Nøyaktighet

«Du har gitt dine befalinger, forat en skal holde dem nøye.» Salme 119, 4.

Når vi ikke holder dem nøye, da har vi jo ikke holdt dem. Dette stemmer med at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte. Da blir det helt, eller m.a.o. nøyaktig. Når det jeg sier er nesten sant, unøyaktig sant, da er det jo ikke sant.

Og når det jeg gjør er nesten rettferdig, da er det urettferdig. Vi kan si at nøyaktigheten er en bror av både sannheten og rettferdigheten.

Dette er altså når det gjelder å holde Guds befalinger og alle livets ord, eller det ene nødvendige. Det sørgelige og svært ironiske, er at de mange er mer opptatt med å følge folkeskikkene, enn de er med å holde Guds befalinger og det ene nødvendige. Mange følger trofast folks meninger, vanlig skikk og bruk i det daglige liv, som om det var Guds befalinger og det ene nødvendige, mens de i sin mangel på gudsfrykt bryter mange av livets Ånds lover! Ja, hvor kjempemessig ironisk! —

At noe av det jordiske absolutt må gjøres på en bestemt måte, eller absolutt så og så ofte, det er menneskebud, ikke Guds befaling. Det går like bra på en annen måte. Det er i høy grad uvesentlig i forhold til det ene nødvendige. Med det jordiske er det ikke så nøye! Noe annet blir det når vi er i andres tjeneste, da skal vi gjøre det jordiske så nøye som de vil ha det. Går vi for vårt eget vedkommende opp i det jordiske, har alt for meget interesse av det, da fraskriver vi oss det himmelske, vanligvis uten å være oppmerksom på det. Her passer dette ord: «Ingen kan tjene to herrer.» Matt. 6, 24.

I Esaias 21, 7 finner vi i den gamle norske oversettelse uttrykket: «da skal han gi nøye akt, såre nøye.» Dersom vi såre nøye følger Hebr. 13, 5: «Så I nøyes med det I har», hva ble det da kjøpt eller anskaffet, bortsett fra mat og drikke, og erstatning for det som er utslitt? Svar: Intet. Da ville nok himlens sluser åpnes for usigelig store velsignelser over oss! Hvis søstrene tok det såre nøye med ved levende tro å pryde seg med en stille og saktmodig ånd, da ville de jo derved også få full styring på sin tunge, og bli noen yndige himmelske vesener, som formelig svømmer i velsignelser selv, og som alltid virket velsignet på sine omgivelser! Det ville være uunngåelig. Og i den gamle norske overs. står det: «i en saktmodig og stille ånds uforkrenkelige vesen, hvilket er meget kostelig for Gud.» Slike uforkrenkelige vesener kan hver eneste sann søster ved Guds nåde og levende tro bli, om de tar Guds ord såre nøye! —

Hvis man ikke er dødsens alvorlig innstilt på å nå det, er det umulig å nå det! Og slik er det med alle livets ord. Såre nøye med ikke å dømme andre. Såre nøye med å benytte enhver anledning til å dømme seg selv. Såre nøye med å gi bort mest mulig! Såre nøye med å elske hverandre, med å elske sin neste som seg selv! Like høyt og inderlig som seg selv! Hvilke følger! Hvilke resultater! Gjøre mot andre som jeg gjerne vil at de skal gjøre mot meg, ja såre nøye! — Alltid såre frimodig og ved såre godt mot. Alltid såre tjenestevillig, så det rent kribler etter å komme til! Osv., osv. La det bli et slagord iblant oss! Såre kokende het! Fosskokende! Ja, hvorfor ikke? Såre nøye med det! Såre nøye med å gi bort mest mulig! For et ubeskrivelig lykksalig liv en da nødvendigvis må få del i! Og så lykkelig andre blir ved det! Og slik en lyst de får til det samme ifølge det samme munnhell: Eksemplets makt er stor! Tenk — å bli såre nøye med å få gjort mest mulig til nytte, f. eks. å skrive mest mulig, drevet av Kristi kjærlighet, etter frihetens fullkomne lov, både brever, bare kjærlighetsbrever, og artikler både til «Skjulte Skatter» og til andre Skrifter. Tenk, å bli såre nøyaktig med å tale og skrive såre nøyaktig, så nær den absolutte evigvarende sannhet som det overhodet er mulig i øyeblikket. For en helliggjørelse og vekst det da nødvendigvis må bli! Det kan jo ikke annet da, når man på ramme alvor er slik innstilt! Hva vil hunger og tørst etter dette si? At det er stor nød i mitt hjerte, at det er livet om å gjøre for meg! Måtte enhver bli heftig grepet av dette i sitt innerste! Det motsatte av dette er i mindre eller stor, eller svært stor grad: Overfladiskhet, slurv, likegyldighet, søvn, lunkenhet, dovenskap. Og dette utelukker oss fra Guds rike, som består i: «Rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd.» Rom. 14, 17.