Bekymring

Bekymring er dessverre en av de alminneligste og største synder som finnes blant omvendte mennesker, og som vanligvis, dessverre, blir svært lite og svært sjelden belyst.

Følgen av dette er at de fleste ikke vet skikkelig hva bekymring er. De mener seg vanligvis ikke å være bekymret, tross i at det er nettopp det de er, til og med i stor grad! . . . . Man kan da si: «Nei da, jeg er ikke bekymret, men jeg må da tenke».

I en, eller flere, engelske oversettelser av Matt. 6, 34, har vi i så måte en stor og herlig hjelp, idet det istedenfor: «Vær ikke bekymret for den dag imorgen», står: «Tenk ikke på den dag imorgen!» Og just det er meningen! Bekymring består av 100 % vantro, som jo i Guds øyne, etter hans smak og bedømmelse er noe av det verste og mest avskyelige som eksisterer! F. eks. Hebr. 11, 6.

Bekymringens vanlige uttrykk er f. eks.: «Tenk om det, og bare det nå ikke blir slik!»

Bekymring er det stikk motsatte av å tro blindt på Guds fullkomne styrelse av alt mulig, og det stikk motsatte av å hvile i Gud! Den bekymrede er urolig, i stedet for hvilefull. «Vi går inn til hvilen, (i Ham) vi som er kommet til troen», til den hvile i vårt indre som Jesus innbød oss til å få del i. Matt. 11, 28, 29. Og som vi i Hebr. 4, 11 formanes til å gjøre oss umak for å komme inn til!

Det er synden som gjør oss urolige og bekymret, mens levende personlig tilegnet tro på Guds fullkomne styrelse, og alle livets ord forøvrig, gir oss uavbrutt hvile og ubekymrethet hvorledes enn situasjonen er. Matt. 6, 34 er egentlig et svakt ord, et ord for nybegynnere. Har vi full hvile i Gud, bekymrer man seg jo ikke om formiddagen for hvorledes det kan bli om ettermiddagen samme dag, heller ikke for neste time, heller ikke for neste øyeblikk! Ingen kan leve mer enn et øyeblikk ad gangen! Gud styrer jo hvert øyeblikk og bare til vårt beste. Og dessuten hjelper jo vår bekymring ikke det aller minste! Tvertimot plager man både seg selv og andre! Det er fullkomment negativt, det gjør stor skade! Det er fullkommen dårskap, ja, idel galskap! Uten selv å forstå det, avsetter man Gud og tar saken i sin egen hånd! Det er ingen bagatell.

Allerede i den gamle pakts tid, lenge før Jesus kom til verden med det fullkomne lys, visste man at bekymring var synd og galskap!

«Men vær nå ikke bekymret . . .» 1. Mos. 45, 5 og flg.

«Den som våker for visdommens skyld, skal snart bli uten bekymring!» Visd. bok 6, 16. «I visdommen er det en ånd som er ubekymret.» Visd. bok 7, 23. «Bekymring gjør gammel før tiden.» Sir. 30, 26. Den er altså med på å forkorte livet!

«Vær ikke forut bekymret for hva I skal tale, men det som gis eder i samme stund, det skal I tale . . . .» Mark. 13, 11.

«Da vær ikke bekymret for hvorledes eller hva I skal si, for den Hellige Ånd skal lære eder i samme stund hva I skal si.» Luk. 12, 11.

«Legg eder derfor på hjerte, at I ikke forut skal grunde på hvorledes I skal forsvare eder! for jeg skal gi eder munn og visdom som alle eders motstandere ikke kan motstå eller motsi.» Og ikke ett hår på eders hode skal gå tapt! Luk. 21, 14—18.

Tenk — i samme stund! Ikke ett øyeblikk før! —

Altså: Fullkommen hvile! Fullkommen ubekymrethet! — Oppnåelig for hver den som tror! Uoppnåelig for alle andre!

«Vær ikke bekymret for noe!» Det er altså fullkomment altomfattende! Ingen unntagelser! Verdens bekymring kveler Ordet Matt. 13, 22. Bekymring kan ødelegge det hele. Luk. 21, 34.

Søk hurtigst mulig å bli fullkommen fri for bekymring!