Stevnereferat: Nyttår 1983/84

Alvor og gudsfrykt

Atter har vi hatt nåde til å ha nyttårsstevne på Brunstad og til å begynne et nytt år. Det ble sagt at «alvor og gudsfrykt» kunne stå som «overskrift» over det velsignede stevne, som var en eneste vekkelse til kjærlighet. Ja, må det kunne stå som «overskrift» over 1984 for oss alle sammen!

Det blir ingen vekst og fremgang uten alvor og gudsfrykt. Ved alvor og gudsfrykt løftes vi opp på høy og hellig grunn. Jesus selv ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Og alt han talte, var preget av alvor og gudsfrykt.

«Våkn opp for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud, til skam for eder sier jeg det.» 1. Kor. 15, 34. En får ikke kjennskap til Gud dersom en ikke tar det alvorlig med synden.

Kristus er kalt «en hersker i gudsfrykt». 2. Sam. 23, 3. Dette er noe helt annet enn å herske over andre, holde andre på avstand, vise en «kald skulder». Ved gudsfrykt overvinnes selvet og alt som heter selviskhet, selvhevdelse, selvklokskap, selvrådighet, selvopptatthet osv. Er man opptatt med å hevde seg selv, er man ute av stand til å dømme rett. Den som hevder seg selv, søker å gjøre seg gjeldende ved alle anledninger. Slike krever at andre skal ha tillit til dem og strever for å holde en posisjon.

Fullkommengjort til tjenestegjerning.

Av Ef. 4, 12 fremgår det at vårt kall er å bli fullkommengjort til tjenestegjerning. O, måtte vi forstå å verdsette det kall vi har fatt! Tenk, å bli fullkommengjort til tjeneste! Her er det ikke snakk om «litt» og «litt mer», nei her er mulighetene uten grenser. I vers 15 leser vi jo om i alle måter å vokse opp til Kristus. Dette liv og tjenesten til oppbyggelse av Kristi legeme må fylle hele vårt sinn og vår tilværelse. Livet er kort og intet av det jordiske får vi med oss ved livets avslutning. Men vår åndelige utvikling, den visdom og innsikt vi har fått, får vi med oss til evig tid. Hvilket tap det derfor er å kjempe for noe jordisk!

Vi trenger så såre den formaning som gis i versene 1—3 om å vandre vårt kall verdig, «med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.» Denne fylde kommer vi til, dersom vi er tro under vandringen med hverandre. Og skal vi kunne bygge Kristi legeme på jord, så er kjærligheten det som betyr aller mest. Av 1. Kor. 13 ser vi at selv tegn og under og de største nådegaver ikke gagner oss noe, dersom vi ikke har kjærlighet.

Kjærligheten er langmodig. Alle som kommer til menigheten, trenger å bli møtt med langmodighet. Alle har vi hatt behov av det. Og Gud være lovet for at det var noen som hadde kjærlighet til og langmodighet med oss, som ga oss tid og som har båret oss! Det trengs en veldig langmodighet med hverandre og en veldig bæreevne for at menigheten skal bevares i Åndens enhet og fredens sambånd.

Kjærligheten bærer ikke avind, ser ikke noen «konkurrent» i sin bror eller søster. Den søker ikke sitt eget og blir ikke bitter, likegyldig hvilken behandling en får. Kjærligheten gjemmer ikke på det onde, tilregner ikke andres synd. Den stiller ikke noen betingelser om at den som eventuelt har forsyndet seg, skal bøye og ydmyke seg tilstrekkelig før en tilbyr ham samfunn. Hvordan skulle en da kunne hjelpe ham? Eller kan vi hjelpe noen til å komme til erkjennelse ved å holde vedkommende på avstand? Er det ikke Guds godhet som driver menneskene til omvendelse? Vi kan ikke hjelpe mennesker som vi ikke kan tåle. Det er bare ved kjærlighet at vi kan fullkommengjøres til tjenestegjerning. Har noen syndet mot oss, må vi kjenne at vedkommende på forhånd av hjertet er tilgitt. Ingen betingelser om at vedkommende må ydmyke seg før vi tilgir. Den bibelske målestokk for tilgivelse er den vi finner i Kol. 3, 13: «som Kristus har tilgitt eder, således og I!» Av samme kapitel ser vi også tydelig hvilke formaninger som er aktuelle i Guds menighet, enda de var «Guds utvalgte, hellige og elskede». Vi må forstå at det er Guds utvalgte, hellige og elskede brødre og søstre vi har med å gjøre i menigheten, og så være takknemlig for hver eneste en, likegyldig hvilket stadium de står på.

