Stevnereferat: Sommer 1986

Sommerstevnet

Sommerstevnet i år var det 30. sommerstevne vi har hatt på Brunstad. Vi takker Gud for dette stevnested han har gitt oss og for all den velsignelse og hjelp som så mange har fått på stevnene der i disse 30 år. Denne gang var vi samlet henimot 6000 venner fra 26 forskjellige land.

I begynnelsen av stevnet ble det lest fra Josva 21, 45: «Ikke ett ord ble til intet av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus, det ble oppfylt alt sammen.» Således skal også alle de gode ord som Herren talte ved mange brødres munn under sommerstevnet på Brunstad bære rike frukter i manges liv verden over. Her skal gis et utdrag fra stevnet:

Forlikt i ett legeme ved korset.

I Kol. 3, 10 flg. leser vi om hvilken herlighet som oppstår blant Jesu sanne disipler, uansett raser og andre forskjeller. Det er korset som forener. Uten kors i kjærligheten blir det bare en menneskelig kjærlighet, ikke den kjærlighet som tror alt, håper alt og tåler alt. Uten kors i rettferdigheten blir resultatet egenrettferdighet. Er det da noen som drar ens rettferdighet i tvil, blir en dypt fornærmet. Er det ikke kors i visdommen, blir det bare kloke mennesketanker med selviske motiver. Er det ikke kors i barmhjertigheten, så blir den blandet med æresyke i alt en sier og gjør. Er det ikke kors i nidkjærheten, blir det nidkjærhet mot syndere og ikke den nidkjærhet hvorved en selv blir fortært. Er det ikke kors i ydmykheten, så blir det bare ytre fromhet og hykleri.

Kristi legeme er en stor hemmelighet «som i de forrige tidsaldre ikke er blitt kunngjort for menneskenes barn således som den nu er åpenbart for hans hellige apostler og profeter i Ånden.» Ef. 3. Dette legeme kan ikke «organiseres». Det er en levende organisme. Alle lemmer på dette legeme er født på ny og hater sitt eget selvliv. For dem er troen forbundet med lydighet. Kun ved troens lydighet kan Kristi legeme oppbygges, kun ved å følge Jesus i fornedrelsen. At Jesus Kristus kom i et kjød som vårt og ble fristet som vi, dette har Antikrists ånd bortforklart. Etterfølgelsen av Jesus i hans fornedrelse er dermed bortforklart og dermed oppbyggelsen av hans legeme. Kun de som følger Kristus i fornedrelsen, kan bygge hans legeme på jord.

Vi kan ikke dannes til likhet med Sønnens bilde dersom vi elsker var ære, kjemper for en posisjon osv. I Ef. 2 leser vi om å bli skapt om til ett nytt menneske. Dette gjorde Kristus ved korset. Blir vi utsatt for ett eller annet og fristet til det ene og det andre, da må vi gjøre oss bruk av korset. Merker vi at vi kommer i en indre kamp når noe går oss imot, da er det tydelig at det er noe i kjødet som er levende. Dette skal korset tilintetgjøre. Kun ved troskap i å gjøre bruk av korset kan vi bli til tjenere i menigheten og komme hverandre til hjelp. Den som blir utålmodig, vred eller bekymret, kan ikke komme noen til hjelp.

I Ef. 4 leser vi at alle de hellige skal bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse. Alle lemmer på Kristi legeme har det kall å vokse opp til ham som er hodet for menigheten, Kristus. Derfor må alle føres til en personlig forbindelse med Hodet. Hvor dette ikke skjer, kan de ikke sammenføyes til ett legeme. De som er satt til å tjene i menigheten, skal ikke være noens «konkurrenter», bare tjenere til Kristi oppbyggelse.

Som regel har man større virketrang utover enn innover. Tjenesten bør først og fremst bestå i å drive menigheten innover mot et liv i helligdommen. Ikke bare til seier over de åpenbare synder, men til helliggjørelse. Helliggjørelsen ligger «bakenfor» seier over åpenbar synd.

«Og der skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei, ingen uren skal gå på den.» Es. 35, 8. Vanskeligheter, som vi opplever som begrensninger og hindringer, blir ingen hindring dersom vi går på denne ryddede vei. Kristi død løser alle problemer. Denne vei må vi få mer opplatte øyne for. Paulus ba for efeserne at de matte få hjertets opplyste øyne til å forstå hva de var kalt til. Det var altså mange ting de enda var blinde for.

