Stevnereferat: Sommer 1980

Sommerstevnet 1980

Stevnet på Brunstad i sommer samlet ca. 4500 venner. Derav var over 1300 kommet fra utlandet, bl. a. fra U.S.A. og Australia. Vi hadde også den glede for første gang å ha fire venner fra Egypt og Kuwait iblant oss. Også fra Tyrkia kom 3 brødre. Da en stor del av stevnedeltagerne bodde i telt og campingvogner var det en glede for både store og små at været i stevnetiden gjorde leirtilværelsen svært behagelig.

Disippelvekkelse.

I anledning av at det nå er 80 år siden den vekkelse begynte som har gjort menigheten til det den er i dag, ble det til å begynne med lest fra Ap. gj. 6, 7: «Og Guds ord hadde fremgang, og tallet på disiplene i Jerusalem øket sterkt, og en stor mengde av prestene ble lydige mot troen». — Det var en ekte disippelvekkelse som begynte i og med at br. J. O. Smith i 1900 ble fylt av den Hellige Ånd og at Guds ord derved ble levende for ham. Det er himmelvid forskjell på en disippel og et vanlig religiøst menneske. Disippelskap er ingen vanlig religiøsitet. En disippel har gitt seg til Gud helt og holdent og eier ikke en tråd på sin kropp, ei heller et sekund av sin livstid. For disippelen gjelder kors, død og grav over alt selvliv, over æresyke, forfengelighet og all annen synd. En disippel er født til seier over all bevisst synd og til helliggjørelse i stadig dypere grad.

«. . . gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» Matt. 28, 18—20. Lære dem å holde alt det Herren hadde befalt. Dette er disippelvekkelse. I den religiøse verden betraktes evangeliet som en gave som intet har med personlig lydighet å gjøre. Lydighet betraktes som lov og ikke som evangelium. — Men å forkynne en frelse som ikke fordrer troskap, det er et veldig bedrag. Nei, skal alle de som har lengsel etter et nytt liv, bli hjulpet til dette liv, da må de lære å holde alt det Herren har befalt, de må føres til troens lydighet. Rom. 1, 5: «. . . ved hvem vi fikk nåde og apostelembede for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære.» Det er ved troens lydighet vi får del i evangeliet. Evangeliet fører ikke bare til et pent moralsk liv i likhet med det de oppnådde ved loven, men til et guddommelig liv og til å bli ett likesom Faderen og Sønnen er ett. Rom. 1, 5 var derfor et av de første bibelord som ble levende for J. O. Smith.

Det er først når en er kommet til troens lydighet, at en er blitt «lagt til menigheten». Ikke alle som går på menighetens møter er «lagt til menigheten». Men arbeidet går ut på å føre alle gjennom den trange port og inn på den smale vei, til å oppgi alt og bli en disippel. Da får en også samfunn. Ikke samfunn i betydning av «omgangskrets», men i den betydning at en får omsorg for hverandre og tjener hverandre så det kan komme frem et guddommelig liv.

Paulus’ arbeide gikk ut på å føre den enkelte til lydighet. Rom. 1, 5/6, 17/15, 18/16, 26. Det skjedde også tegn og under ved hans tjeneste, men tegn og under er intet stort dersom det ikke fører til lydighet.

Av Ap. gj. 4, 32 ser vi hvordan de har det som er blitt disipler. De er husholdere og ikke eiere av det jordiske gods som er betrodd dem. I vers 33 leser vi at apostlene bar frem vidnesbyrdet om den Herre Jesu oppstandelse med stor kraft. Det gir stor kraft i forkynnelsen når menigheten er en seirende menighet. Vi skal alle være vidner om sannheten i evangeliet. I 1. Tess. 2, 5—12 ser vi et eksempel på det medarbeiderskap vi er kalt til: «. . . heller ikke søkte vi ære av mennesker, . . . likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, . . . hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblant eder, I troende, likesom I vet hvorledes vi formante hver og en av eder, som en far sine barn . . .»

I Ap. gj. 14, 21—22 leser vi at Paulus og Barnabas «gjorde mange disipler» og at de styrket og formante disiplene til troskap i trengsel og prøvelser. Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, derfor trengs det brødre og søstre som kan styrke sine meddisipler, slik at enhver kan ha en sikker og stø gang gjennom de prøver som kommer på.

Vi formanes i Ef. 4, 23 til å fornyes i vårt sinns ånd. Har man et jordisk sinn, blir ens ånd jordbunden. Med et himmelsk sinn blir vår ånd levendegjort. En disippel lukker sine øyne og sine ører for den innflytelse som kommer fra jorden og det jordiske.

