Stevnereferat: Påske 1986

Påskestevnet

Påskestevnet på Brunstad i år samlet omkring 4000 venner fra inn- og utland. Det ble et særdeles vekkende stevne, der all overfladiskhet og lettsinn ble belyst og fordømt. En vekkelse til alvor og gudsfrykt. Også på ungdomsmøtene i to kvelder på rad var det vekkelse. Vi vil her gjengi et utdrag fra flere brødres taler:

Gudsfrykt er uforenlig med overfladiskhet.

Vi lever i en tid hvor overfladiskhet og likegyldighet hersker i uhyggelig grad. Ja, selv når man hører og leser Guds ord, tar man det vanligvis så overfladisk at Ordet gjør liten eller ingen virkning.

Noen ord som vi ofte leser og hører i menigheten er bl. a. Rom. 8, 13—14. «. . . dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Og Rom. 7, 24 der Paulus gir uttrykk for disippelsukket: «Jeg elendige menneske.» I 2. Kor. 4, 10—11 skriver han: «alltid bærende Jesu død med oss i legemet» og «. . . overgis vi stadig til døden for Jesu skyld.» Alt dette vidner ikke om noen overfladisk måte å ta livet på. Det vidner om en vedvarende erkjennelse av å ha behov for mer rensning og lutring.

Når f. eks. to brødre eller søstre innvikles i en diskusjon, f. eks. om hvem som har skylden for dette eller hint, da er det jo tydelig bevis for at «førstegrødesukket» (Rom. 7, 24) ikke er tilstede. Ingen forståelse av å «ha synd», 1. Joh. 1, 8, som en trenger en dypere renselse fra. Hadde man forstått frelsens vei, hadde man hatt adskillig mer frykt over seg, og enhver diskusjon hadde vært unngått.

Livet synes hårdt for menneskene. De har ingen hvile i sitt indre. Men med det budskap vi så rikelig får forkynt i menigheten, burde vi alle komme til hvile. Mangel på hvile har sin rot i den iboende synd, det må mer rensning til. 1. Joh. 3, 3.

Fristelse er ikke synd. Men når fristelsen får forbindelse med vårt sinn, da fødes synd. Hvis det f. eks. foreligger en fristelse til avind, og avind får tak i vårt sinn, da blir vår holdning til vår bror eller søster annerledes. Hele ens oppførsel blir påvirket, stemme og blikk forandret osv. Får ikke avind noen forbindelse med ens sinn, da har en hvile.

I Rom. 8, 3 leser vi at det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Loven stod maktesløs overfor alt det skjulte i mennesket. Vrede og avind f. eks. er onde begjær. Det kan holdes skjult. Men fra alt dette er det full forløsning i Kristus Jesus. Det kan dødes ved den Hellige Ånd. Men da gjelder det å ta det alvorlig, forstå den skjulte troskap.

Når vi leser Es. 53 og 63, får vi et innblikk i den kamp Jesus førte og alt det han ble utsatt for og som han tålte og bar. Ved denne kamp og denne troskap ble all den elendighet som kom inn i menneskeslekten ved fallet, bragt i døden. — La oss våkne opp til en grundig forståelse av veien i hans fotspor, slik at synden i kjødet ikke mer får noen forbindelse med vårt sinn!

«Jeg kan godt gi meg, jeg», sier man kanskje litt kort og mutt. Hvor kommer en slik «lyd» fra? Det er synden i kjødet som har fått forbindelse med sinnet. Derfra kommer alle «ulyder».

Det skal stor troskap i det skjulte til for å bli virkelig levendegjort i sin ånd. Tenk f. eks. å bli levendegjort for «hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.» Kol. 2, 2—3. Dette kan vi ikke nå ved å være overfladiske.

