Stevnereferat: Nyttår 1984/85

Nyttårsstevnet

Ved avslutningen av det gamle og inngangen til det nye år hadde vi igjen nåde til å ha stevne på Brunstad. Måtte stevnets budskap, som det her skal gis et utdrag fra, være rettesnor for vårt liv og virke i det nye år!

ORDET BLE KJØD

«Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» Joh. 1. Jesus var det sanne lys, som opplyser hvert menneske. Om døperen Johannes står det at han var ikke lyset, men han skulle vidne om lyset. Han døpte til syndenes forlatelse, men Jesus døpte med den Hellige Ånd og ild. Ingen kan gå den nye og levende vei som Jesus banet gjennom kjødet, uten å være døpt med den Hellige Ånd og ild.

I Gal. 5, 19—21 står det om kjødets åpenbare gjerninger. Om ikke disse ting blir bragt i Kristi død, så faller vi tilbake på «Johannes’ dåp» syndenes forlatelse. Om man f. eks. ikke tar det så nøye med vreden, ja, da blir man sint, år etter år, og så må man ta sin tilflukt igjen og igjen til «Johannes’ dåp», syndenes forlatelse. Og tar man heller ikke dette alvorlig, ja, da har man jo ikke «Johannes’ dåp» heller. Kanskje man kjemper for sin posisjon, er urolig for sin «stilling» i menigheten og ikke engang renser seg ved «Johannes’ dåp», ja, da har man jo intet.

Matt. 11, 7—12. Her ser vi hvilken veldig mann og Herrens tjener døperen Johannes var. «Men den minste i himlenes rike er større enn han.» Altså, den som har begynt å gå den nye og levende vei, men som er den minst fremskredne på veien, han (eller hun) er større enn døperen Johannes! Så stort er det å gå den veien hvor kjødet blir bragt i døden og hvor Ordet blir kjød. Men det må iver til! Helhjertethet! Ånd og ild! Ja, i vers 12 leser vi: «. . . trenger de seg med makt inn i himlenes rike, og de som trenger seg inn, river det til seg.» «Grip det evige liv!» var Paulus’ formaning til Timoteus. Anledningene kommer som perler på en snor, som stabbesteiner langs en vei. I alle disse anledninger gjelder det å ha frelse for øye, være grepet av at Ordet skal bli kjød i oss.

Når vi har inngått dåpspakten, da har vi jo inngått en pakt om død over vårt selvliv. Rom. 6, 3. Hvis man inngår denne pakt med Gud uten å hate synd og selvliv, da blir det jo en hyklet pakt man har inngått.

Ved den Hellige Ånd og ild får vi kraft til å seire i enhver fristelse. La oss ikke dvele ved fristelsen, men få våre tanker overført til Ordet, til bønn, til omsorg for andre. Det er å være levende for Gud i Kristus Jesus. Tar man ikke formaningen i Rom. 6, 11 alvorlig, vil en aldri komme til hvile fra urene tanker og begjær. Kristi død må være virksom i våre liv, dersom vi skal bli med i opprykkelsen. Dette er mer enn «Johannes’ dåp».

Avlegg alt som tynger. Hebr. 12, 1. Dersom vi f. eks. ikke praktiserer nøysomhet i vår gudsfrykt, vil vi ha mange byrder som hindrer vårt løp. Det jordiske vi trenger til livets opphold, tynger ikke. Men forfengelige anskaffelser tynger og hindrer fremgangen i Gud.

Måtte ilden fortære alt som hindrer løpet. Og må Herrens ild røre ved vår tunge, så vi blir som Herrens munn. Ellers blir det kun menneskeord vi kan frembære. I stedet for at Ordet blir kjød, blir da budskapet om guddommelig liv bare ord.

