Stevnereferat: Nyttår 1985/86

Nyttårsstevnet

I verden har man erklært året 1986 et fredens år. Det blir dog ingen fred uten Fredsfyrsten. Kun i samfunn med ham kan 1986 bli et fredens år. Tar vi det ord til hjertet som så klart ble forkynt under nyttårsstevnet på Brunstad, vil det bli fred i hjerte og sinn, i hjem og menighet. Her skal gjengis utdrag fra flere brødres taler. Godt er det at bl. a. våre kjære brødre Sigurd Bratlie og Aksel J. Smith i deres alder er såpass friske til legemet at de kan tjene med Ordet som de gjør. Må Gud styrke dem i deres verdifulle tjeneste i det år vi er gått inn i og velsigne vennene på ethvert sted.

De som hører Kristus til.

«Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» Gal. 5, 24. Det bør være klart for enhver at de som hører Kristus til, ikke kan leve etter kjødelige lyster og begjær. De som hører ham til, gjør Faderens vilje. De tilhører en edel, kongelig «familie». «For den som gjør min himmelske Faders vilje, han er min bror og søster og mor.» Matt. 12, 50.

Og når han snart kommer igjen, henter han disse som hører ham til.

Åndens frukt, Gal. 5, 22, kommer frem fra et liv i Ånden. I alle disse dyder er det himmelske krefter. Den som er langmodig f. eks. er sterkere enn en helt. «Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring,» Gal. 5, 16. Dette er det nye budskap, den nye pakts glade budskap. Det er en vandring i Ånden, en troens strid, frigjørelse fra synd. Og det liv som da kommer frem, er så herlig at det skal kunngjøres for maktene og myndighetene i himmelen. Ef. 3, 10. At en gjerrig og egenkjærlig person f. eks. blir forvandlet til å bli omsorgsfull og gavmild, en som elsker å gi i lønndom, uten å søke ære, det er en frelse så stor at englene attrår å skue inn i den.

I menigheten er det personer som føler ansvar for oss. Hebr. 13, 17. «. . . for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende.» Ingen lever for seg selv. Måten vi tar alt på kan frembringe glede eller sukk. Vi må ikke være ufølsomme for hvordan vi virker på andre. Måten vi oppdrar våre barn på f. eks. kan bli til glede i menigheten, men også bli til belastning for vennene.

«Da skal to være ute på marken, en blir tatt med, og en blir latt tilbake. To kvinner skal male på kvernen, en blir tatt med, og en blir latt tilbake.» Matt. 24, 40 41. Slik blir det ved Jesu komme. Disse gjorde samme arbeid, stod i samme forhold, men de tok det forskjellig, hadde et forskjellig indre liv. De som ble tatt, hadde korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.

«Men loven kom til forat fallet skulle bli stort, men hvor synden ble stor, ble nåden enda større.» Rom. 5, 20. Nåden skal ikke dekke over det som loven har pekt på, nei, den skal befri oss fra det. Kjødets gjerninger, Gal. 5, 19—21, er åpenbare. De er ikke noe man skal få større lys over før man kan befries fra dem, nei, de skal alle avlegges. Kristus er åpenbart for å bortta våre synder, våre lovbrudd. 1. Joh. 3, 4—5. Betrakter vi ikke dette som et glad og frydefullt budskap, da hater vi ikke synden.

De rene av hjertet.

«Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» Matt. 5, 3. Evangeliet har løfter om rikdom og overflod av Åndens frukt. Vi skal bli rike på barmhjertighet, godhet, kjærlighet. Salige er de som hungrer og tørster etter sådan rikdom. La oss alltid leve i denne fattigdom i ånden, i denne hunger etter hele fylden av Kristi dyder! Det er ingen fattigdom i ånden når man er tilfreds med seg selv etter å ha fått seier over kjødets åpenbare gjerninger. Kallet gjelder «hele rikdommen av den fullvisse innsikt».

«Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Matt. 5, 8. La oss ut fra andre Guds ord se hva det betyr å være ren av hjertet: I 1. Pet. 1, 22 leser vi f. eks. om uskrømtet broderkjærlighet. Det betyr at vi forblir i kjærligheten, hva enn de andre måtte gjøre mot oss eller hvordan enn deres oppførsel måtte være. Når vi fristes på grunn av andres oppførsel, må vi forstå å rense oss. Enhver som har dette håp, å se ham som han er, renser seg selv, likesom han er ren.

