Stevnereferat: Nyttår 1981/82

Nyttårsstevnet

Et indre verk.

Av Efes. 2, 4—10 ser vi hvor miskunnelig og rik på nåde Gud er. Hvert år som har gått, har vært et rikt nådens og miskunnhetens år. Spørsmålet er bare om vi har benyttet oss av dette nådeverk. «. . . og oppvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, forat han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.» Oppreist med Kristus. Satt i himmelen. I denne opphøyde stilling kan Gud gjøre et mektig forvandlingsverk i vårt indre. Med Kristus. I himmelen. Det er noe annet enn å leve et «jordkrypende» liv, hvor det forgjengelige opptar en og fyller ens sinn.

Det kan ikke skje noe av betydning ved oss, dersom det ikke er skjedd noe av betydning i oss. Herren legger ikke verdifulle og opphøyde gjerninger tilrette for jordisksinnede. «Gå til Josef!» het det under hungersnøden i Egypt. Hos Josef var det korn i mengde. Men Josef kom ikke til denne gjerning uten på ydmykelsens, lidelsens og troskapens vei. Hvor stort det er å kunne ha hjelp å gi sine medmennesker! Får Gud først gjøre sin gjerning i oss, så vil han også gjøre sin gjerning ved oss.

Paulus kalte både Timoteus og Titus sin «ekte sønn i troen». Og de kunne settes til verdifulle gjerninger. Titus, f. eks., skulle sette alt i rette skikk i menigheten på Kreta. Hans eget liv var kommet i rette skikk, og derfor kunne han brukes til en slik gjerning. Hvem kan settes til slikt i dag? Bare «ekte sønner». Disse får del i tukten og lar seg danne. Gud får gjort sin gjerning i dem.

Alt som er ekte, prøves i ild. Det blir f. eks. satt mange prøver på broderkjærligheten. Da gjelder det ikke å trekke seg tilbake, men være ydmyk under Guds behandling. Da blir våre tanker, ord og gjerninger ekte. Våre bønner og vidnesbyrd blir ekte. Da blir det ikke bare om å gjøre for oss å bli regnet som en god bror eller søster, men at Gud blir æret ved vårt liv.

«Jeg derimot døde», sier Paulus i Rom. 7, 10. Det var når budet kom til ham. Hvis ordet som vi hører, ikke bringer oss død over alt kjødelig begjær, så fortsetter vi å leve, og det hele blir menneskelig og i egen kraft. En kan høre alvorsfylte taler om gudsfrykt og bli så vant til de alvorsfylte ord at de ingen virkning mer gjør på en. Dette må vi vokte oss for. La oss være våkne for Guds virkninger, slik at Guds bud stadig kan åpenbares for oss. La oss prøve vårt liv etter Guds ord! «Det haster, det haster å få livet i overensstemmelse med Guds ord! Be for meg!» sa en eldre mann i sin nød til en bror han møtte på gaten. Måtte denne nød gripe oss alle! Det haster! Og måtte vi også ha hjelp å gi til våre medmennesker. Det får vi ved selv å ha Guds ord i vårt hjerte og arbeide med det i vårt eget liv. Da blir ordet levende.

Frukt til helliggjørelse.

Hebr. 9, 7—14. Vi leser her bl. a. om de gammeltestamentlige ofringer, som var «pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk». Under den nye pakt kan altså alt settes i rette skikk. Nå er det mulig å ha en fullkommen samvittighet etter det lys en har. Men det å ha en fullkommen god samvittighet betyr ikke at man er fullendt eller har alt lys. Nei, nå skal den Hellige Ånd lede oss til hele sannheten, og da blir samvittighetens område stadig mer utvidet.

Underveis til større og klarere lys er det jo slik at den enes samvittighet er mer opplyst enn den annens, og derfor kan enkelte med god samvittighet gjøre og si ting som i andres øyne er rene mørke. Ja, kanskje man til og med roser seg av ting som i en annens øyne er idel mørke. Her gjelder det ikke å dømme hverandre. Det står til den enkelte ved Guds nåde å bli frigjort fra synden, slik at man kan trå i Guds tjeneste og få frukt til helliggjørelse. Rom. 6, 22.

På helliggjørelsens vei vil vi ved Åndens lys oppdage at synden i kjødet har påvirke mang en gjerning vi gjorde med en god samvittighet. Da blir vi kjent med dette sukk som apostelen Paulus skriver om: «Jeg elendige menneske!» Med tanke på familielivet kan vi f. eks. få grunn til å sukke: «Jeg elendige far!» Eller med tanke på menighetslivet: «Jeg elendige bror!» Men ved Åndens kraft kan vi døde legemets gjerninger og få en herlig utvikling i helliggjørelse.

Det står f. eks. om gode menighetstjenere at de vinner seg et godt stade og megen frimodighet i troen på Kristus Jesus. 1. Tim. 3, 13. I den store frimodighet man har vunnet, er det veldig lett å gjøre og si noe som den Hellige Ånd ikke godkjenner. En tenker kanskje ikke så nøye over det en sier og gjør eller på de virkninger det kan få. Når frimodigheten blir stor, er det lett å komme bort fra den frykten som er forutsetningen for at den Hellige Ånd kan veilede oss til større lys, slik at vi får frukt av vår tjeneste, nemlig helliggjørelse. Det skal nemlig stor gudsfrykt til for å få frukt til helliggjørelse.