Vandre for Guds åsyn.

«Vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig», var Guds befaling til Abraham. Gud gjorde en pakt med Abraham og ga ham rike løfter. «Da falt Abraham på sitt ansikt,» v. 3. Han forstod at kallet og utvelgelsen var bare nåde. Dette har også alle sanne Guds tjenere og disipler forstått, derfor arbeider de ikke for å gjøre seg gjeldende. Det dreier seg ikke om å kunne briljere for en forsamling, men om å kunne komme menneskene til hjelp. Og det kan vi bare når vi har et indre liv med Gud og vandrer for hans åsyn.

Det er mange tjenester i menigheten, både for brødre og søstre, og ingen tjeneste er ringe. Det gjelder bare at Kristi død får virke i en under ens tjeneste, for uten det blir det ingen vekst. En kan ha fått en stor nåde over seg til tjeneste, men det er ikke sikkert denne nåde er blitt ens personlige eiendom. Det blir den bare når en midt i sin tjeneste finner sitt selvliv og mister det. Skal vår tjeneste bli til frelse for andre, må den først og fremst bli til frelse for oss selv.

De religiøse forsamlinger er organisasjoner. Der får de begavede makt. I Kristi legeme, menigheten, dreier det seg utelukkende om livet, Kristi dyder. Kristi sanne disipler kjemper ikke om lederstillinger. En går der kanskje stille og rolig og har omsorg for og arbeider med ungdom. En blir kanskje ikke betraktet hverken som ungdomsleder eller ungdomsarbeider, men en gjør sin gjerning for Guds åsyn. Gud skal vite å åpenbare slike i sin tid.

Paulus skriver i 2. Kor. 6 om at han og hans medarbeidere i alt viste seg som Guds tjenere. Og i den forbindelse nevner han overhode ikke menneskelig begavelse eller dyktighet. Nei, ved det liv de var kommet til, viste de seg som Guds tjenere: «ved stort tålmod, . . . ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet, ved den Hellige Ånd, ved uskrømtet kjærlighet.»

I Es. 50, 4 leser vi om en disippeltunge og om å høre som disipler hører. Skal vi høre som disipler hører, må vi vandre for Guds åsyn, være tilstede når han taler. Når enkelte har en slik velsignet disippeltunge at de kan kvege de trette med sine ord, da kommer det av at de har hørt som disipler hører.

La oss ta til hjerte Johannes’ formaning i 1. Joh. 2, 24: «La det bli i eder som I hørte fra begynnelsen!» Apostlene var tro i det de hørte fra begynnelsen, og alle Jesu disipler gjennom alle tider har levd i det som var fra begynnelsen.

Samle til Kristus.

I Ap. gj. 5, 36 leser vi om Teudas, «som sa seg å være noe.» Gud er vred på slike hovmodige som mener seg å være noe. Slike samler omkring sin person og ikke til Kristus. Uselviskhet samler til Kristus. Alle selviske tanker og handlinger spreder.

Om en f. eks. har vunnet noen for menigheten, må en ikke betrakte disse som et eget «interesseområde» og være redd for at andre skal få komme til og betjene dem. Dette er selviskhet og hovmod og virker spredende.

Jesus elsker enhet og samling. Det er f. eks. av veldig betydning at mann og hustru er ett. Når to som er ett med hverandre bøyer kne og ber om noe, da har de store løfter. Da har de kraft i sin bønn, hvilket de ikke har om de lever i uenighet.

Apostlene arbeidet sent og tidlig for å samle, samle til Kristus. Kol. 2, 2: «. . . så de knyttes sammen i kjærlighet». Også vårt liv og virke må gå ut på å samle. Da må vi være «sannheten tro i kjærlighet», Ef. 4, 15. En kan ville være «sannheten tro» på menneskelig vis. Denne djerve menneskelige «sannhetskjærlighet» er både kald og hard og spreder i stedet for å samle. Vi skal merke oss at det står: «sannheten tro i kjærlighet». Det er troskap mot sannheten, i kjærlighet og omsorg, som virker samlende.

Jesus ønsket å samle Jerusalems barn som en høne samler sine kyllinger under sine vinger. Luk. 13, 34. Dette bilde er betegnende f. eks. med tanke på menigheten på vårt hjemsted. Som kyllingene under hønemors vinger kommer tett inntil hverandre, kommer også vi tett inntil hverandre. Å trekke seg bort fra sine brødre ville jo bety det samme som også å trekke seg bort fra varmen og oppbyggelsen i Kristus.

