Stevnereferat: Sommer 1981

Sommerstevnet 1981

Over 5000 venner var denne gang innmeldt til sommerstevnet på Brunstad. Derav var over 1500 fra utlandet. De utenlandske venner kom selvsagt hovedsakelig fra europeiske land, men ellers var alle verdensdeler representert. Av følgende sammendrag skulle enhver som leser dette, kunne ta til seg noe av de «retter» som det rikt dekkede stevnebord bød på:

En veldig kapital.

Dersom man hadde fått noen millioner kroner i gave, da ville det store og viktige spørsmål være hva man skulle bruke pengene til. Når vi nå tenker på den kapital vi alle har fått i og med vårt legeme, en kapital som er langt mer verd enn millioner, så er det av langt større betydning å vite hva vi skal bruke denne kapital til.

«La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster.» Rom. 6, 12. Ved nåden i Jesus Kristus kan vi komme til en slik befrielse. Hadde ikke dette vært mulig, så hadde ikke en slik formaning kunnet gis. Jesus sa da han trådte inn i verden: «Et legeme laget du for meg, — se, jeg kommer for å gjøre, Gud, din vilje.»

Ja, hva vil vi bruke denne vår kapital, legemet, til? Det er det store spørsmål. Det er en veldig herlighet vi kan komme til ved det legeme vi har, men også en veldig fordervelse. Alt det onde som er skjedd i verden, er utført ved legemer som våre. Men alt det velsignede og gode som er blitt gjort, er også blitt gjort ved legemer som våre. Kristi disipler er slike som er kommet til denne overgivelse: «Her er jeg Gud, for å gjøre din vilje!» Slike får visdom ved at de lærer Guds vilje å kjenne. Deres legemer blir «rettferdighets våpen for Gud.» V. 13. Tenk hvilken herlighet det er å bli brukt som et redskap i Guds hånd, at våre legemer kan brukes til Herrens gjerning på jorden. Ved å akte oss som døde for synden og levende for Gud, kan vi i den Hellige Ånds kraft leve slik at synden aldri mer kommer til syne ved vårt legeme.

I Gal. 5, 19—21 tar apostelen Paulus noen eksempler på synd som er åpenbar, dvs. kommer ut fra legemet. Skal slike ting komme ut fra våre legemer som har gitt oss til Herren? Nei, aldri mer! Det som skal åpenbares ved våre legemer, leser vi om i 5, 20, hvor det står om Åndens frukt. Andre menneskers vranghet eller ondskap må ikke kunne bringe oss ut av disse velsignede dyder. Vårt legeme skal jo brukes til å overvinne det onde med det gode, som et rettferdighets våpen i Guds hånd. O, må vi leve etter Herrens vilje den tid vi har igjen i legemet!

Uforgjengelighet.

Vi kan få det akkurat så godt som vi vil ha det, dersom vi bare velger riktig. «Jeg er døren, den som går inn gjennom meg, han blir frelst», sier Jesus. Joh. 10. Jesus måtte også gå inn gjennom den dør Faderen hadde satt foran ham. Han vek aldri fra samfunnet med Faderen.

Utenfor døren hersker kravets ånd. Der er ufred. Men tenk å få nåde til å komme på innsiden av døren. Det betyr intet hvor svak og forkommen man er. Jesus vil omskape oss, og alt kan bli nytt.

Vi synger i en sang: «Forgjeng’lighet bør fatte at Gud i den ei bor.» Søker vi det forgjengelige, får vi ikke del i den uforgjengelige herlighet. Da kan vi heller ikke vente å bli ikledd et uforgjengelig herlighetslegeme som er beredt Jesu sanne disipler og etterfølgere. I det uforgjengelige ligger all herlighet. Ære av mennesker er forgjengelig. Hvor dåraktig det er bare å bruke sitt legeme til det som en gang forgår!

