv «langmodighet» ved å tillate det ene og det andre, la det «skure». Dette er ingen dyd. Guddommelig langmodighet er aktiv, virksom og våken.

Er man ikke takknemlig, er man heller ikke ydmyk. «. . . men i ydmykhet akter hverandre høyere enn eder selv.» Fil. 2, 3. Blir vi takknemlige for hverandre, blir dette lett. I samme kapittel leser vi om Jesu liv i fornedrelsen. Legg merke til hans utvikling i fornedrelse og lydighet inntil døden. Ingen smak av storhet på menneskelig vis, intet strev etter å få et navn. «Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alt navn.» Og når vi har en slik frelser og forløper for øye, sømmer det seg å arbeide på vår egen frelse med frykt og beven. V. 12.

Mange lever idag i frykt for morgendagen. Er vi virkelig innstilt på å bli frelst i forholdene, forsvinner denne frykt. Hva vil morgendagen bringe? Akkurat det som tjener oss til frelse.

Tro til å vitne om det som skal tales

Det står i Hebr. 3 om Moses at han var tro som tjener til å vitne om det som skulle tales. Vi må i vår tid utvise den samme troskap. Det er f.eks. svært tydelig og klart det som Guds ord sier om ekteskap og skilsmisse. Vi ser i Kol. 3, 5—6 at Guds vrede kommer over vantroens barn pga. utukt, urenhet osv. «Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige.» Ef. 5, 3.

I menigheten er det utgitt en traktat: «De fraskilte som er gifte igjen». Denne bør vennene kjenne til. Der gis det klare retningslinjer ut fra Guds ord om den saken.

Dertil kommer samboerforhold som i våre dager er blitt så utbredt. Denne utvikling må vi stå imot med all den kraft vi har i den Hellige Ånd. Vi må ta kraftig avstand fra all synd som råder. Vi bør arbeide med våre barn og legge ned en forståelse i dem fra tidlig alder, slik at de får motbydelighet for slike ting som Guds ord fordømmer. Samboerforhold er imot Guds vilje, og menneskelige følelser må ikke her forlede oss til stilltiende å godta slikt, dersom det f.eks. skulle forekomme innenfor nær slekt eller familie. Ved fasthet og troskap her kan vi redde våre barn.

«Lat opp mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!» Salme 119, 18. Alle Guds lover og bud er underfulle, og vi har behov for å be denne bønn av hele vårt hjerte.

Ved forbønn kan vi bygge en ildmur rundt dem som djevelen er ute etter å få tak i.

Måtte vår ferd i det nye året preges av at vi har fått skue Herrens herlighet!