Hvor nødvendig det også er å ta til hjertet apostelen Paulus’ bønn i Fil. 1, 9 flg. Når man mangler åndelig visdom og forstand i det en skal gjøre, si og gjennomføre, da blir det mye friksjon og uro. Hvor det gjelder å bli rotfestet og grunnfestet i kjærlighet! Ef. 1, 18. Når et tre blir utsatt for stormer, festes dets røtter enda fastere. Og det er i fellesskapet med hverandre at vi kommer til de anledningene ved hvilke vi kan bli rotfestet i kjærligheten. Vi trenger fellesskapet, vi trenger være sammen, og i samværet med hverandre gjelder det å forstå å rense seg, tåle og bære og gi andre tid til å utvikles. La oss utvide våre hjerter!

«Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse.» Hebr. 12, 14. Dette er en viktig formaning. For det er ikke sikkert at vår måte å være på skaper fred, selv om vi tåler de andre og ikke har imot noen. En ting er å tåle sin neste, men er vi blitt vår neste til behag, til hans gagn og til oppbyggelse? Rom. 15, 1—2.

Er det mangel på gudsfrykt og alvor, blir man unøyaktig, slurvete og tankeløs i det en sier og gjør. En utbredt udyd er å bebreide. Bebreidende ord og bebreidende tone er rake motsetningen til guddommelig liv og vesen. For Gud «gir alle villig og uten onde ord», uten bebreidelse. Jak. 1, 5.

Kristus lever for å gå i forbønn for oss. I denne forbønnens tjeneste er det ikke et fnugg av bebreidelse, ingen anklage og ingen kritikk, ingen misnøye og utakknemlighet. Skal vi følge ham etter på denne velsignede vei, må vi ta det nøye med den støy og uro som så lett vil komme fra vårt sjelsliv under vandringen med hverandre. Det er i hvile Kristi legeme skal bygges. Likeså i hjemmet. Om småbarna skriker, forandres ikke atmosfæren i hjemmet, men om far eller mor «skriker», da blir det en uhyggelig atmosfære.

Saktmodighetens ånd.

Når man hører Guds ord, kan det virke i to retninger. Man kan sitte å høre inntil hjertet blir til sten. Det hendte med Judas Iskariot. Men vi kan også sitte og høre til frelse og forvandling til guddommelig natur.

I Gal. 5 leser vi om kjødets gjerninger, bl. a. kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier. Dette er helt vanlig blant mange såkalt troende mennesker. Det kommer av en skrikende mangel på alvor og gudsfrykt. I en menighet kan det lett oppstå noen «vanskeligheter». Da viser det seg at de som er i slekt (familie), med hverandre, ofte står sammen som en blokk. Partier. De står altså ikke for Guds åsyn og er ikke prester etter Melkisedeks vis. La oss forstå alvoret i Ordet: «de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike».

Er man f. eks. vred, blir man påvirket av en ond ånd. Det er en ånd som følger med alt. Gjør man kjødets gjerninger, er det en ond ånd. Kommer Åndens frukt frem, følger en god ånd med. I Gal. 6, 1 blir de åndelige formant til å hjelpe medbrødre til rette med «saktmodighets ånd». «Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd, men se til deg selv at ikke du og blir fristet!» Åndelige personer trenger altså fylles med saktmodighets ånd. Man skal ikke fare på den som har forsyndet seg som på et rov, men gå frem i saktmodighets ånd. Når noen har forsyndet seg, da har man likesom noe håndpåtakelig å gripe fatt i. Man synes man står i rettferdighetens tjeneste når man griper inn. Ja, kan vi hjelpe noen til rette, er det herlig. Men det må skje i saktmodighets ånd.

Noen sier så lett: Jeg kan ikke forstå at hun/han kunne finne på å gjøre noe slikt! Den som er ydmyk og sanndru, forstår det imidlertid så inderlig godt. Han vet at det samme stoff bor i hans eget kjød. Derfor står det: «Men se til deg selv at ikke du og blir fristet!» Er man så ovenpå at man ikke forstår dette, da er man ikke åndelig og kan ikke hjelpe noen til rette med saktmodighets ånd.

Også når brødre ser forskjellig på enkelte ting, gjelder det å ikle seg saktmodighet. Man er jo ikke fiender, selv om man ser noe forskjellig på en sak, og man kan snakke sammen i saktmodighets ånd. Men den som blir hissig, er langt fra å være en åndelig person.

1. Pet. 1, 22. «Rens eders sjeler.» Ja, vi må få et øvet sinn, øvede sanser til å forstå i forholdene at nå må det rensning til. Vårt kall er å forkynne Kristi dyder. Kap. 2, 9. Står vi i rensningen, vil vi til enhver tid være rede til å forkynne Kristi dyder. Om f. eks. hissighet eller bitterhet kommer frem i forholdene, da er vi jo langt fra rede til å forkynne dydene.

Til slike som er kalt til å forkynne Kristi dyder, skriver Paulus denne formaning: «Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse.» V. 1. Å gå inn i Kristi dyder er det samme som å gå inn i hvilen. For i dydene ligger en veldig hvile.

