Jesus som grunnvoll

Jesus som grunnvoll

Vi ser at Paulus har lagt Jesus Kristus som grunnvoll, og han sier at ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt. Det at Paulus har lagt Jesus som grunnvoll, betyr at han kom med kunnskapen om ham, som etter kjødet kom av Davids ætt, kunne stå opp på den tredje dag. Kunnskapen om Jesus i hans kjøds dager, hvordan han tok det for å døde synden i kjødet, som kom inn ved fallet og har fordervet alle mennesker, det er grunnvollen for vår tro. Det livet Jesus levet, var til vår frigjørelse. Det er evangeliet til oss, at vi kan frigjøres. Ved denne kunnskapen har vi fått de største og dyreste løfter, forat vi ved dem skulle få del i guddommelig natur, idet vi flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten. 2. Pet. 1, 3—4. Ingen kan legge en annen grunnvoll for det håp at legemet kan bli frigjort fra synden.

Hadde ikke Jesus etter kjødet kommet av Davids ætt, hadde han ikke kunnet bli fristet som oss. Han ble fristet og prøvd som oss. Hadde han da syndet, hadde han ikke kunnet hjelpe oss ut av synden, men han var uten synd. På den grunnvoll kan vi trede frem for nådens trone og få hjelp i rette tid: Det er når vi blir fristet, og før vi faller. Her er det mange skriftsteder som forklarer Jesus som grunnvoll. Rom. 1, 1—5 og kap. 8, 3—4. Hebr. 4, 14—16 og kap. 5, 7—10. 1. Pet. 2, 21—24 og kap. 4, 1—2.

I Rom. 8, 3—4: «For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter ånden.»

Her ser vi at Jesus er lagt som grunnvoll for vårt håp. Men de fleste predikanter tror ikke på denne forløsning. Derfor leser de ikke det 4. vers. Og i det 3. vers leser de bare at han kom i syndig kjøds lignelse, slik at det kjødet ikke var som vårt. Da har de jo ingen grunnvoll for at vi kan komme til å oppfylle loven og få del i guddommelig natur. Men vi leste jo at Gud fordømte synden i kjødet, da måtte jo synden være der. Hva er lovens krav? Det leser vi i Rom. 7, 7. «Du skal ikke begjære.» Det er begjæret i kjødet som frister oss, og om begjæret fanger mitt sinn, fødes det synd. Jak. 1, 12—15. Da blir kjødet syndig, men faller vi ikke for lysten, men hater den, da blir den også korsfestet og dødet. Vi har jo syndet mange ganger, derfor har vi et syndig kjød. Jesus har aldri falt i fristelsen. Tvert imot, synden ble fordømt og dødet. Derfor står det: «I syndig kjøds lignelse.» Da Gud gav Jesus lys og fordømte synden i kjødet, da leser vi om ham: «— — — hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» Hebr. 9, 14.

Denne evige ånd som Jesus ofret seg ved, ble også kjent med de offerne som Jesus ofret på den nye og levende vei han innvidde igjennom forhenget, som var hans kjød. Denne ånd fikk han av Faderen og utgjød den over disiplene på pinsedagen. Ap. gj. 2, 32—33. Denne sannhetens Ånd skulle lede dem til hele sannheten, for han skulle ikke tale av seg selv, «men det som han hører, skal han tale, og de tilkomne ting skal han forkynne eder. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne eder,» forklarte Jesus sine disipler. Joh. 16, 13—14. Denne sannhetens Ånd skulle veilede oss til hele sannheten. Likesom det var Faderen som fordømte synden i Jesu kjød, og han ofret seg i kraft av en evig ånd, slik kan denne sannhetens ånd også gjøre med oss. Ved ham får vi lys over legemets gjerninger — det vi ikke forstod før, og ved den samme sannhetens Ånd kan vi døde disse legemets gjerninger så vi får del i Jesu liv. «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» På denne måte blir vi likedannet med hans Sønns billede, forat han skulle være den førstefødte blant mange brødre. Rom. 8, 28—29 og v. 13—14.

Jesus er troens begynner og fullender. Her ser vi at apostlene legger Jesus som grunnvoll. Vi kan ikke leve dette liv i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, i egen kraft. Når vi får den samme ånd som han levet i, og vi er drevet av den, da kan vi gå i hans fotspor, da kan vi alltid bære Åndens frukt. Gal. 5, 19—22. 2. Kor. 4, 10—11. Da kan vi, som Jakob skriver: «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser.» Ja vi er salige i fristelsen når vi holder ut, for da får vi livets krone. V. 12. Vi vet at til alle tider har det vært splittelser blant de troende. De mistet fort denne grunnvoll som apostlene hadde lagt. Og noen annen grunnvoll kunne de ikke legge. Det går ikke an, har vi lest, og dermed kunne de ikke bygge Kristi legeme. Johannes advarer kraftig mot Antikristens ånd i sine brever. For Antikrist var det om å gjøre å få ødelagt denne grunnvoll, slik at de som trodde på Jesus, ikke skulle komme til seier over synd. Vi leser det tydelig i 1. brev 2, 18—20 og 4, 1—3. Og 2. brev v. 7—11. Idag vet vi at den læren om at Jesus etter kjødet er kommet av Davids ætt, betraktes som den verste villfarelse som er. Dermed fornekter de at vi har en yppersteprest som kan ha medynk med våre skrøpeligheter, en som er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. De tror ikke at hvis han var prøvd eller fristet som oss, at han da kunne være uten synd. Hebr. 2, 11—18 og 4, 14—16. De har ingen grunnvoll for det håp at loven kan oppfylles i dem ved å døde begjæret. Er Kristus blitt delt, spør Paulus. 1. Kor. 1, 13, Nei, det går ikke an. Hadde de bygget Kristi legeme, så var det ikke blitt splittelse og mange partier. Den eneste grunn de har for sin tro er Jesus som syndoffer. Derfor tror de på syndenes forlatelse, men det er ikke å bygge. Det leser vi tydelig i Ap. gj. 13, 38—39. «Så være det eder da vitterlig, brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse, og fra alt det som I ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.» Da blir lovens krav oppfylt i oss: «Du skal ikke begjære.» Dette forklarer Jesus på flere steder. Matt. 5, 27—30. Det er alvor, slik som Jesus forklarer. Og som det står: «Og således lærte han lydighet av det han led, skjønt han var Sønn, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» De religiøse regner at bare de som er under loven, må være lydige. Det ordet passer ikke for dem som er under nåden. De tenker at lydighet ikke har noe med evangeliet å gjøre. Vi leser at når Paulus var utvalgt til å forkynne evangeliet, da fikk han nåde til å virke troens lydighet blant alle hedningene til hans navns ære. Rom. 1, 5 og 15, 17—19.

Vi priser Gud fordi han oppreiser menigheten rundt om i verden! Jesus setter tjenere som har nåde til å bygge på Jesus Kristus som grunnvollen, og som kan hjelpe de hellige til å bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse. De vokser opp til ham som er hodet, Kristus, i alle måter. Og hodet føyer oss sammen, og han deler ut virksomheten til lemmene til oppbyggelse i kjærlighet. Ef. 4, 11—16. I det legemet er det ingen splittelse.

De får åpenbaring i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Og den kunnskapen forstår de å verdsette så høyt at de akter alt annet som skarn, for å komme til den rettferdigheten av Gud på grunn av troen. Den troens vei forklarer Paulus slik: «Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg dog kan vinne frem til oppstandelsen fra de døde.» Fil. 3, 10—11. Det var det eneste han interesserte seg for. V. 13—14.