Tjene den levende Gud.

Mange har en total forkjært forståelse av hva det vil si å «tjene Gud på heltid». Det setter man som oftest i forbindelse med å oppgi sitt yrke og begynne en predikegjerning eller lignende. I 1. Kor. 7, 21—22 leser vi om træl og fri, at i Kristus er det ingen forskjell på dem. «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!» Kol. 3, 23—24. Ingen øyentjeneste, men et liv for Guds åsyn, til hans velbehag.

Vi skal f. eks. ha et Gud velbehagelig mål med våre ord. Ingen råtten tale, f. eks. baktalelse, skal utgå av vår munn, men sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse. Efes. 4, 29. Ikke noe løst prat for å ha det «hyggelig».

Fariseerne gjøre seg selv rettferdige for menneskene. Dette er veldig utbredt og kommer av at man ikke tjener den levende Gud. Man er urolig for hva menneskene sier og mener om en og det en gjør. Man anskaffer seg f. eks. noe til sitt hus eller sin familie og har det travelt med å rettferdiggjøre denne anskaffelse for menneskene. Lever man for Gud og tjener ham, da har man ikke behov for å rettferdiggjøre seg for mennesker. Enhver skal gjøre regnskap for seg selv. (Og her gjelder det også at man ikke dømmer hverandre.) Den nye pakt er å komme til et liv i Gud, å vandre for Guds åsyn. Da tjener vi den levende Gud.

Det er mange som vil være Guds tjenere, men som ikke er så ydmyke at de finner de gjerninger Gud har lagt til rette for dem like for deres føtter. Dette er enkle gjerninger og tjenester som vi kun finner om vi er ydmyke og har andres beste for øye. Jesus tok en tjeners skikkelse på seg og fornedret seg selv. Fil. 2.

Lever vi for Guds åsyn, da skal vi få erfare at vi har fått med en å gjøre som er god. Gud er god, men også nidkjær. I hans nærhet gjelder det å rense seg. «Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet.» 1. Pet. 1, 22. Det er f. eks. mye hårdhet å rense seg fra. Man kan være temmelig hård, selv om man har fått en god samvittighet. Og denne hårdhet gjør at det ikke blir den inderlighet og varme i broderkjærligheten som det skulle være. La oss nøye lytte til Åndens manende stemme, når den gjør oppmerksom på mangler og brist ved vår tjeneste. Den opplyser oss kanskje om at det var for lite glede, for lite varme, for lite salvelse i vår tjenestegjerning.

Paulus vidner at han viste seg som en Guds tjener ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst osv. Det er i trengselen vi har anledningen. Vi har tilbøyelighet til å tenke at når den vanskelige situasjon er over, da skal vi fortsette å tjene Herren. Men det er nettopp i prøvelsen vi kan vise oss som Guds tjenere.

Stå opp, bli lys!

Es. 60, 1—2. I tiden som ligger foran oss, blir det mørkere og mørkere i verden. Men dette mørke skal ikke komme over menigheten. Vi må vekke hverandre til å vandre som lysets og dagens barn, til å beseire mørket med lysets våpen. I menigheten skinner lysestaken, og ved Guds nåde skal den fortsatt lyse. Det er de som i sitt liv tar korset opp og følger Kristus på selvfornektelsens vei som bevarer menigheten ren.

Efesusengelen ble alvorlig advart at lysestaken ville bli flyttet fra dens sted, hvis han ikke omvendte seg. Åp. 2, 5. Vi må f. eks. aldri slippe inn noe storaktighet eller personsanseelse. Aldri skal noe predikantsystem få innpass iblant oss. Vi er alle brødre. Pengekjærhet og gjerrighet er bannlyst. Ofre, tjene og gi hører lyset til. Jubel og glede uten kors og offer er også en vederstyggelighet. I Salme 43, 4 står det om å komme til Guds alter, «til min fryds og gledes Gud.» Glede og alter hører sammen. Ikke glede og falsk frihet. «Hans pris skal alltid være i min munn.» Salme 34, 2. Hvis vi alltid bærer Jesu død med oss i legemet, vil også alltid Herrens pris fylle vår munn. La oss ransake oss, hva det er som fyller vår munn.

Midt i nattens mørke lyser Jesu navn. Det er Jesu navn, hans liv og hans fotspor som må lyse der vi ferdes. Vårt navn, vår mening og vårt syn på saken er ingenting å kjempe for.

Vi må ikke tillate at noen fremholder «en annen Jesus» enn slik som vi møter ham i Guds ord, der han bl. a. sier at ingen kan være hans disippel uten at han oppgir alt. Vi må forkynne den virkelige Jesus for våre unge og det han virkelig har sagt. En tror kanskje at det vil bevare 15—16-åringene innenfor menigheten om man tolererer at de flirter litt eller at det vil virke «bevarende» på 18-åringen om han får kjøpe seg en bil å «leke» med. Dette blir som å forkynne en annen Jesus. — Nei, la oss forkynne ham som formante: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet.»