Paulus fryktet for å finne korintierne i kiv, avind, vrede, stridigheter osv. 2. Kor. 12, 20—21. Det var ikke småtteri. Han visste hva han ville gjøre. Og hva var det? Jo, han ville la seg ydmyke (se vers 21). På denne måte kunne han betjene dem i saktmodighets ånd, i hvile og med en veldig makt til å hjelpe.

Noe nytt.

«Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! Se, jeg gjør noe nytt.» Es. 43, 18—19. Det nytter ikke å fortape seg i fortiden. Er det noe fra fortiden som er ondt og leit, så skal man gjøre opp sine saker og så strekke seg ut etter det nye, det som Gud vil gjøre. En må være forlikt med alle, ikke gjemme på andres synder. Og djevelen må ikke få anklage oss for noe i fortiden. Vi kan ikke leve om igjen. Det som har vært, får være som det er. Fra nå av kan det bli noe nytt, alt kan bli bedre, livet kan utvikles. Betingelsen er at vi skyter dype røtter ned i kjærligheten. I brudens have var alle røtter grunnfestet og faste. Høys. 4. Hun sier: «Våkn opp, nordenvind, og kom, sønnenvind! Blås gjennom min have, så dens duft kan strømme ut.» Vårt indre liv må være grunnfestet i alle Kristi dyder.

Ikke skal vi tillate djevelen å anklage oss, og heller ikke tillate oss selv å huse noen anklage mot andre. Hvor dåraktig det er å anklage! Når ens neste har gjort noe galt og en blir bitter over det og anklager ham, da stopper en jo selv i veksten og kommer ut av Guds nåde. Den som mister tålmodigheten med andre, lever jo kun for seg selv. Blir det litt for mye belastning for en selv, så svikter man. Da tenker man jo ikke på de andre og deres vel.

Kjærlighetens varme.

I en svensk undersøkelse blant barn fant man ut at et uhyggelig stort antall barn har følelsen av at ingen bryr seg om dem. De ble i undersøkelsen kalt «aldri-barn». Aldri møtt med ømhet, kjærlighet, kjærtegn. O, hvor stor betydning det har å vite at man blir elsket!

Engelen for menigheten i Efesus ble lastet fordi han hadde forlatt sin første kjærlighet. «Men dette har du at du hater nikolaittenes gjerninger», står det videre. Ja, det er mye vi har, men hva hjelper det, hvis kjærligheten mangler? Kjærligheten er varm. Er der ingen varme, da er det ikke kjærlighet.

Absalom hadde gjort meget ondt mot David. Men i striden som fulgte, ba David sine hærførere om at de måtte fare varsomt med den unge mann — med Absalom. Men Joab tok tre kastespyd i sin hånd og støtte dem i Absaloms hjerte. 2. Sam. 18. Her kom to vidt forskjellige sinnelag for dagen.

Matt. 11, 28—30. Alt blir så hvilefullt, lett og velsignet når vi forstår å ydmyke oss. I omgangen med hverandre i menigheten må vi lære ikke bare å «manøvrere» riktig, men også å ydmyke oss. Er man ikke løst fra seg selv, så regner man det f. eks. alltid som et «minus» på sin egen «konto» når man ikke blir nevnt eller tatt hensyn til eller som et «pluss» når man blir tatt hensyn til. Men blir vi løst fra oss selv, da betrakter vi det som et «pluss» når vi kan få velsignet de andre, oppbygget de andre, hjulpet de andre.

Av Jak. 5, 9 ser vi at selv et sukk mot hverandre kommer under dommen. I stedet for å sukke, bør vi bie tålmodig på Herrens time. V. 7—8.

«Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største, men derfor fikk jeg miskunn, forat Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skulle tro på ham til et evig liv.» 1. Tim. 1, 15—16.

Dette er gått i oppfyllelse. Paulus er blitt et forbilde, og han kunne med kraft og myndighet si: «det er et troverdig ord . . .» Han var et veldig vidne på det han taler om. Den kraft som fulgte med hans forkynnelse, kom av den frelse han hadde opplevd. Han forkynte et budskap som han selv var blitt frelst og forvandlet ved. Det er dette som gir kraft i forkynnelsen også i dag. Har ikke Ordet gjort sin virkning i oss, har vi ingen kraft til å bære det frem. I stor fullvisshet kunne Paulus forkynne evangeliet. Når man nemlig opplever en så stor frelse, blir man, fullviss i forkynnelsen. Må Gud gi at det fremstår mange slike brødre og søstre som kan være vidner, som kan bære frem evangeliet i stor kraft og fullvisshet, fordi de har opplevd det.

Ovenstående var et utdrag fra det som kom frem ved mange brødres tjeneste under nyttårsstevnet på Brunstad. Må 1984 for oss alle bli et år med det alvor og den gudsfrykt som ble forkynt så klart. Og med den kjærlighetens varme som vi så inderlig ble formant til!