Dere sterke ånder

I sterke ånder

«Hør på meg, I sterke ånder, I som er langt borte fra rettferdighet!» Es. 46, 12.

De er langt borte fra rettferdighet, fra ydmykhet, fra selverkjennelse. De er i stadig opposisjon og er sterke i sine påstander. De er selvkloke og i denne stilling er de langt borte fra Gud. Han enser ikke noen selvklok mann, står det i Job 37, 24. De får gå sin egen vei inntil Guds rettferdighet når dem.

I 1. Tim. 1, 5—7 står det om noen som har fart vill fra kjærlighet av et rent hjerte, en god samvittighet og en uskrømtet tro og har vendt seg bort til tomt snakk. I denne intetsigende stilling vil de gjerne være lovlærere, enda de hverken skjønner det de sier eller det de så selvsikkert taler om.

«Dersom noen farer med fremmed lære og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sanne ord og den lære som hører til gudsfrykt, han er oppblåst skjønt han intet forstår, men er syk for stridsspørsmål og ordkrig som volder avind, kiv, spottord, ond mistanke, stadig krangel iblant mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten, idet de akter gudsfrykten for en vei til vinning.» 1. Tim. 6, 3—5.

Kommer vi bort fra vår Herre Jesu Kristi sanne ord og den lære som hører til gudsfrykt, så kastes vi hit og dit i et meningsløst mørke uten noe fast å holde oss til.

På sannhetens vei til gudsfrykt lærer vi å være ydmyke og saktmodige av hjertet, og vi kommer inn til en velsignet hvile som vi da også kan føre andre til.

«Hør på meg, I sterke ånder, I som er langt borte fra rettferdighet, jeg vil la min rettferdighet komme nær, den er ikke langt borte, og min frelse dryger ikke, jeg gir frelse i Sion og min herlighet til Israel.» Es. 46, 12—13.

Gud har et herlig budskap både til sterke og svake menneskeånder. Han attrår vår ånd med nidkjærhet. Jak. 4, 5. Det er bare om å gjøre å ta imot hans rop om å komme, la seg si og danne.

I Es. 53, 12 står det at han skal få mange tildel og sterke skal han få til bytte. Paulus var en veldig sterk mann, da han raste mot de hellige og kastet dem i fengsel. Gud attrådde denne hans ånd med nidkjærhet, og Paulus lot seg behandle. Han fikk et sønderbrutt hjerte og en sønderknust ånd hvor Kristus kunne bo med sin kraft og virke med styrke.

«Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, meg som før var en spotter og forfølger og voldsmann, men jeg fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro.» 1. Tim. 1, 12—13.

Gud tok Paulus ut blant de største syndere for å gjøre ham til et forbillede for alle som skulle tro. Han ble født på ny til en ny skapning med et helt nytt liv med nye interesser. Han kunne be for kolossenserne at de måtte styrkes etter hans herlighets kraft til all tålmodighet og langmodighet. Kol. 1, 11.

Han formaner efeserne til å bli sterke i Herren og i hans veldes kraft. Det var i denne kraft han nå tjente til stor velsignelse. Det gamle menneske med dets styrke var bragt på korset, og det nye menneske som vokste frem i kraft og herlighet kunne seire, ja mere enn seire over alt som ikke var forenet med livets Ånds lover.

Det er godt håp med stor trøst for både svake og sterke ånder som kommer helhjertet til Kristus, for å bli hans disipler.