Stevnereferat: Sommer 1984

Sommerstevnet 1984

I år var vi samlet ca. 5500 venner til vårt sommerstevne på Brunstad. Nærmere 1200 av disse kom fra land utenfor Skandinavia. Alle verdensdeler var representert. Fra Polen f. eks. kom en buss med ca. 40 venner, som gledet oss med sin sang og sine vidnesbyrd. To unge afrikanske brødre, som studerer i Kina, kom den lange vei fra Peking for å delta i stevnet. Også dette stevnet ble en viktig milepel i manges liv. Blant de unge brøt det ut vekkelse, og på ungdomsmøtene om kvelden var det en stor skare ungdom som søkte frelse og fornyelse.

Fra møtene skal gjengis følgende:

GUDDOMMELIG HVILE

Historien om Israels folk er skrevet til lærdom for oss. De skulle innta løftets land, og Gud skulle velsigne dem. Men de hadde ikke tro til å oppta kampen i landet, og resultatet ble 40 års ørkenvandring. Ja, det står at de ikke ville tro. De regnet med sin egen kraft og satte ikke sin lit til Gud.

Hebr. 4. «. . . da et løfte om å komme inn til hans hvile ennu er forhånden.» «For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen.» «La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile.»

En levende tro på Gud og hans ord gir en veldig hvile. F. eks. en levende tro på Rom. 8, 28: «Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» I vers 29 står det om vår likedannelse med Sønnens bilde. Alt som møter oss, skal tjene til vår likedannelse med Sønnens bilde, vekst og utvikling i Kristi dyder, til forøkelse av guddommelig hvile i vårt liv. For at dette skal skje, er det absolutt nødvendig at hver enkelt av oss forstår frelsens vei for sin egen del. Hva dette angår, nemlig å forstå frelsen for sitt eget vedkommende, forstå å ta det riktig selv i de forhold en kommer i, er det ofte svært mangelfullt. Derfor så mye uro, mangel på guddommelig hvile i prøvens stund.

På dette område er det virkelig behov av vekkelse iblant oss. Vi må først og fremst komme til en grundig forståelse av at det er synden i vårt legeme som lager uro. Det er egenviljen som skaper problemene. Fienden befinner seg i vårt eget kjød. Og fristelsen, prøvelsen, vanskeligheter av alle slag, gir oss anledning til å komme i nærkamp med fienden i vårt eget legeme, likesom Israels folk kom i nærkamp med fienden i landet.

Før vi kommer til denne forståelse i våre personlige forhold, for vår egen personlige del, blir det aldri ro, og langt fra tale om noen guddommelig hvile. Skulle vår hvile i Gud være avhengig av andre, deres oppførsel og mangler, og av de vekslende forhold, da ville jo livet være som et lotterispill. Sannheten er at vi alle har de samme muligheter til å gå inn til full hvile i Gud, likegyldig i hvilke forhold vi står.

Hebr. 12, 15. De forhold og prøvelser vi kommer i, er samtidig Guds nåde over oss. Mange blir bitre i prøvelsen, skuffet over andre, begynner å baktale og kritisere. De forstår ikke frelsens vei for sitt eget vedkommende og viker tilbake fra Guds nåde, slik at deres liv blir et ørkenliv, uten vekst og fremgang.

Jesus kom ikke bare med et nytt liv, men også med en ny død. Ved denne død ble djevelen maktesløs. Hebr. 2, 11—18. I lidelser og forhold av mange slag blir vi fristet. Men Jesus kom med den død som gjorde fristelsen til intet. Den synd i kjødet, som kunne bringe oss i fristelse, ble dødet. Det er denne død vi skal bære med oss i legemet, slik det så tydelig står skrevet i 2. Kor. 4, 10—11. I Rom. 6, 3 leser vi at da vi ble døpt, ble vi døpt til hans død, nettopp til den død som gjør ende på djevelens gjerninger i vårt liv og som bringer guddommelig hvile isteden. Dette er selve disippelpakten.