Kol. 3, 12—14. Her leser vi om de samlende krefter. Inderlig barmhjertighet samler. Likeså inderlig godhet, ydmykhet osv. Baktalelse spreder. Sitte i sitt hjem og uttrykke misnøye med brødre og søstre og sogar med de ledende brødre, det er ødeleggelsesverk. Vi formanes til å legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Ef. 4, 3.

I Ap. gj. 15, 14 leser vi om Guds omsorg for å få et folk for sitt navn. Det er bare når vi har samfunn at vi med rette kan bære hans navn. Hvis det ikke blir samfunn, da har man overtrådt det lys man har fått. Fortsetter man med det, da blir ens øye sykt, Matt. 6, 22—23, og mørket blir stort. Ja, kommer en ikke til samfunn, da er det lys man har, blitt mørke, og det lys en får, fører en bare inn i dypere mørke.

Det er de som er selverkjennende og ydmyke i sin tjeneste som kan tjene slik at det blir samfunn. De er også takknemlige for at de får lov å tjene. Vi må vokte oss for å herske. Heller ikke skal vi av latskap og unndragelse overlate til andre å gjøre det vi selv skulle ha gjort. Dette gjelder både i hjem og menighet.

Vi formanes i Fil. 4, 8 til å gi akt på alt som er sant, alt som er ære verdt osv. Det kan jo hende at en hos brødre og søstre som er stor ære verd, ser ting som skal renses bort, ting som de må frelses ifra. Men hvorfor være opptatt med dette? Var det ikke alt som er sant og priselig vi skulle gi akt på? — Men hos apostelen Paulus var det ikke noe de hadde sett som de ikke også kunne etterfølge. Han sier jo: «Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det». V. 9. Tenk, hvor dyrebart å stå i utvikling til å bli slike mennesker som kan avlegge slike vidnesbyrd!

«Gi akt på hundene, gi akt på de onde arbeidere.» Fil. 3, 2. Vår tjeneste må ikke være noen «hundetjeneste». Vi skal ikke «bjeffe» mot alt vi ser som burde være annerledes. De forskjellige familier gjør det gjerne noe forskjellig i mange ting. Vi kan ikke blande oss opp i det andre gjør i sine forhold. Ingen «hundetjeneste»! Ingen «bjeffing»!

Slike som sprer onde rykter, er onde arbeidere. En må merke seg slike, for de må stoppes. Menigheten må holdes ren for baktalelse. Og her trengs alvorlig formaning, ikke bare fra «talerstolen», men personlig på tomannshånd, en tjeneste som det skal større kjærlighet til å utføre enn tjenesten fra «talerstolen».

En kan nok ha nød i sitt hjerte for at det må bli bedre i menighetslivet på hjemstedet. Men det gjelder å ha visdom til å forstå sin vei.

Det fullbragte verk.

Hva Jesu fullbragte verk angår, er den religiøse masse helt og holdent forført. Dens forståelse av dette kan oppsummeres i denne setning: «Han har gjort alt, vi skal ingenting gjøre». Visstnok har vi bruk for formaninger, men det er bare det som allerede er gitt oss i Jesus som teller. Dette lyder besnærende for mange, og fordi de ikke kommer til troens lydighet, utestenges de jo fra å få del i det guddomsliv Jesus kom for å gjøre mulig.

Det verk Jesus fullbragte, leser vi bl. a. om i Rom. 8, 4. «For det som var umulig for loven, . . . det gjorde Gud, . . . forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss». Ved Jesu fullbragte verk er det mulig å få seier over vrede, fornærmelse, ja all synd. De som ikke tror på et seirende liv, de tror heller ikke på det fullbragte verk. Verket er fullbragt og blir de lydige til del, dem som fornekter seg selv og korsfester sitt kjød. Ved evangeliet er det blitt mulig som loven ikke kunne makte: Vi kan nå frigjøres fra det skjulte begjær. Denne død over begjæret i kjødet, det er Kristi død. Jesu fullbragte verk er det som forkynnes på alle våre stevner og på våre møter. Og troen på det fullbragte verk gjør oss ikke uvirksomme. «Tro, virksom ved kjærlighet.» Gal. 5, 6. Det er den levende, seirende tro.

Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse. Gal. 3, 13. Det er de som strever for å holde loven som kommer til erkjennelse av at de er under forbannelse. Disse oppriktige sjeler er det også som kan ta imot denne frigjøring. «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile!» Matt. 11, 28. Nå lyder det: «Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Gal. 5, 16. Nå er det mulig som før var umulig. «. . . forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten». 1. Pet. 2, 24. Hvilket gledesbudskap for alle som er trette av å bli fornærmet, trette av strid og splid og all annen synd! Nå er det mulig aldri mer å bli fornærmet! Aldri mer bekymret! Aldri mer få imot noen! Aldri mer bli vred! O, for en legedom! «. . . han ved hvis sår I er legt.» V. 24. Dette er i sannhet å forkynne det fullbragte verk. La oss forkynne det med glede og stor nidkjærhet!