Til Marta sa Jesus: Ett er nødvendig. Og Paulus kunne vidne: Ett gjør jeg. Gjennom alt som skjer, er det ett som er nødvendig, og det er å bli helliggjort. Vi står foran mange valg. Hva skal vi si, hva skal vi gjøre? Da må det lyde for oss: Ett er nødvendig! Ett gjør jeg! Og dette ene er å følge Jesus i fornedrelsen. Alle som gjør dette ene, de blir ett, og de blir takknemlige for hverandre. Jesus ydmyket seg selv. Og det er ved å ydmyke oss at vi kan leve ut alle Guds ords formaninger. Leser eller hører vi en formaning som vi gjerne vil følge, så må vi ydmyke oss ned til den for at vi kan få nåde til å leve slik.

Kjennskap til Gud.

Paulus ba for efeserne at de måtte få visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om Gud. Det er ved å lære Gud å kjenne at alle problemer løses. Job satt med mange ubesvarte spørsmal. Det var ved en dypere åpenbaring av Guds allmakt han fikk sine spørsmål besvart og ikke ved å «få spørsmålene besvart».

Det vi trenger, er oppøvde sanser til å skille mellom godt og ondt. Det går an å ha en «oppøvd forståelse» av mange sannheter, på mange livsområder, uten å ha oppøvde sanser. Oppøvde sanser får vi kun ved erfaring og ved å la Ordet trenge igjennom inntil det kløver sjel og ånd og dømmer hjertets tanker og råd. Hebr. 4 og 5. «Og nu overgir jeg eder til Gud og hans nådes ord.» Ap. gj. 20, 32. Det gjelder å være stille, så Gud får tale til oss.

«. . . alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del isser.» Ef. 4, 16. Det gjelder å holde seg ydmyk til sin tilmålte virksomhet. Dersom vi går utenfor var tilmålte virksomhet, oppstår det uro omkring var tjeneste. Vi må f. eks. vandre varlig og holde oss innenfor vår begrensning når vi skal gi andre råd i forskjellige spørsmål. Vi får ingen visdom dersom vi går ut over vårt «salvede område». Salven er Kristi dyder, og det er dydene som gir visdom. Har vi disippelsukket i oss: «Jeg elendige menneske!» da er vi ikke så snare til billedlig talt å «skrive ut resepter» i øst og vest. Jo mer erfaring man får, jo mer forsiktig blir man i sin tjeneste overfor andre. En blir varsom i all sin ferd.

«Kraft og verdighet er hennes kledebon, og hun ler av den kommende tid.» Ordspr. 31, 25. Slik er bruden. Hun har endemålet for sine øyne og blir ikke motløs og trett under vandringens mange kamper. Misnøye og klage er uforenlig med kraft og verdighet. La oss glede oss over Guds ord og løfter. «Gled eder over at eders navn er oppskrevet i himmelen!» La oss være med å løfte menigheten ved kraft og verdighet, så ingen tynges ned av motløshet. Et glad hjerte er som et daglig gjestebud. Og det er usigelig mye å glede seg over.

I Sal. 45 leser vi om et overstrømmende liv med liflig tale. «Livsalighet er utgytt på dine leber.» Guds ord er som et sverd. Men dette skal brukes i godhet og med visdom. Ingen må «fekte i luften» med dette sverd for å være «kjekk kar».

«Jeg er overvettes rik på glede under all vår trengsel», kunne Paulus vidne. Slik er det når man lever sitt liv i troens ånd. La oss oppgløde hverandre i dette. Det er så mye vi har å glede oss over.

«Ånden selv vidner med vår Ånd at vi er Guds barn.» Dette er det største vidnesbyrd et menneske kan få. Ånden vil lede oss til dybdene i Gud. Den er usigelig varsom. Den som f. eks. «snakker som en foss» om alt og alle, har ikke mye sans for Åndens minnelser og virkninger. «Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk.» Rom. 8, 26. Skulle vi da befatte oss med synd? Nei, Herrens vilje med oss er at var ånd, var sjel og vårt legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved var Herre Jesu Kristi komme. 1. Tess. 5, 23.

«Gud er større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.» 1. Joh. 3, 20. Vi kommer i mange forhold i livet, hvor en lett kan trykkes ned. Da er det godt å vite at vi ikke er avhengige av hvordan det føles eller ser ut i øyeblikket. Guds ord og løfter er større enn våre følelser og større enn vårt begrensede syn på situasjonen. Og Gud tillater ikke at vi blir fristet ut over det vi kan bære. Vi trenger ikke frykte når hans veldes kraft står til vår rådighet: «For øvrig — bli sterke i Herren og i hans veldes kraft!» Ef. 6, 10.