Hebreerne var blitt liggende etter på denne vei. De var enda «småbarn». Hvordan er det med den enkelte av oss, hver i våre forhold? Har vi forstått denne frelse for vår egen del? Eller volder andres oppførsel oss fremdeles uro? Et løfte om å komme inn til hans hvile er ennu forhånden. Og det er nåde å få til hjelp i rette tid. Lovet være Gud!

Skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse. Den skal bli frigjort og smake Guds barns herlighets frihet. Disse Guds barn har opplevd legemets frigjørelse fra synden, og disse er det hele skapningen, om enn ubevisst, venter på. Hvilket ufattelig høyt og hellig kall vi har fått!

LA EDER FRELSE!

«La eder frelse», leser vi i Ap. gj. 2, 40. Og i vers 47: «Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» La eder frelse! Dette gjelder også den dypere frelse i Kristus. De som lar seg frelse, de lar seg formane, de lar seg si, de lar seg tukte og trøste. De lar seg ydmyke og fornedre, lar seg lede i all Guds vilje. Gud har lagt oss til menigheten, og her skal vi dannes etter den lærdomsform vi er overgitt til. Da må vi ikke forundre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse. Det må adskillig ild til, ja, en prøvelsens ildovn, for å bli dannet og formet etter alle Guds velsignede lover og bud. Har vi det himmelske for øye, vil ikke prøvelser og trengsler trykke oss ned, men bevirke en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Da blir det som det står i en av J. O. Smith’s sanger:

«Legemets lover jeg elsker,
frihet fra synd og fra død.
Kjærlighets elskov meg smelter,
lidelsen selv synes søt.»

Likesom det i et byggverk gjelder å få lagt inn den ene solide bjelke etter den andre, gjelder det også at Guds sannhet blir lagt inn i oss, som evige bestanddeler av vårt liv. F. eks. å avlegge all vrede! Det er en solid «bjelke» å få lagt inn i sitt livs bygning.

«Jeg er døren, den som går inn gjennom meg, han blir frelst, og han skal gi inn og gå ut og finne føde.» Joh. 10, 9. I Kristus vil vi finne næring for vårt åndelige liv, enten vi «går inn eller går ut.» Vi har jo et indre, skjult liv og et ytre liv. I bønnesamfunnet med Gud ved å grunde på hans ord, ved Åndens åpenbaringer i det skjulte er det rikelig føde å finne. Men også når det gjelder ytre virksomhet, arbeid, en håndsrekning og tjeneste her eller der, vil vi finne rikelig føde, dersom vi gjør alt som for Herren. Her gjelder det at vårt liv er i balanse. «Mure» seg inne, uten syn og sans for de behov som er omkring en, er et liv i ubalanse. Og blir man oppslukt av et ytre virksomt liv, uten syn og sans for det indre liv, er også dette en skjebnesvanger ubalanse i livet.

«La eder frelse fra denne vanartede slekt!» Fordervelsen i verden tiltar daglig. La oss kjempe for å holde den utenfor både hjertedør og stuedør. Menneskene blir i dag i stor grad påvirket gjennom TV og lesestoff. Man ser bilder og leser eller hører ting som forurenser sinnet. Det er en stor velsignelse at TV ikke får inngang i våre hjem. La oss våke over våre barn, som lett kan bli bedt hjem til andre, f. eks. til naboer, der de så lett utsettes for slik verdslig påvirkning.

«Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» Joh. 17, 3. Evangeliet bringer oss i forbindelse med personen Jesus. Det er ingen «teologi» vi skal motta i vårt hode, men livssamfunn med Gud og dermed samfunn med enhver som vandrer i Jesu fotspor. «. . . at de alle må være ett, likesom du, Fader i meg, og jeg i deg.» V. 21. Likesom landskapet forandrer seg for en vandringsmanns blikk, blir også «landskapet» stadig nytt for den som vandrer i troskap mot Gud og renser seg i lydighet mot sannheten. Brødre og søstre, som man kanskje tidligere hadde vanskelig for å tåle, blir store og herlige i ens øyne. En skulle kanskje tro at de som er kommet aller lengst på veien i Kristi etterfølgelse, har samfunn bare med noen få. Nei, det er de som har samfunn med flest og kan møte såvel nybegynneren som den lengre fremskredne med varme og forståelse.

STRIDE PÅ RETTE MÅTE

«Men hver og en av oss er nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med.» Ef. 4, 7. Vi ser herav at det er Herren alt avhenger av og som vi har å gjøre med. Det gir en veldig hvile. Og en Jesu Kristi stridsmann gjør alt for å tekkes sin «hærfører». 2. Tim. 2. Strider han ikke for å tekkes Herren, men søker egen ære og kjemper for en posisjon, da strider han ikke på rette måte og får ikke kransen. V. 5.

Når det gjelder mulighetene til å få del i guddommelig natur, er det ingen forskjell på mann og kvinne. Men enhver må jo bli i det kall og i den oppgave Gud har gitt en. Om hustruen står det f. eks. at hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel, «såfremt de blir i tro og kjærlighet og helliggjørelse med tuktighet.» 1. Tim. 2, 15. Dette siste kan vi tilføye med tanke på enhver oppgave og tjeneste både i hjem og menighet, både for brødre og søstre: «Såfremt de blir i tro og kjærlighet og helliggjørelse.»

Gud har plassert hvert lem på legemet slik som han vil. Ingen må derfor stride for en plass Gud ikke har gitt en, men vise troskap i den oppgave man har fått. Jesus gikk fornedrelsens vei? og hans tjenere følger ham i fornedrelsen. Les Ef. 4, 10—12. En menighetstjeners oppgave er å føre den enkelte i forbindelse med Hodet, Kristus. Når da de forskjellige venner begynner å bli virksomme i det gode, må ikke f. eks. forstanderen føle seg «forbigått» om de ikke alltid skulle spørre ham til råds. Han må jo kunne glede seg over all virkelyst i det gode, og er det behov for rettledning og hjelp fra hans side, kan han jo gi dette i all godhet og hvile. — «Dog ber vi til Gud at I ikke må gjøre noe ondt, ikke forat vi skal vise oss å holde prøve, men forat I må gjøre det gode, vi derimot være som de som ikke holder prøve.» 2. Kor. 13, 7. Bare de gjorde det gode og var virksomme som sunne lemmer på Kristi legeme, hadde ikke Paulus noen interesse av å «komme tilsyne». Desto bedre forbindelse de enkelte lemmer har med hodet, desto mer kan menighetstjeneren være skjult. «For vi gleder oss når vi er skrøpelige, I derimot sterke, dette beder vi og om, at I må bli fullkomne.» V. 9. Hvilket faderhjerte!

«Jeg fant ditt ord», sier profeten. Jer. 15, 16. Hva finner vi i livets forhold? Finner vi Guds ord eller finner vi bare de andres feil og mangler? Hvor herlig når en far og mor finner Guds ord der de står midt i barneoppdragelsen! Og når brødre og søstre finner Guds ord i livets forhold til frelse for seg og andre!

Av lignelsen om huset på fjell og huset på sand, Luk. 6, 48 49, forstår vi at begge «byggherrer» bygget på samme jord. De stod i samme forhold og hadde de samme muligheter. Det er dårskap å tenke: «mine forhold er vanskeligere enn andres.» Nei, vi har de samme muligheter. Spørsmålet er bare om vi gjør oss den møye å grave dypt, så vi kommer på solid grunn og finner Guds ord for den situasjon vi står i.

