Kristi legemes oppbyggelse

«Kristi legemes oppbyggelse»

«Fly hor! Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet, men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme.» 1. Kor. 6, 18. «Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» «For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2, 14—18. «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt,» skriver Paulus. Rom. 7, 18. Det var altså det kjød Jesus ble delaktig i, derfor kunne han også bli fristet — prøvd — i alle ting likesom oss. Hebr. 4, 15—16. Jak. 1, 14—15.

Det som aldri hendte hos Jesus, var at lysten fikk unnfange. Derfor kom det aldri synd ut ifra hans legeme. Det som skjedde i hans legeme, var at synden ble fordømt i kjødet. Det betyr at den ble dødet i kjødet, og ved den død gjorde han ham til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. Rom. 8, 3—4. Derfor kalles denne død for Jesu død. Den død gjør til intet det som hindrer Jesu liv i å komme frem i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10—11.

Dette kunne ikke loven makte. Den var maktesløs ved kjødet. Den kunne bare fordømme synden når den kom ut av legemet. Men lovens krav var at «du skal ikke begjære». Jesus lærte oss at den som begjærer i sitt hjerte, har allerede syndet. Matt. 5, 27—28. Men først når de bedrev hor, stjal eller drepte sin bror, kunne loven gripe inn. Det nye som Gud gjorde da han sendte sin Sønn, var å fordømme synden i kjødet. Ved at begjæret ble dødet i kjødet, kom det ikke inn i hjertet. Dette nye liv — Jesu liv — ble da mulig for oss som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Jesus var kommet for å oppfylle loven, ikke oppheve den. Matt. 5, 17. Ved å vandre i Ånden blir denne Jesu død over begjæret — lovens krav — muliggjort i vårt legeme. Derved er vi lemmer på Kristi legeme, og tilsammen utgjør vi hans legeme. 1. Kor. 12, 12—14.

Vi forstår ikke og makter ikke å leve dette liv i egen kraft. Derfor sendte Jesus på pinsefestens dag den Ånd som han selv hadde ofret seg i. Hebr. 9, 14. Den Ånd skal veilede oss til hele sannheten om det som bor i kjødet, slik at vi ved Ånden kan døde legemets gjerninger. Joh. 16, 13 og Rom. 8, 13. Dette hadde ikke de forstått som Jakob skrev til. Det var lystene, som førte krig i deres lemmer, som var årsak til all striden og ufreden iblant dem. Jak. 4, 1—3.

Slik er det også iblant menneskene overalt hvor de ikke forstår Guds verk i Jesus. De troende organiserer menigheter etter bibelsk mønster, men Jesu legeme forstår de ikke å bygge. Alle slike religiøse organisasjoner blir lik alle verdslige organisasjoner. Begavede mennesker får makt ved flertallsvalg, og avind, strid og personsanseelse får makt. Det har ingen ting med Jesu legeme å gjøre. Jesu legeme fremstår ved evangeliet, slik vi leser det i Ef. 9, 14—22. Der ser vi det veldige verk som ble gjort i Jesu legeme. I hans kjød ble fiendskapet drept, og derved ble loven overflødig. Alle var representert i det legemet, for det er det samme kjød i menneskene, både i jødene som var nær ved og i hedningene som var langt borte. På korset ble fiendskapet drept, og de to ble skapt til ett nytt menneske, «for ved ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd,» «i hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden.»

Denne hemmelighet er stor, leser vi i 3. kap. Bare de som kommer til troen på Jesu fullbrakte verk og går inn i disippelskapet og hater sitt eget liv etter kjødet, får denne hemmelighet åpenbart. Luk. 14, 26—27. De begynner å vandre i Ånden og tjener i Åndens nye vesen, Rom. 7, 6, og kjødet er korsfestet med lyster og begjæringer. Gal. 5, 16—23. Jesu død virker i deres legemer, og Åndens frukt kommer tilsyne ved deres legemer. Derved blir de alle ett nytt menneske. Jesu legeme vokser frem, med Jesus som hode og et legeme uten begjær i hjertet. Derved blir det seier over synden, og legemer som åpenbarer Jesu liv. Hodet føyer dem sammen og virker i hvert enkelt lem og «vokser Guds vekst». Kol. 2, 19.

Gud har utvalgt greker og jøde, barbar, skyter, trell, fri, og vandrer de i Ånden, med kjødet korsfestet, blir Kristus alt i alle. I disse råder Kristi fred i hjertene, den som de er kalt til i ett legeme, og de er takknemlige. Kol. 3, 11—15. De hater alle sitt eget liv etter kjødet og tjener i Åndens nye vesen, slik at synden i kjødet blir dødet. De som står i den tjenesten, bygger opp sitt eget legeme til Jesu legeme. De blir fullkommengjort til tjenesten i å hjelpe andre utvalgte til å vokse Guds vekst til ett legeme, som er menigheten.

Dette legeme kan ikke splittes, synd og strid opphører, og Jesu liv vokser frem. Det er menigheten. Det er et Guds verk, og enheten som Faderen og Sønnen hadde i hans kjøds dager, vokser frem, og Herren legger til menigheten hver dag de som lar seg frelse. Ap. gj. 2, 47.