DEN DYPERE FRELSE

«For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Noe av dette som bor i kjødet, er blitt oss bevisst, men svært mye er oss ukjent. Vi kunne sammenligne dette med utforskningen av det afrikanske kontinent i forrige århundre. Til å begynne med kjente man stort sett bare kystområdene, men man oppdaget etterhvert store landområder i det indre av Afrika, ja, til og med snøfjell fikk man se. Overfører vi dette til vårt liv, kan vi jo ha oppdaget mye av det som hører kjødet til, men kanskje det bare er som en «kyststripe» sammenlignet med alt det ukjente. Baktalelse, utålmodighet og vrede ligger klart i dagen. Men la oss være levende interessert i en dypere frelse, da vil vi nok oppdage at det er både kulde («snøfjell») og selviskhet å overvinne på dypereliggende områder. Tenk f. eks. på avholdenhet, som står oppnevnt blant dydene i Gal. 5, 22. Skulle det ikke være flere «oppdagelser» å gjøre på dette område? F. eks med hensyn til bruken av våre penger. Eller avholdenhet i ord, med hva man forteller osv. Bare ved å vandre i Ånden, med kjødet korsfestet, kan vår menneskeånd bli levendegjort. Denne stadig dypere levendegjørelse av sin menneskeånd er det kun de færreste som opplever, fordi så få er levende interessert i en dypere helliggjørelse.

«Vi så hans herlighet.» Når vi kommer til dagliglivets mangfoldige situasjon, måtte også vi åpenbare hans herlighet. Da kan de som ser vår ferd, si: «Vi så Hans herlighet.»

I Ef. 3, 18 leser vi bl. a. om dybden i kjærligheten. Slik har også hvert menneske sin dybde. Der er det mye som er skjult for oss, noe vi ikke uten videre kan bedømme hos vår neste. Dette er det godt å huske i samfunnet med hverandre. Det er også ukjente dyp i vår naturs fordervelse. Men er vi trofaste på veien i Jesu fotspor, vil vi lære dybden i kjærligheten å kjenne.

Samuel gikk etter Herrens befaling til Betlehem og salvet David til konge i Sauls sted. 1. Sam. 16. Men vi leser at da han fikk se Eliab, tenkte han: Visselig står her for Herren hans salvede. Men Herren ba ham ikke å se på det utvortes. Herren ser til hjertet. Samuels «første tanke» i denne sak var altså ikke fra Herren. La oss ikke følge «den første tanke» som måtte stige opp, dersom den ikke er fra Herren. Hadde Samuel salvet Eliab til konge, hadde det vært et stort feilgrep. Se f. eks. i 1. Sam. 17, 28 hva Eliab kunne få seg til å si.

I lignelsen om enken og den urettferdige dommer, Luk. 18, ser vi hvilken iver enken la for dagen. Jesus sier: «Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem?» Er man slapp og likegyldig, kunne det se ut som om Gud var «sen» med bønnhørelsen. Saken er at vi «får ikke vår rett» dersom vi ikke legger den samme iver for dagen som enken i lignelsen.

HJELP I RETTE TID

Jesus er prøvd i alt i likhet med oss og har medynk med våre skrøpeligheter. Hebr. 4, 15. Som mennesker er vi veldig skrøpelige, kommer lett i fristelse. Et ubetenksomt ord fra et medmenneske kan være nok til at man blir fristet. Men vi ser i vers 16 at det er hjelp å få i rette tid. Rette tid er jo nettopp når vi blir fristet. Hjelpen er til ikke å falle i fristelsen. Hebr. 2, 18.

Vi kjenner absolutt ikke til alt som bor i kjødet. Noen taper motet når de får se sin dårlighet. Det er det langt fra noen grunn til. Guds Ånd skal jo lede oss til all sannhet, også om oss selv. Vi skal absolutt ikke undres over at vi blir fristet til dette eller hint. «Akt det for bare glede.» Jak. 1, 2.

«. . . en er død for alle, derfor er de alle død.» 2. Kor. 5, 15. Dette er et guddommelig «regnestykke» Den død det her tales om, tilregnes oss. Men betingelsen er at vi har samfunn med ham i hatet til synd og selvliv. Ved fristelsen får vi da øye på vår fiende, synden i kjødet, som vi hater.

Har vi ikke denne forståelse, ser vi bare de vrange forhold, de vrange medmennesker, vi får imot hverandre, blir fornærmet, bitre osv. Da forstår man ikke frelsens vei.