Gudsfryktens hemmelighet.

Jesus priste Faderen fordi han «har skjult dette for de vise og forstandige, og apenbart det for de umyndige.» Matt. 11, 25—27. Vi kommer ingen vei i Guds rike ved menneskelig kløkt og fornuft. Vi må få Åndens åpenbaring. Vismennene fra Østerland gikk til Herodes for å få vite hvor jødenes konge skulle fødes. Herodes henvendte seg til yppersteprestene og de skriftlærde. Disse visste at han skulle fødes i Betlehem, men var dog utenfor det hele, da de ikke hadde samfunn med Faderen. Hyrdene på marken hadde forbindelse med Gud, og til dem kunne Gud tale.

1. Tim. 3, 16: «Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd . . .» Vi ser herav at Kristus er en gudsfryktens hemmelighet. Den åpenbares kun for gudfryktige mennesker. «. . . han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er lægt.» 1. Pet. 2, 24. Det er først når vi avdør fra våre synder at vi blir virkelig lægt. Den som gjør kjødets gjerninger, er syk. Jesus bragte en fullkommen helbredelse, en frelse fra syndens rot, begjæret. Fornærmelse, vrede, utukt, — alt har sin rot i begjæret. Utilfredshet med mennesker og forhold kommer fra kjødets begjær. Og det blir aldri full hvile i forholdene før begjæret er dødet.

Man kan sitte på møte etter møte under Ordets forkynnelse og fremdeles leve etter sine kjødelige begjær. Da hører man seg selv til dom. «Hvor synden ble stor, ble nåden enda større.» Rom. 5, 20. Antikrists ånd har forfalsket nåden. De fleste forstår ikke at nåden er kraft og hjelp til å bli helbredet fra synden. At nåden er så stor, betyr jo at det er det samme hvor stor synder man er eller har vært, så kan man ved nåden komme ut av den synd man har levd i.

Det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har gagnet dem som ga seg av dermed. Hebr. 13. I menigheten har vi ikke mottatt evangeliet av slike som ikke selv er blitt hjulpet ved Ordet. «Du vet hvem du har lært det av», skriver Paulus til Timoteus. La oss f. eks. lese hva br. J. O. Smith skrev til sin bror Aksel i 1908: «For meg er det blitt om å gjøre å trenge mest mulig inn i Kristus, inn i hans lidelser og kraft, inn i hans kunnskaps lys, for jeg har i sannhet lært å akte alt for tap mot det ypperlige å eie Guds kunnskap.» Et annet sted skriver han (i 1905): «Guds ord er hele min lyst. Jeg er så glad i Guds ord at jeg er rent vekk fra alt annet i lange tider.» — Ja, la oss komme våre veiledere i hu og etterfølge deres tro og troskap! Br. Aslaksens siste taler f. eks. var alle en inderlig formaning til ydmykhet og atter ydmykhet. Her gjelder ikke klokskap og menneskedannelse. Her gjelder kun gudsfrykt.

I Sal. 66 står det bl. a.: «Vi kom i ild og i vann. Men du førte oss ut til vederkvegelse.» La oss i prøvelsens time alltid huske at Guds plan med oss er å føre oss til vederkvegelse. Han har vår frelse, vår helliggjørelse, for øye når vi må gå gjennom «ild og vann».

Av de første vers i Rom. 7 forstår vi tydelig at det ikke går an å ha et kjærlighetsforhold til Kristus og samtidig et kjærlighetsforhold til kjødet og verden. Lever man i et slikt forhold, får man ikke Åndens åpenbaringer i Ordet. Da er man en «skjøge» eller, som Jakob uttrykker det, tvesinnet. Det skal helhjertethet til for å forstå seg på den åndelige krig som føres i menigheten. Det må alvor til i forkynnelsen, menigheten må få mat, åndelig næring. Det må riktignok både harves og pløyes, men sæden, som er Guds ord, må bli sådd, Åndens åpenbarelser. Hvis ikke, synker det hele. La oss trenge inn på Gud og grunde på hans ord, slik at det ikke mangler føde.

«For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.» 2. Tim. 1, 7. Menigheten kan ikke bygges med et nedslått mot. La oss være sindige og våke, da blir vi ikke motløse, selv om kampen er aldri så hård. La oss gi akt på ham som led tålmodig så mye motsigelse av syndere, så vi ikke går trett og blir motløse i våre sjeler! Hebr. 12, 3.