Da vandrer du ikke lenger i kjærlighet

Da vandrer du ikke lenger i kjærlighet

Dette uttrykket kan med rette brukes om alle som er blitt fylt med Guds kjærlighet, hver gang de sier eller gjør noe som helst som ikke harmonerer med en eller annen av alle den guddommelige kjærlighets egenskaper. —

Hvis du ikke er langmodig med alle, da vandrer du ikke lenger i kjærlighet. Da er den blitt kald. Hvis du ikke er velvillig og tjenestevillig, da vandrer du ikke lenger i kjærlighet. Da er du nok lunken. Hvis du gjemmer på det onde som andre har gjort imot deg, da er kjærligheten blitt kald, eller m.a.o. blitt borte. —

Dersom du ikke håper alt og tror alt, da vandrer du ikke i kjærlighet, for den håper alltid på at det skal bli bedre med dem som det ikke er så bra med. Og om du ikke kan tåle dem og alt det de sier og gjør, da vandrer du selvfølgelig ikke i Guds kjærlighet, for den tåler og fordrar alt og alle. —

Hvis du ikke gjengjelder ondt med godt, da vandrer du ikke i kjærlighet, for den gjør bestandig slik! Om du ikke tilgir alt mulig ondt som blir sagt om deg eller til deg, og alt ondt som blir gjort mot deg, da er du langt borte fra å vandre i kjærlighet, for kjærlighetens indre vesen tilgir alltid på løpende bånd alt mulig, uten begrensning, og det av hele hjertet, ja også uten at de som har forsyndet seg ber om tilgivelse. —

Forsonlighetens ånd er alltid tilstede, og i virksomhet i hver den som har den guddommelige kjærlighet fastboende i sitt hjerte. Kjærlighetens vesen og natur innebærer alltid å tjene og gi, alltid å dele med andre av alt det man eier, både av det jordiske og det åndelige. Er man ikke utpreget gavmild, da vandrer man ikke i kjærlighet, selv om man taler og synger meget godt! — Er man ikke svært aktiv i å tjene andre til frelse og oppbyggelse, da vandrer man slett ikke i Kristi kjærlighet, selv om man går trofast på møtene, og er takknemlig for alt det gode man der får høre.

Om man kritiserer eller dømmer andre, har man enten aldri hatt Kristi kjærlighet i sitt indre, eller man har hatt den, og mistet den igjen. Den som kritiserer og dømmer andre, er ond, og kjærligheten bor ikke i onde menneskers barm.

Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av de synder som andre gjør. Når man da istedet for å skjule dem, snakker om dem, da er årsaken til dette, at man ikke eier Guds kjærlighet i sitt indre, ja ikke engang menneskelig kjærlighet. —

Kjærligheten til Gud, er at man holder hans bud, dvs.: samtlige bud! Altså gjør man ikke noe av alt det som strider mot den guddommelige kjærlighets indre vesen. —

Det er altså livet om å gjøre alltid å være fylt av denne herlige, veldig nyttige makt, som formår langt mere enn man kunne tenke seg.

Hvor visdomsfullt å sette alt inn på å bli fylt av den!