Man ser f. eks. at det ikke er så godt i menigheten på ens hjemsted som det burde være. Hva kan gjøres for at det kan bli bedre? Det gjelder kun å få mere del i Kristi død, slik at ens ånd blir mer levende for «hele rikdommen av den fullvisse innsikt». Da kan hjertene også knyttes sammen. V. 2. Hvis man selv blir mer ydmyk, kan man bli til større hjelp for menigheten. Ved ydmykhet får man innsikt.

«. . . forat han selv kunne fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noget sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig.» Ef. 5, 27. Vi er kalt til å være med å bygge denne levende menighet. Fra denne menighet må alle diskusjoner, all lettferdig tale og overfladiskhet være langt borte. Menigheten kan bare bygges ved Guds ord. Selviskhet, selvhevdelse og storaktighet har ingen plass der.

Det gammeltestamentlige tempels herlighet svant. Men det sanne tempel, Guds menighet på jord, har en herlighet som ikke svinner, en indre og evig herlighet. Jesus er byggmesteren, men han ville ikke bygge menigheten alene. Han vil dyktiggjøre oss til tjenestegjerning, til å være hans medarbeidere på dette byggverk. Jesus danner seg en brud, sin make, som har samme sinn og samme herlighet som han.

Det største under.

Det største under er forvandlingen fra å være et naturlig menneske til å bli et åndelig menneske. Eksemplets med korintiermenigheten viser at man kan fortsette å være et naturlig menneske, selv om man har all kunnskap og alle nådegaver. En stor kjærlighet til Kristus må til for å bli forvandlet.

Jesus måtte stadig irettesette sine disipler. Det naturlige menneske kom ofte frem hos dem. Ved en anledning spurte han Jakob og Johannes: «Kan I drikke den kalk jeg drikker, eller døpes med den dåp jeg døpes med?» Da svarte de: «Det kan vi.» De skjønte nok ikke hva det innebar å sitte ved hans høyre eller venstre side i hans herlighet. De var tapre og svarte: «Det kan vi.» Men bak tapperheten var det naturlige menneske. Man sier så lett: «Det kan jeg.» «Det vet jeg». «Det forstår jeg.» Og kanskje er sannheten den at man ikke engang er kommet til «startgropen» i Kristi etterfølgelse.

Peter sa en gang til Jesus: «Herre! med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og død.» Luk. 22. Peter ble da gjort oppmerksom på hvor svak han egentlig var: «Hanen skal ikke gale i dag før du tre ganger har nektet at du kjenner meg.»

Det kom en tanke i disiplene om hvem som vel var den største av dem. Straks ble de formant av Jesus. Han satte barnet opp som deres forbilde. Stolthet og konkurransementalitet passet ikke i hans selskap. Og da Jesus kom ridende på en asenfole, skjønte heller ikke hans disipler dette. Først da Jesus var blitt herliggjort, gikk det opp for dem.

«Det kan vi». «Jeg er rede.» «Hvem av oss er den største?» Slik lød det fra disiplene. «Jeg kan ikke gjøre noget av meg selv,» var Jesu vidnesbyrd. Jesus talte ut fra sitt eget liv da han sa: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» Ingen har vært så fattig som han. I denne fattigdom ble Faderens vilje åpenbart for ham. I denne åndens fattigdom kan Faderens vilje også bli apenbart for oss og vi kan bli forvandlet til å bli åndelig personer, til å opphøre helt med å «vandre på menneskelig vis.» (1. Kor. 3; 3).

Veien gjennom kjødet, til guddommelig liv og natur, kan vi ikke finne av oss selv. Vi må ledes av den Hellige Ånd, og når Ånden avsier sin dom over det ene og det andre av det som bor i kjødet, gjelder det at vi er lydige, slik at dommen blir utført. En kan bli vant til å høre de dypeste sannheter om veien gjennom kjødet uten selv å gå den.

Menigheten i våre dager er som «toppstenen» i Guds byggverk. Den skal finnes å være i lodd og vater i overensstemmelse med hjørnestenen, som er Kristus. Vi lever i overflodstider hva det materielle angår. En skulle kunne tenke at takknemligheten ville øke i takt med de goder man får. Dessverre er det ikke slik. Utakknemlighet råder og både unge og eldre er «bortskjemt». Det gjelder at vi i denne vanskelige tid forstår frelsens vei, så vi kan rettes inn etter hjørnestenen og alle stener i Guds bygning gjennom tidene.