Avgjørende er hva vi gjør med tiden vår. Hva hjelper det å ha stor trang til å leve for Gud dersom vi ikke benytter årets 365 dager? Da kan man f. eks. tale og tale om gudslivets mange utslag uten noen sinne å komme til å praktisere det. Da lever man i selvbedrag. Sardesengelen hadde navn av at han levde, men var død. Dette navn fikk han nok i de dager han var brennende og tro. Men så «fulgte han ikke opp» ettersom lyset skinte, og dermed mistet han livet, selv om han bevarte navnet.

«Jeg er mannen», sa David da profeten forbeholdt ham hans synd. «Vis meg likevel ære», var Sauls bønn til Samuel da han måtte erkjenne sin brøde. Dette er betegnende og avslører to vidt forskjellige sinnelag. Hvilket sinnelag har vi?

Smeltedigelen.

1. Pet. 4, 12—13. «I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig.» Hele vår tilværelse her i verden er som en smeltedigel, og det skal vi ikke undre oss over. Vi skal bare glede oss over de anledninger vi får til å rense oss i lydighet mot sannheten. I denne rensning trenger vi å stå hele livet ut.

Det skal slå lite til før vi blir fristet. Men det er jo en veldig anledning vi får når vi blir fristet. Derfor skal vi akte det for bare glede når vi kommer i allehånde fristelser. Jak. 1, 2. Vår interesse må være å komme fristelsens årsak til livs, og den ligger i oss selv, i synden som bor i kjødet.

«Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væbne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Pet. 4, 1. Det er den lidelse som bringer død over synden, det er tale om her. I den lidelsen må vi gå inn når vi fristes. Det er veien til å bli ferdig med synden, dvs. til ikke å fristes mer. Derfor er det en veldig anledning vi får når vi fristes, en anledning vi må benytte oss av. Men blir vi fristet til det samme år etter år så lenge vi lever, da har vi ikke vært tro. For den som lider i kjødet, blir ferdig med synden.

En eldstebror, f. eks., må være i stand til å tåle ondt. Han må ikke begynne å vakle når han lider ondt. Han skal jo ikke opptre som politimyndighet, men tåle, bære og hjelpe den enkelte. Da må han forstå å finne det som skal bringes i døden i hans eget liv.

Når det som frister oss, blir bragt i døden, blir vi ferdig med det. Da blir vi rettferdiggjort fra synden. Da finnes det ikke noe som kan få oss fornærmet eller bitter. Når man f. eks. mener å være blitt urettferdig behandlet, da blir man gjerne urolig. (Det er forresten slett ikke sikkert at det er så urettferdig det man blir utsatt for.) Det store spørsmål er nå hva som egentlig interesserer oss. Nå må det jo være av interesse for oss å bli løst fra det som reiser seg i vårt indre og gjør oss urolig. Da har vi jo nok med oss selv, og de som gjorde oss uretten, skal ikke straffes, men velsignes og hjelpes til forståelse og lys. Hvis man tror at det å være en Herrens tjener, er å sette alle på plass, da har man i høy grad misforstått det hele. Kan vi ikke velsigne de vrange og vriene, hvilken tjeneste har vi da? Da blir vi bare lik politiet, hvis oppgave det er å holde orden.

Det hender noen blir bitre og får imot sine medsøsken. De har kanskje opplevd at verdslige naboer eller kjente har hjulpet dem i deres nød, mens de mener seg forlatt av vennene. Så kommer bitterheten inn i deres liv. Slike forstår ikke rensningen. Forstår vi rensningen, da forsvinner alle problemer og vi går inn til en veldig herlighet.

La oss ikke undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse. Herren er smelteren. Han bestemmer til enhver tid graden av smeltetemperaturen, og meningen er at vi skal gå frem av prøven som gullet. Job. 23, 10. La oss ikke bli vred når vår «storhet i grus styrtes ned», som vi synger i en sang. La oss heller ikke tape motet under renselsesprosessen. Hver den som har det håp å se Herren som han er, renser seg selv, likesom han er ren. 1. Joh. 3. Tenk, hvilken herlighet det er å få se ham som han er, fatte ham i hans kjærlighet og visdom, som han er. Vi forstår, det må en stadig renselse til for å se ham som han er.

Ovenstående var et utdrag av det budskap som ved mange brødres tjeneste, i stor bredde og dybde, kom frem på vårt nyttårsstevne på Brunstad. Også denne nyttårshelg fikk vi anledning til å komme sammen, venner fra mange land, til et oppbyggende og trosstyrkende stevne. Stevnedeltagerne kom helt fra USA og Canada. En bror kom fra Egypt.

På avslutningsmøtet ble det talt styrkende ord om ikke å frykte for kommende tider. Likeså ble det formant til å etterkomme ordet i 1. Tim. 2, 1—4 om å be for alle mennesker, for regjering og øvrighet, for at vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet.

Også på dette stevne ga flere unge sitt hjerte til Gud.