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han dem. «Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.» Ekteskapet blir en herlighet dersom vi søker det uforgjengelige. Har det vært dårlig i ekteskapet før, så kan det ved Guds kraft forvandles til å bli «såre godt», bedre og bedre for hver dag.

Den samme herlighet får også den del i som ikke er gift. Det store er ikke å bli gift, men å fremstille sitt legeme til tjeneste for Gud. Det er å leve slik at vi får del i det uforgjengelige.

Det å inngå i disippelskap hos Jesus er å oppgi alt for å følge ham. Etter at denne overgivelse har funnet sted, vil Jesus, ypperstepresten, i livets forskjellige forhold peke på detaljene av alt det som ligger i dette å oppgi alt. Da gjelder det å være tro og gi de offer som utpekes.

Utsæd og høst.

«Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte, for det som et menneske sår, det skal han og høste.» Gal. 6, 7. Når det er tale om å så i dat naturlige, da vet alle at man nødvendigvis høster hva man sår. Men når det gjelder menneskets eget liv, da handler de fleste som om man ikke forstår denne lovmessighet. Derfor farer menneskene vill. Det er tallrike eksempler, også fra Bibelen, på hvor fryktelig høsten blir når man sår i kjødet, og også hvor herlig høsten blir når man sår i Ånden.

Når en er ung, er en jo fri til å så hva man vil. Men når høsten kommer, er en ikke lenger fri. Da må man høste hva man sådde. Ja, måtte især all ungdom legge seg dette kraftig på hjertet!

Alt begynner med en tanke. Tenker man onde og urene tanker, som man godkjenner som sine tanker, så bringer det uvilkårlig en sørgelig høst. Alle ord og gjerninger som går ut fra våre legemer, er en utsæd, og det kan bli til en sæd som faller inn i medmenneskers hjerte og bringer en høst også for dem, enten til det gode eller til det onde. Det er en forferdelig mangfoldighet av synd og ondskap som på denne måte forplantes fra den ene til den andre. Men hvor herlig det er at det som utgår fra våre legemer, kan bli til en god sæd som andre kan oppta i seg og som i sin tid også bringer en velsignet høst i deres liv. Vi kan ikke leve vårt liv her på jorden uten å virke på de andre i den ene eller den andre retning, og vi skal stå til regnskap for alt vi har sådd.

I større rettssaker blir det gjerne spørsmål om det finnes noen medskyldige. Adam og Eva er nok ikke de eneste skyldige i den ulykke som er kommet over jorden. Enhver som lever i synd er medskyldig i den fordervelse som er i verden. Synden gjør at menneskene mister den sunne bedømmelse av det som er godt og sant og rent og oppbyggelig. Men den som vandrer i Ånden, fullbyrder ikke kjødets begjæring. Det er dette vi må bruke våre legemer til: vandre i Ånden. Og vi må frykte for å komme ut av denne.

Fredsfyrsten kommer.

Politikerne kan ikke løse verdens problemer. Vi venter på Jesus som Fredsfyrsten. Nå må vi forstå å benytte anledningene til å dannes og beredes for hans komme. Når han kommer, skal han sammen med sin brud forløse skapningen fra dens trelldom og nød både åndelig og timelig. De som er med som hans brud, har som den barmhjertige samaritan fått det slik at de «ynkes inderlig». De ynkes over den ganske skapning. De hadde i sine kjøds dager et sukk i seg, etter legemets totale forløsning fra synd og trelldom. De er blitt i stand til å velsigne. Den barmhjertige samaritan ble ikke plutselig så barmhjertig. Han var levende for Gud, levende for barmhjertigheten og lærte således å ta opp den barmhjertighetsgjerning som lå for hånden.

Ærefrykt.