Den nåde Gud lar komme over oss, må vi la komme over våre medmennesker. Da står vi i forlikelsens tjeneste. 2. Kor. 5, 18—20. Når vi virkelig forstår hvilken nåde og langmodighet Gud har vist oss gjennom årene, da kommer «kjekkasen» i oss bort. Vi har ingen grunn til å spille «kjekk kar». De unge f. eks. er sterke og ser kanskje litt av hvert hos eldre brødre og søstre som burde vært annerledes. Disse sterke bør ikke være blinde for at det henger adskillig menneskelig ved dem selv, og de eldre som har vært trofaste gjennom mange år, bør møte respekt og aktelse hos de unge. De eldre har ofte lidd mye for å få frem det samfunn som de unge vokser opp i og nyter godt av. Guds nåde er ny hver morgen, ikke gammel og slitt. Måtte derfor vi også møte våre medmennesker med ny nåde hver dag.

La oss være ydmyke og huske at vi har et kjød! Vi avlegger f. eks. bevisst strihet. Men fordervelsen i kjødet har ukjente dybder. Man tror man forstår så godt, husker så godt, føler seg sikker. Og så kommer striheten frem. Hvor bedrøvelig når f. eks. brødre strides og ingen vil gi seg. To brødre som ser forskjellig på en sak, behøver absolutt ikke komme i vanskeligheter med hverandre. Ikke når de er mer interessert i å finne «den annen lov i lemmene», Rom. 7, 23, enn å finne skylden hos den andre.

HÅP OG FREMTID

«Jeg har nedlagt hjelp hos en helt.» Sal. 89, 20.

«Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet såre stor.» Sal. 46, 2. I Kristus finner vi den sanne hjelp. Hjelp på alle vis. Hjelp til liv og gudsfrykt. Hjelp til fremgang og seier. Han vil også nedlegge hjelp hos oss, slik at vi kan være hans tjenere. Hensikten med våre møter f. eks. er at vi skal hjelpe hverandre, slik at alt i menigheten kan komme i rett skikk. La oss være trofaste hjelpere for hverandre og overalt hvor vi ferdes.

Guds tanker med oss er fredstanker, å gi oss fremtid og håp. Jer. 29, 11. Det er fremtid og håp for den gudfryktige. I Josva 21, 45 står dette trøstefulle ord: «Ikke ett ord ble til intet av alle de gode ord som Herren hadde talt til Israels hus, det ble oppfylt alt sammen.» Tenk på alle de løfterike og trøstefulle Guds ord. Alle kan oppfylles på oss. Er vi helhjertede og gudhengivne, har vi all grunn til å se lyst på fremtiden, som for de vantro ser så mørk ut.

«Men håpets Gud fylle eder med all glede og fred i eders tro, så I kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft!» Rom. 15, 13. All glede og fred følger med en levende tro. «Bare i håp til Gud er min sjel stille.» Menneskene opplever at deres håp legges i grus fordi de ikke har sitt håp i Gud. Bare i håp til Gud blir man ikke skuffet. Hvor dåraktig det f. eks. er å sette sitt håp til den uvisse rikdom. 1. Tim. 6, 17. Hvor betegnende! Penger og jordiske skatter er i sannhet en uviss rikdom. Hele verden er i opprør på grunn av den uvisse rikdom. Den som er rik på gode gjerninger, har en sikker grunnvoll for den kommende tid. V. 18—19.

I Fil. 3, 14 står det om å glemme det som er bak og strekke seg ut etter det som er foran. Mange dveler ved det som ligger bak, f. eks. noe bittert og urettferdig, på en slik måte at de er ute av stand til å jage mot den herlighet som ifølge Guds løfter ligger foran. Den som ikke har et «forglemmelsens hav» i sitt liv, er ikke i stand til å nå den herlighet som ligger foran og som han er kalt til.

VEKKE DEN RENE HU

Mørket senker seg i en uhyggelig grad over verden. I vår verdensdel opplever vi f. eks. at homoseksuelle treder åpenlyst frem og krever anerkjennelse, og ikke bare det, men oppfordrer de unge til den synd og unatur de selv lever i. Menighetens oppgave er å være verdens lys. Vi må holde menigheten ren, slik at enhver som lever i synd, må kjenne seg dømt når de kommer i forbindelse med menigheten. Syndere kan ikke bli stående i de rettferdiges menighet.