Vi leser f. eks. i 1. Pet. 2, 18: «I tjenere! Vær eders herrer undergitt i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange!» Den som kan leve slik, uten noe ergrelse sitt indre, er ren av hjertet. Og han skal få se Gud, se at Gud griper inn i saker og forhold, likesom Josef, som bevarte sitt hjerte rent og fikk se Guds underfulle styrelse. Er man ren av hjertet, vil man få se Gud i de aller minste ting.

I vers 23 leser vi: «. . . han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» Her ser vi vår forløper. Å bli skjelt ut uten å skjelle igjen er nok det letteste. Men å la være å dømme i sitt indre og å overlate alt til Gud, det er vanskeligere. Men den rene av hjertet overlater til Gud å dømme i saken. Når vi kjenner at vi lider i et forhold, da er jo det en tydelig pekepinn om at vi trenger rensning. Er vi rene av hjertet, skal vi få se Gud, se at han griper inn. Josef stilte seg ikke i Guds sted, grep ikke inn. Han fikk se Gud og hans inngripen i forholdene.

Kristus led for å føre oss frem til Gud. 1. Pet. 3, 18. Her ser vi hjertets renhet. Måtte vi kun ha dette ene ønske og mål for våre medmennesker: føre dem til Gud, til liv i ham. «For I trenger til tålmod, forat I, når I har gjort Guds vilje, kan oppnå det som er lovet.» Hebr. 10, 36. Det som er lovt, er at vi skal få se Gud. Men vi må være tålmodige. Gud griper ikke alltid inn straks. Ved tro skal vi leve, og når vi har fått del i den frelse som forholdene skal tjene til, så skal vi få se Guds inngripen også i forholdene.

Til Paulus ble det sagt: «Våre fedres Gud har utkåret deg til å kjenne hans vilje og se den rettferdige og høre røsten av hans munn.» Det gjelder alltid å ha den rettferdige for sitt indre blikk. La oss rydde av veien alt som kan forstyrre «røsten av hans munn.»

Det er mer utbredt å ville «renvaske seg» i forholdene enn å rense seg. La oss også lære å omgås andres vanhellighet på en hellig måte.

«Hør Herrens ord, I som er forferdet over hans ord!» Es. 66, 5. Den som i sannhet er ydmyk, blir forferdet over Herrens ord, glemmer ikke så lett hans bud og formaninger. Ordet etterlater en sønderbrutt ånd, og det er langt fra den ydmyke i lettsinn å spøke bort Herrens formaning og livets alvor.

«Vokt ditt folk med din stav, den hjord som er din arv, som bor for seg selv i en skog på Karmel! La dem beite i Basan og Gilead, som i gamle dager!» Mika 7, 14. Våre barn trenger å bli omhegnet av en lov inntil troen kommer og livet fødes. Vi skal gjøre loven herlig for dem og forkynne dem evangeliet, slik at de kan holdes utskilt fra verden. Den oppvoksende slekt blir tøylesløs dersom den ikke voktes og har gode og trygge lover å holde seg til. I dag er det megen tale om å «realisere» seg selv, de unge skal ikke gis noen lover. Dette er Antikrists ånd, og denne ånd må holdes utenfor hjem og menighet.

Rom. 8, 28.

«Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» Hvis dette ord står for vårt indre blikk hver dag, i alle forhold, hvilke resultat det vil bli! La oss holde ettertanke. Har vi møtt alle situasjoner i det forgagne år med Rom. 8, 28? Vi vet ikke hva det nye år vil bringe, men vi vet at dersom vi møter alle forhold og situasjoner med Rom. 8, 28 i hjerte og sinn med en levende tro, da vil vi få glede og velsignelse av alt. Det ene og det andre kommer på vår vei. Alt skal føre oss til et rikere og herligere liv, til å bli likedannet med Sønnens bilde (vers 29).

Av 2. Kor. 4, 17—18 ser vi at det er trengslene som virker en evig fylde av herlighet, dersom vi har det evige for øye. Har vi da noen grunn til å tape motet? Har vi noen grunn til å være bekymret? I 2. Kor. 6 leser vi om alt det som Paulus måtte lide. Alt dette tjente ham altså til det gode, det ble ham til herlighet. La oss derfor møte hver dag og det hver dag bringer, med Rom. 8, 28!

«Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt!» Es. 5, 20. Vi må vokte oss for enhver besmittelse fra fordervelsen i verden. F. eks. sier skriften at barn er en Herrens gave, en Guds velsignelse. Dette blir i dag latterliggjort i verden. Men hos Jesu sanne disipler blir Ordet trodd og verdensånden holdt ute. Sport er blitt en avgud i vår tid. Men Jesu sanne disipler dyrker ikke tidens avguder. Verdens moter skifter. Bl.a. er det i økende grad blitt vanlig med usømmelige splittskjørt for kvinner. Jesu sanne disipler skikker seg ikke like med denne verden, heller ikke med den religiøse verden, der det både i sang og tale og bøker forkynnes et kraftløst budskap, et budløst «evangelium».

«For I kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for eders skyld ble fattig da han var rik, forat I ved hans fattigdom skulle bli rike.» 2. Kor. 8, 9. Det var ved selv å bli fattig at Jesus kom oss til hjelp. Dette er guddommelig visdom. Når vi vil hjelpe andre, står vår «rikdom» oss i veien. Det er fattigdom i ånden som må til for å være andre til hjelp.

Den fattige i ånden lever i erkjennelse av at han «har synd». Han er åpen for tukt og vil gjerne avstå fra det han finner ikke virker godt. Han holder ettertanke. Ved ettertanke får Gud tale til oss. Da får vi anledning til å bøye vårt hjerte til tukt.

Foreldre kan lett «hakke» på sine barn, pirke og mase, istedenfor å nedlegge en forståelse i deres sinn. Vi bør ta denne formaning til oss: Ikke «pirk», men søk å nedlegge en forståelse i barnas hjerte. Den modne alder har sine farer. Man kan bli sterk og selvsikker. Barna kan lide under urimelighet fra foreldrenes side. La oss rense oss fra all urimelighet. Visdommen er rimelig. Jak. 3, 17.

Profetiene oppfylles.

Vi lever i endens tid, i en tid hvor mange av Bibelens profetier om endetiden allerede er gått i oppfyllelse. «Mange skal bli renset og tvettet og prøvd, men de ugudelige skal bli ved å være ugudelige, og ingen ugudelig skal forstå det, men de forstandige skal forstå det.» Dan. 12, 10. Den eneste måte å komme til forståelse av endetiden på, er å rense seg selv. Det er mye granskning av profetier og utregning av datoer og årstall som er bare forfengelighet. Det er de forstandige, de gudfryktige, som skal forstå. De gudfryktige behøver ikke vite detaljer om «tidene og stundene» 1. Tess. 5, 1 flg., for de vet at Herrens dag kommer som en tyv om natten og står i beredelsen til hans komme. Slik ser det ut i endens tid: «La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort.» Åp. 22, 11. Dette skille kommer og skal komme mer og mer til syne Den religiøse verden synker og synker, men i menigheten lyder formaninger til gudsfrykt. Og Gud legger oppriktige sannhetssøkende sjeler til menigheten rundt om i mange land. Ved sann gudsfrykt får vi forbindelse med Gud og vil få de nødvendige åpenbaringer når tiden er der.

I forbindelse med endetiden lyder formaningen: frykt ikke, reddes ikke. De gudfryktige venter på Jesus. Intet i verden kan tilfredsstille dem. De bærer fredsriket i seg og skal være med Jesus når han oppretter fredsriket på jorden. «Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit.» Es. 26, 3. Herren setter frelse til mur og vern om sine. Vers 1. Ja, frelse er i sannhet mur og vern i denne vanskelige tid, mur og vern både om hjerte, hjem og menighet.

Gud har utvalgt seg det som er dårlig i verden og det som er svakt for å gjøre de vise og de sterke til skamme. 1. Kor. 1. Det er derfor ingen som helst grunn til å bli motløs når vi ser vår egen dårlighet. Ingen er for dårlig, ingen er for svak. Kristus er Guds kraft og Guds visdom, og det er ham vi er kommet til troen på. «Men av ham er I i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.» Vers 30. Motløshet og mindreverdskomplekser forsvinner når vi griper troen på ham. Og veien går gjennom ydmykhet og ydmykelse. I fornedrelsen ble vår frelses høvding fullendt, der ble vår frelse fullbrakt. Derfor skal vi ikke være redde for fornedrelsen.

Også denne gang var det et velsignet ungdomsmøte hvor mange gav sitt hjerte til Gud.

Ja, stevnet sluttet med denne enkle formaning, om ikke å være redd for fornedrelser. La oss følge vår frelses høvding i fornedrelsen!