Nåde og lydighet

Nåde og lydighet

«Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium, som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre, ved hvem vi fikk nåde og apostelembede for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære.»

En teolog skriver slik for å gi evangeliet dets egenartede innhold: «Evangeliet er intet annet enn betingelsesløst budskap om Guds gaver i og med Jesus Kristus. Så lenge vi hører Guds ord som budskap om rene gaver — uten noen blanding eller tilsetning med oppgaver — har vi det rene, sanne evangelium.»

Etter de aller flestes forståelse hører ikke nåde — evangelium — sammen med lydighet. De aller fleste religiøse forbinder lydighet med loven som var gitt av Moses. Evangeliet er hva Jesus har gjort for oss, det tilregnes oss ved troen, og vi er fullkomne i Jesus. Det er en gave, og vår lydighet har intet med gaven å gjøre. — Dette er Antikrists ånd som vil gjøre Guds verk gjennom Jesus til intet for oss.

Vi leser at Paulus var utkåret til å forkynne Guds evangelium om hans Sønn. Da ser vi også at han i forbindelse med å forkynne evangeliet måtte virke troens lydighet hos hedningene, ellers ble evangeliet til ingen nytte for dem. Først når de ble lydige mot den lærdomsform de var overgitt til, ble de frigjort fra synden. Rom. 6, 17—18 og 22. Hvorledes går det da med dem som ikke er lydige mot evangeliet? Det leser vi i 2. Tess. 1, 8: «. . . med luende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium.» Vi ser at det står ikke bare Jesu evangelium, men «vår Herre Jesus Kristus.» Å titulere Jesus for Herre uten å tenke på å være lydig, blir å spotte ham. Og det står om Jesus: «. . . og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» Hebr. 5, 9. Her leser vi tydelig at Jesus blir ikke til frelse for andre enn dem som lyder ham.

For de aller fleste er evangeliet bare forsoningen — syndenes forlatelse — ved Jesu død på Golgata. Men Peter forklarer at det gjorde han forat vi skulle avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten. 1. Pet. 2, 24.

Forsoningen er en gave, men når vi har mottatt den, begynner Guds verk med oss, slik at vi blir duelig til gode gjerninger. Ef. 2, 8—10. Alle begynner med forsoningen når de mottar Jesus som sonoffer, som den som har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse. Gal. 3, 13—14. Men det håp evangeliet gir, er noe langt mer enn forlikelsen, og det «langt mer» får vi del i når vi mottar Jesus som Herre. Rom. 4, 23, 5, 1—2 og 10. Kol. 2, 6. Evangeliets håp er at vi skal fremstilles hellige og ulastelige og ustraffelige for hans åsyn. — Ja, det er vi i ham, sier den religiøse mengde. De regner ikke med at det skal bli sant i oss, at vår Herre Jesus Kristus skal gjøre et slikt verk i oss, men det gjorde Paulus. Han forkynte Kristus, idet han formante hvert menneske og lærte hvert menneske fullkomment i Kristus. Kol. 1, 21—23 og 28. Det som er gitt oss i Jesus Kristus, er alt det vi trenger til liv og gudsfrykt, for å få del i guddommelig natur, idet vi flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten. 2. Pet. 1. Og så gir han mange formaninger som vi skal lyde.

Skulle loven bli til nytte for Israel, måtte de lyde den, og da fikk de del i en veldig jordisk herlighet. 5. Mos. 28. Loven kom ved Moses. Men under loven arbeidet de bare i sin egen styrke. Ved evangeliet får vi del i nåden og sannheten, som kom ved Jesus. Joh. 1, 16—17. Hva er så nåden? Det er Jesu oppstandelses kraft, Ånden som var oss lovet. Ap. gj. 1, 8. Og sannheten, hva er det?

Det er de bud han ga sine apostler før han fór opp, og som han bød sine apostler å lære alle folkeslag å holde. V. 2 og Matt. 28, 18—20.

Her ser vi at nåden står ikke i kontrast til sannheten, som vi må lyde om det skal bli oss til nytte. Er vi da under nåden, skal ikke synden herske over oss. Da blir vi frigjort fra synden og blir Guds tjenere. Rom. 6, 14. Les Hebr. 2, 2—4 og 10, 26—30.