Paulus fryktet for at korintiernes tanker skulle forderves og drives bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. 2. Kor. 11, 2—3. Det er av avgjørende betydning i hvilken retning våre tanker går. De må alltid følge lysets veier inn i Guds rike. Skal vi forvandles til Jesu likhet, må det være selve personen Jesus vi er grepet av. Intet annet enn han, heller ikke vår tjeneste, må utgjøre tyngdepunktet eller bli til en hovedsak for oss. Da drives vi bort fra samfunnet med ham. For å kunne rense oss selv, likesom han er ren, må vi vandre kun for hans åsyn.

Våre barn.

Vårt kall er å være verdens lys. Familiene i menigheten er et stort lys i vår tid. Her har vi en stor og herlig oppgave. Tidsånden må ikke få makt i våre hjem. Barn er en Herrens gave, og vi må verdsette dem høyt. Det ligger nær til å forakte barna. Det ser vi var tilfelle da yppersteprestene og de skriftlærde ble vrede da barna ropte i templet: «Hosianna Davids sønn!» Jesus sa til dem: «Har I aldri lest: Av umyndiges og diendes munn har du beredt deg lovprisning.»

At man ikke tar barna alvorlig, kommer av overfladiskhet. Vi må gi barna Guds ord. Når menneskene får brød alene, blir resultatet et utilfredsstillet hjerte. La oss tidlig plante Guds ord i våre barn. Det er godt å leke med dem og beskjeftige dem, men Guds ord er hovedsaken. Når Guds ord kommer i bakgrunnen ved at man ved «skuespill» og alleslags arrangementer søker å gjøre det «spennende» for barna, gjør man barna en dårlig tjeneste.

«Samle folket, tillys en hellig sammenkomst, kall de gamle sammen, samle de små barn, endog dem som dier morsbryst!» Joel 2, 16. Barna skulle være med! Israels folk hadde mange høytidsdager. I var del av verden har vi også noen. Da må vi benytte anledningen til å la barna få kjennskap til høytidens innhold. Julen f. eks. Det er ikke dag og årstid som er saken, men det glade budskap: «Eder er i dag en frelser født.» Dette må barna få høre om.

Våre barn finner ikke Herrens bud av seg selv. Vi som er foreldre, skal gjøre budene store og herlige for barna. Vi har barna hos oss noen få år. Måtte vi benytte denne tiden godt!

«Så I, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet må være i stand til å fatte med alle de hellige . . .» Ef. 3, 18. Også når vi tenker på barn og barneoppdragelse, bør vi ha denne innstilling: forstå sammen med alle de hellige. La oss være innstilt på å lære av de andre. Fattigdom i ånden er av stor betydning for våre hjem.

«Bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet,» formanes vi til. Slik kan vi også si: Bruk ikke barneoppdragelsen til en leilighet for kjødet. Heller ikke i barnearbeidet i menigheten må det bli noen «leilighet for kjødet», under påskudd av at det blir «moro for barna». Alt vi gjør, må vi gjøre i Kristi sted, i det vi takker Gud Fader for alt.

Oppstandelsesliv.

Det gjelder å ha påskens budskap og oppstandelseshåpet levende i sitt hjerte. Redningsmannen er oppstanden. Han kom forat vi skulle ha liv og overflod av liv. Ved korset drepte han fiendskapet. Vi kan ha fred, en fred som er en slik makt og kraft at den bringer ro og orden i tankelivet, bringer harmoni i hjem og menighet. Det står så betegnende i Mark. 16 om Jesu oppstandelse: «Og meget tidlig på den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp.» Ja, i sannhet gikk solen opp. En ny tid var begynt. Nå kan vi leve dette guddomsliv, som er som solen, som aldri går ned. Vår himmelske Far lar sin sol gå opp over onde og gode. Dette overflodsliv er nå blitt mulig for oss.