RETTFERDIGHET

«Hver den som gjør rettferdighet, er født av ham.» 1. Joh. 2, 29. Guds rike består i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Og den Hellige Ånd er kalt «læreren til rettferdighet». Rettferdighet og atter rettferdighet, det går igjen overalt i Guds ord, rettferdighet i smått og i stort. Gjøre rettferdighet med glede, det er vårt kall. Det er rettferdig å gjøre rent etter seg når en forlater et sted. Rettferdighet å bringe tilbake det man har lånt. Rettferdig å ta seg av hverandre, for det er vi etter Guds ord skyldige til. Det er rettferdig å være påpasselig med å holde det en har lovt.

Job var en særdeles rettferdig mann. Vi kan lese hans vidnesbyrd i Job 29. F. eks.: «Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.» Har man et friskt legeme, hører det med til rettferdighet å komme dem til hjelp som det ikke er slik med.

En rettferdig betaler det han skylder med glede. Han tenker også rett om sin neste, og alt han ikke forstår, overlater han til ham som dømmer rettferdig.

En av de største urettferdigheter som finns, er å tenke høyere om seg selv enn man bør tenke. Rom. 12, 3. Det er en himmelskrikende urettferdighet å være vantro, ikke å regne med Gud og hans kraft.

Når den Hellige Ånd er en lærer til rettferdighet, da gjelder det å være innstilt på å lære. «Spør meg om de kommende ting,» sier Herren. Es. 45, 11. Hvor godt det er i de forhold vi står, å innta en spørrende lærevillig holdning, i hjem og i menighet. Ungdom, vær heller rede til å spørre enn til å påstå! Det er rettferdig å ha ringe tanker om seg selv. Vi har i menigheten funnet sannheten, men sannheten skal også finne oss. Da må vi være innstilt på å lære av sannhetens Ånd.

Å trelle under åpenbar synd er vondt, men å trelle under seg selv, «jeg, meg og mitt», er også veldig vondt og skaper mange problemer og komplekser. Hvilken forløsning det er at vi kan dø med Kristus, dø fra alt vårt eget strev etter å «prestere» noe. Vi kan ikke bli delaktig i guddommelig rettferdighet uten å leve for Guds åsyn. En hører f. eks. om å være alles tjener og trell. Hvis man skal «prestere» dette for menneskers åsyn, blir det hele kun hykleri. «Ikke lenger leve selv,» Gal. 2, 20, er i sannhet en stor hemmelighet.

«. . . forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» 2. Kor. 4, 10. Vårt legeme, vår tunge, våre armer osv. skal være rettferdighets våpen. Da blir det Jesu armer som behandler barna våre, Jesu tunge som snakker til dem osv. Andre menneskers oppførsel, feil og mangler er som regel foranledningen til at menneskene synder. For oss må det være foranledningen til at Jesu liv blir åpenbart i vårt legeme. Hemmeligheten er: Kristi død!

Hvor godt det er å bli kvitt det som har plaget en! Men tenk hvor dypt falne vi mennesker er etter naturen: det volder oss kamp og lidelse å bli løst fra det som bare har vært oss til plage! Å betenke dette grundig er vel egnet til å gjøre oss ringe i egne øyne.

Det er rettferdig å glede seg med de glade. Kan man ikke glede seg når det går andre godt, da er man syk på sjelen. Ær alle! formanes vi til. Alle! Hvor mye plass blir det da til ringeakt eller personsanseelse?

Det skal kanskje bare en klosset uttalelse av et fremmedord eller utenlandsk navn til, og så er straks ringeakten der. Har man noe ringeakt overfor sin neste, er man ute av stand til å velsigne og blir heller ikke selv velsignet.

Ved stevnets avslutning ble vi alle formant til med stor fullvisshet å holde fast ved bekjennelsen av vårt håp og til med begeistring å overbringe menneskene det veldige budskap om full forløsning fra synd og selvliv, det veldige budskap som f. eks. Johannes skriver om i 1. Joh. 3, 4—11.