5. Mos. 27, 16: «Forbannet være den som ringeakter sin far eller sin mor!» Lovene om ærefrykt, respekt og ærbødighet er gitt til vår lykke. Til barns og unges lykke og foreldres lykke. Det er nok ikke uvanlig i våre dager at en sønn eller datter kan si til sin far eller mor, f. eks.: «Ti stille, du har ikke greie på dette.» Eller man smiler litt foraktelig, over sine «gammeldagse» foreldre. Måtte vi på dette område være i stand til å demme opp mot fordervelsen som vil overskylle alt og alle, og til å leve i ærefrykt i våre hjem og blant hverandre.

Det er ingen unnskyldning for ikke å hedre sin far og sin mor. Budet er klart og utvetydig og stiller ingen betingelser. Det er ikke bare når foreldrene er slik eller slik at de skal hedres. Alene den kjensgjerning at vi ved dem er kommet til verden, altså fått denne veldige kapital som vårt legeme er, er grunn nok til ærefrykt.

«Dog, også I skal elske, enhver sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.» Ef. 5, 33. Dette er guddommelige lover, som gjør ekteskapene lykkelige. Her må både mann og hustru finne sin plass. Mannen må f. eks. ikke «akte det for et rov» å være mann, slik at han lar hustruen stå alene med oppgaver og tjenester han selv burde tatt del i. Å være mann er å bære ansvar og ikke velte ansvaret av seg.

Utvikling.

Vi bør frykte for å stoppe i vår utvikling. «Bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn.» Rom. 12, 2. Når de som vi omgås, kjenner igjen «mønsteret» for våre reaksjoner og handlinger år etter år, uten at det er noen forandring å spore, da er det virkelig et stort spørsmål om vi har hørt etter når Ånden har talt. Kanskje man til og med er vanskelig å snakke til. Da har man ikke mye av denne bønn i seg: «Bøy meg, dann meg, lær meg!» Det gjelder at Ordet vi hører blir oss til virkelig nytte. La oss fornyes i vårt sinn, så vi kan stå i utviklingen. Det er adskillig stivt i oss som må bøyes, mye udannet som skal dannes.

I de syv sendebrev leser vi igjen og igjen: «Den som seirer . . .» Det er dette som ville være det store spørsmål om et sendebrev skulle skrives til oss i dag. Det er så mye å vinne ved å seire. Og det er så mye å tape ved å lide nederlag.

Menighetsenglene i de 7 menigheter i Lilleasia var alle stjerner i Guds hånd. Gud holdt dem oppe og hadde omsorg for dem. Likevel måtte flere av dem høre alvorlige advarsler og irettesettelser. Herren elsket dem og ville at de skulle ha utvikling.

Den ene Ånd.

Vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme. Det er i denne ene Ånd vi må virke og leve. En søster og mor i Afrika formaner da sine barn i samme ånd som en mor i Tyskland eller Norge. Ved å vandre i denne ene Ånd blir man befridd fra all uro. Æresyke, selvhevdelse og selvklokskap er veldige uromomenter. En bringer derved uro inn i menigheten. Det ligger en fryktelig ånd f. eks. bak avind. Men i Kristi legeme beseires disse djevleånder.

Vi må stride i troens og nidkjærhetens ånd. Det er en kamppris å vinne. Det er den samme troens og kjærlighetens ånd som må besjele oss alle, enten vi rydder og gjør rent lokalet eller vi taler Guds ord fra talerstolen. Vi har fått én Ånd å drikke. Merker vi noe motløshets ånd, må vi ikke drikke av den, men heller drikke av troens og nidkjærhetens ånd. Barna våre må vokse opp i den ene Ånd.

«En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern.» Es. 26, 1. Innenfor disse murer må det alltid være fred. Fred i menigheten, fred i ekteskapene. En må kjenne at en har tilgitt alle og enhver, slik at en har en dyp fred hva det angår overfor hvem som helst. Er det slik, da kan vi frimodig innby andre å komme «innenfor muren».

Hans veldige kraft.