Vi kommer sammen til møter og stevner for ved påminnelse å vekkes til gudsfrykt. «Dette er nu alt det annet brev jeg skriver til eder, for atter ved påminnelse å vekke eders rene hu.» 2. Pet. 3, 1. De mennesker som samles i menigheten, er mennesker med en ren hu. Disse trenger hjelp, ikke underholdning. De som har en ren hu, lider under sin synd og sine nederlag. Og deres hu vekkes til å «strebe etter hellig ferd og gudsfrykt.» V. 11. Strebe etter! Det er altså nytestamentlig tale. Man kommer ikke til gudslivets herlighet ved underholdning. Nei, vi trenger å vekkes ved påminnelse. Vi trenger ingen «ny tekst».

Timoteus, den Guds mann, får f. eks. denne formaning av apostelen Paulus: Fly pengekjærhet! Hva mener han? Hadde Timoteus behov for en slik formaning? Ja, Timoteus tok nok formaningen imot som en hjelp.

Og dersom vi ikke forstår nødvendigheten av å bli formant på alle områder og i alle retninger, da har vi stoppet opp i løpet. I 1. Joh. 2, 7—8 leser vi om et gammelt bud som dog er et nytt bud. Har man stoppet opp i løpet, da blir det kun et gammelt bud, en gammel tekst, noe vi har hørt så mange ganger. Er man i løpet, blir det gamle bud stadig nytt. Ved formaninger blir vi vekket til større renhet på alle områder, så vi kan få en rik inngang i Guds rike. Guds vilje med oss er jo at vi skal nå frem til «hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus.» Kol. 2, 2. Og i kap. 1, 9 leser vi om å fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand. Det er ikke nok å vite hva Guds vilje er. Måten å gjennomføre den på, har stor betydning. Har en ikke åndelig visdom og forstand, blir det ofte mye uro omkring det en gjør. Men den som utfører Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, utfører sin tjeneste til velsignelse og i fred. Når vi strekker oss ut etter visdommen, da vil det gå lys opp på mange måter, og vår tjeneste blir mer velbehagelig både for Gud og mennesker, og det blir fred. «Men vi var milde iblant eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst.» 1. Tess. 2, 7. Både i familielivet overfor barna og i menigheten er det av den største betydning å få en hjerteforbindelse med dem man ønsker formane.

Vårt selvliv skal dø. Ved å gi det næring, om enn bare litt, holdes det i live, likesom alt liv holdes vedlike ved at man gir det næring. Ved å nekte det næring, dør det.

Jakob formaner til å akte fristelsen for bare glede, «da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet, men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning.» En sann disippel må jo være levende interessert i prøvene, som ofte kommer så plutselig i hverdagslivet. Da får vi jo greie på hvor vi står og får anledning til å gjøre det bedre mens det er anledning til det. Selvforskylte fristelser skal vi unngå. Men de fristelser som vi ved Guds fullkomne styrelse kommer i, behøver vi ikke frykte for, for de gir oss herlige anledninger til å bli mer ydmyke og mer velbehagelige for Gud.

I Jak. 3 brukes en sammenligning. Det er snakk om et fikentre, et oljetre og et vintre. Slik er vi alle også forskjellige. Alle disse trær er jo gode trær, men man kan ikke vente at fikentreet skal bære oljebær. Her må vi lære å respektere hverandre og hverandres egenart. Vi kan ikke omdanne et «vintre» til å være «oljetre».

«Hvem er vis og forstandig blant eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet!» Jak. 3, 13. Skal vi «ordne opp» når noe står på? Nei, vise ved god ferd! I visdoms saktmodighet. Da vinner man tillit og har kraft til å formane.

Til stevnet denne gang kom bl. a. en bror og en søster fra Tessalonika, Grekenland. Likeså venner fra Egypt og Israel.

Må Gud velsigne det nye året vi er gått inn i, så Ordet vi har mottatt, kan bli kjød i oss!