Jesus talte til sine disipler om bønn og sa: «. . . tro bare at I har fått det, så skal det vederfares eder.» Mark. 11, 24. Tro bare! Kan det sies mere absolutt? Og i Jak. 1, får vi grei beskjed om hva som er den store hindring for troen: Tvesinn. V. 8. Hvis vi f. eks. ikke vil bære korsets skam, men ha ære, da lyder det: «Ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren.» V. 7. Da er man nemlig tvesinnet. Tvesinn må ryddes bort fra våre liv. Da vil det lykkes på alle våre veier.

Lærevillighet og hørsomhet.

«Lær av meg!» sier Jesus. Vi forstår at vi har uendelig mye å lære. Men det er stor forskjell på lærevilligheten hos den enkelte. Meningen er at vi skal lære så vi kan det vi har lært. Tenk å ha lært å holde ut i tålmodighet! Lært å være saktmodig. Eller når vi tenker på våre familier: Å gi en befaling, det kan man gjøre i sin styrke, men å lære sine barn hva rett er, det innebærer at vi først har lært det selv og kan det. Skal vi f. eks. lære våre barn å forakte det store i denne verden, da må vi som foreldre ha lært det selv. Det gjelder å være lærevillig, for vi har så mye å lære. Kan vi ikke lære å omgås hverandre på en finere og ømmere måte, f. eks.?

Det hender dessverre at det kan være spente forhold i familieliv eller i broderskapet. Det er f. eks. et spent forhold mellom far og sønn. Den Hellige Ånd skal lære oss alle ting og minne oss om Jesu ord og befalinger. Vårt øre må oppøves til å høre Åndens røst. Ånden taler alltid om hva vi selv har å gjøre i forholdene. Er det meningen at spente forhold skal vedvare? Nei! Talsmannen, den Hellige Ånd, har nok vært der og talt og minnet, men han har talt for døve ører og ulydige sinn. Her gjelder det å våkne opp, så Ånden får veiledet oss og lære oss løsningen på alle vanskeligheter.

«Og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre.» Mal. 4, 6. Først og fremst fedrenes hjerte til barna! Dette er svært viktig især når barna vokser til og kanskje begynner å si imot. Da må vårt hjerteforhold til dem være i orden.

Det innbyrdes forhold.

Det må komme stor frykt over oss for å få imot noen. I forholdet til vår bror gjelder det å våke når vi kjenner trykket fra vårt eget kjød. Vi synes kanskje vi forstår tingene bedre enn vår bror. Men hva hjelper det å forstå tingene bedre, om vi mister kjærligheten? La oss bære hverandres eiendommeligheter, egenart og mangel på visdom. Vi har, likesom engelen for menigheten i Filadelfia, en åpen dør til guddommelig liv, til enhet og samfunn. Med tanke på all ungdommen vår er det av umåtelig betydning at foreldre er ett, at brødre er det. Hvis brødre ikke er ett, er det som et hull i muren, og gjennom dette hull i muren kan en miste de unge. Må ingen finne oss som et hull i muren, men som en murbrudds tilmurer.

I Ap. gj. 9, 31 står det om menigheten at den hadde fred og vandret i Herrens frykt. Ja, menigheten må vandre i Herrens frykt, ellers oppstår det vanskeligheter. «Jeg har noen få ting imot deg», sier Herren til Pergamum-engelen. Det må ikke være noen slike «få ting» som hindrer menighetens oppbyggelse i fred. Ingen æresyke, intet selvforsvar, ingen selvhevdelse.

Vi trenger å styrke hverandre og formane hverandre. Ap. gj. 14, 22. En ting er å formane, og det kan være forholdsvis lett. Men er vi i stand til å styrke hverandre? Ikke minst trenger mødrene iblant oss å styrkes. For mødrenes gjerning kan ofte være større enn den gjerning en kan gjøre fra talerstolen.

Vi har her gjengitt utdrag av mange brødres vidnesbyrd under stevnet. Det ble også holdt vekkelsesmøter for ungdom gjennom hele stevneperioden på Brunstad, og en tallrik skare ble vekket til omvendelse og fornyelse og alvor. Og Gud som virker å ville, han virker også å virke til hans velbehag. Og han skal fortsatt virke i våre hjerter.