Efeserne var kommet til tro på den Herre Jesus og hadde kjærlighet til alle de hellige. Likevel manglet de den åpenbaringsånd som gir forståelse for det håp de var kalt til og den store kraft som stod til deres rådighet. Efes. 1.

Når vi er vår kraft bevisst, har vi også større frimodighet blant menneskene. Vi må ikke drikke noen annen ånd enn den Jesus sendte sine disipler på pinsedag, for ellers har vi ingen kraft.

I Hebr. 13 leser vi at Jesus ble ført opp fra de døde i kraft av en evig pakts blod. Det var det blod som kom frem ved å være tro i pakten. Og det er ved det blod også vi har frimodighet til å gå inn i helligdommen. Og pakten er: «Her er jeg, o Gud, for å gjøre din vilje.» Det er ved denne paktens blod vi kan komme med i opprykkelsen.

Når kjødet er på korset, har onde åndsmakter ingen tilknytning til oss. Ved døden gjorde Jesus til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen. Ikke fordi han var Guds Sønn ble Jesus seierherre over ondskapens velde, men fordi han var tro i pakten om å gjøre Faderens vilje. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset. Kol. 2, 15. Har vi vårt kjød på korset, da er disse åndsmakter åpenbare for oss.

I den religiøse verden oppstår det retninger og vekkelser hvor man legger vekt på å vise hvor glad man er, ved sang og klapping i hendene osv. Samtidig tar man det ikke så nøye med synden. Dette religiøse skuespill må vi ikke la oss bedra av. Guds ord er som et sverd. Og vi skal legge merke til at det ikke er noe sverd i dette skuespill. Vi skal la Kristi ord, sverdet, bo rikelig hos oss, Kol. 3, 16, og synge yndig i våre hjerter for Gud, ikke opptre som skuespillere.

1. Kor. 13 er et mektig kapitel som kan gi oss visdom på dette område. Der står det bl. a. at en kan gjerne gi bort alt man eier til de fattige og likevel mangle kjærlighet. Da er man intet! Om vi gir bort millioner til veldedighetsarbeid, men blir utålmodige i vårt hjem, hva stort har vi gjort da? Det hender til og med at man kan forestå veldedighetsarbeid og samtidig underslå millioner av kroner. Eller hva er man om man misjonerer i urskogen, utsatt for farer av mange slag, og samtidig tretter og har imot hverandre? Da er man etter Skriftens ord intet!

De religiøse og forskjellige sammenslutninger har sine veldedighetsarbeider som de samler til. Men ikke alt dette forvaltes av trofaste mennesker. Vi skal ikke la dem forvalte våre penger. Vi har en bestemt oppgave å utføre i vår tid, og vi skal ikke la andre forvalte våre penger. Vi må være i Ånden, slik at vi forstår hvem som er vår neste og hva vi skal bruke våre penger til.

Frelse er å få seier over den fordervede naturen vår, få seier over synd. Og så gjelder det å være våken når vi føres og ledes til vår neste og til nød som vi kan avhjelpe på vår vei. I en søsters 70 års dag ble det fortalt om hennes innstilling i livets anledninger. Hørte hun om en nød i den omkrets hun bodde, tenkte hun: «Dette er kanskje den eneste anledning jeg har.» Og så ydet hun hjelp og tjente med det hun hadde. Kom det en flokk barn stormende inn på nyvaskede gulv, tenkte hun: «Dette er kanskje den eneste anledning jeg har til å velsigne dem.» Tenk om vi kunne få benyttet alle disse anledninger som kommer på vår vei! Det er hårdt å tenke på de mange forsømte anledninger. La oss være våkne når anledningene kommer og gjøre vår tjeneste i stillhet!

Det gjelder å få klart lys når det gjelder de åndsmakter som søker å ødelegge familieliv og samfunn. I Åp. 16 leser vi om de paddeånder som fremstod like før det avgjørende slag på Harmageddon. Disse paddeånder har egentlig vært virksomme bestandig, men har aldri vært så virksomme som i dag. Men menigheten skal være som en øy i folkehavet. Må vi alle være med å holde muren rundt menigheten inntakt!