«Vil du være fullkommen,» Dette er det sanne disippelsinnelag. Det er godt å «selge» sine meninger, sin «forståsegpå»-klokskap. Da er en fattig i ånden, og den fattige er alltid glad når han får noe. Han er mottagelig.

«Da opplot han deres forstand, så de kunne forstå skriftene.» Luk. 24, 45. Heller ikke vi forstår noe uten at Herren opplater vår forstand. Paulus bad for menigheten at den enkelte måtte få hjertets opplyste øyne, så de kunne forstå hvilket håp de var kalt til. Håpet gjelder en evig arv. Alt er evig. Døden er overvunnet. Vårt håps anker må befinne seg kun i Kristus, ikke i noe av det jordiske og forgjengelige.

«Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» Rom. 8, 28. I slutten av vers 29 står det: «forat han skulle være den førstefødte av mange brødre.» De utvalgte kommer i mange forskjellige forhold og prøver. Alt er med i Guds frelsesplan. Alt har til mål at Jesus skal få brødre!

«Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» 1. Tim. 4, 16. En synes kanskje at ingen hører på en, ingen merker seg det en sier. Ligger feilen hos de andre? Etter ovenstående ord er det heller en mangel på vedvarende å gi akt på seg selv og på læren, dvs. på alt Guds ord. For vi leste jo at hvis vi holdt ved med det, skulle vi frelse både oss selv og dem som hørte oss.

«. . . og han døde for alle, forat de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» 2. Kor. 5, 15. Det står ikke her om å leve for andre. Vi forstår ikke hva det er å leve rett for andre. Vi skal jo ikke leve for andre etter deres lyster og begjæringer. Det er ved å leve for ham at vi lærer å leve for andre etter hans vilje og eksempel.

«La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre og bærer avind mot hverandre;» Gal. 5, 26. Denne formaning bør vi ta til hjertet. Man kan ved sin uviselige oppførsel egge andre til avind. Den som blir avindsyk, synder og overtreder Guds lov. Men kjenner vi at noen i vår nærhet er blitt avindsyke på oss, gjelder det å ransake oss selv: Har vi ved vår oppførsel egget vedkommende til avind? Frelsen går dypt, men elsker vi sannhet, skal Ånden lede oss til hele sannheten.

I en av våre sanger synger vi gjentatte ganger: «Gå veien, gå veien!» Ja, dette er det godt å si til seg selv i livets mangehånde prøver og forhold: Gå veien! Den som er utilfreds med noe og mener han har noe å beklage seg over, går ikke på «Veien».

I 1. Kor. 10 leser vi om Israels folk, at etter at de hadde kommet bort fra Egypten, satte de seg ned for å ete og drikke og stod opp for å leke. De vonde erfaringer fra Egypten var kommet på avstand, og nå ville de ta livet med ro. De hadde intet mål lenger, og dermed oppstod et tomrom. Slik går det når en ikke har noe en arbeider med i sitt liv.

I 2. Mos. 32 leser vi om Josva som mente han hørte krigsrop i leiren. Men Moses sa: «Det lyder ikke som seiersrop og ikke som skrik over mannefall, det er lyd av sang jeg hører.» Sang er bra, men når det hverken er nødrop eller seiersrop i den, da er det hult og tomt, da er det kun underholdning.

I Ap. gj. 2, 46 leser vi om fryd og hjertets enfold hos de første kristne i Jerusalem. La oss bevare fryd og hjertets enfold iblant oss. Det har stor betydning både for legemlig sunnhet og velvære og for menighetens trivsel. Vi må være som leret i pottemakerens hånd. Ingen hårdhet må få noe innpass i broderskapet. Og ingen overfladiskhet må få virke ødeleggende i menigheten. Et ordtak sier: Alvor er mor til glede og lettsinn er mor til sorg.