Av beretningen om de syv sønner av Skevas. Ap. gj. 19, 13—16, ser vi at de var ikke kjent i åndeverdenen, og de ble overmannet. De hadde ingen kraft. Ved troskap og frimodighet blir vi kjent både av mennesker og åndsmakter. Det er viktig f. eks. på arbeidssteder, skoler osv. at kollegaer og andre som man har å gjøre med vet hvem vi er og hva vi står for. Da får vi også makt.

Guds ord og enfold.

«For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» Hebr. 4, 12.

Når det står at Ordet kløver ledemot og marg, forstår vi at det her gjelder mannens styrke. Det er fort gjort at «mannens styrke», jeget, kommer frem i ens tjeneste, f. eks. når en skal formane eller irettesette. Vi må hente vår styrke kun i den Hellige Ånd. Da blir det godt. En må ikke spe på med mannens styrke på grunn av manglende kraft i ånden.

Guds ord kløver også sjel og ånd. Her rettes sverdet mot det man forstår som menneske og det man som menneske har interesse av. Vår ånd skal gjøres mer og mer mottagelig for Guds ord. Og når det gjelder Guds ord skal vi vise enfoldig troskap. Man skal ikke med sin menneskeforstand bore seg inn i noe man ikke forstår og heller ikke har bruk for.

Det sjeliske menneske blir lett draget mot mange ting. F. eks. mot å utforske dag og time for Herrens gjenkomst. Vi vet at tiden er langt fremskreden og at Herrens komme er nær. La oss berede oss til hans komme i stedet for å kaste bort vår tid med unyttige studier om fremtiden. Man blir ikke åndelig ved å befatte seg med slike ting. Vi må søke næring i Skriften og la Guds ord dømme hjertets tanker og råd. Når vi har Guds ord for det vi gjør, da blir det godt og velsignet.

«For ikke finnes det trolldom i Jakob, og ikke spådomskunster i Israel, når tiden er der, blir det sagt til Jakob og til Israel hva Gud vil gjøre.» 4. Mos. 23, 23.

Mange er interessert i sundt kosthold. Ja, enhver bør jo finne ut hva som er godt for legemet. Men det må ikke bli et evangelium. Det er ikke dette som skal være samtaleemne og interesse blant oss. Vi må leve i den enfoldige troskap. Kommer man bort fra troskapen mot Ordet, får onde åndsmakter innpass. Og der evangeliet blir borte, kommer også slikt som overtro inn.

«Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte.» Jer. 15, 16. Ja, her ser vi enfoldig troskap. Salig er den som leter her for å finne næring til seg selv og andre. Hvor velsignet å høre en bror eller søster som kan vidne og si: «Jeg fant et ord som er blitt meg til fryd og glede.» Det er mat for vår ånd, og vi kan i rette tid gi mat til andre. Matt. 24, 45—47.

Fred.

Br. Svein Gilbu sa i sitt vidnesbyrd at han hadde besøkt sin far på sykehuset og spurt om han hadde en hilsen til vennene.

I sin avkreftede tilstand hadde br. Gilbu sendt med ham følgende hilsen: «Samle dere om den gode hyrde og lær av ham. Hold fred med hverandre. Der freden er, vokser det, og der trives alle. Søk etter fred som floden. Den er mektig. Vannet flyter så sakte, men med stor kraft. Sky all konkurranseånd brødre imellom, for da blir flokken uovervinnelig og vokser seg sterk. Krig er ødeleggende, men fred befordrer veksten.»

Det velsignede stevnets resultater ble allerede synlige under stevnedagene ved vekkelse, omvendelse og fornyelse, bl. a. på ungdomsmøtene. Og vi tror at ringvirkningene av stevnet vil fortsette langt inn i fremtiden og inn i evigheten.