Å vokse

Å vokse

«Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse, og lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, forat I kan vokse ved den til frelse, så sant I har smakt at Herren er god!» 1. Pet. 2, 1—3.

Tenk om alle kristne hadde en slik radikal omvendelse og fortsettelse, ja da ville det bli hurtig vekst og fremgang på alle områder. Det er bare ved den åndelige uforfalskede melk en kan vokse til frelse. Den forfalskede melk gir ingen vekstmuligheter. Kjennetegnet er da at en etter flere år fremdeles drar med seg noe ondskap, svik, hykleri, avind og baktalelse. Jakob skriver i 1, 21: «Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler! Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.»

Som nye mennesker får vi avsmak for den minste levning av ondskap. Vi har fått smake at Herren er god og drikker bare av den gode kilde til glede for oss selv og andre. Vi vokser i «nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! . . .» 2. Pet. 3, 18. Vi tilgir og glemmer, vokser og trives. Vi vokser opp til nye og større oppgaver. Livet blir rikt og interessant.

Gud hadde ikke behag i Israel. De satte seg ned for å ete og drikke og sto opp for å leke. 1. Kor. 10, 7. De var ansvarsløse. Vi har vel hørt at en far har sagt til sin halvvoksne sønn: «Nå må du se til å bli voksen, så du kan bære byrder og kjenne ansvar. Du kan ikke la tiden gå fra deg med moro og lek!» Etter tiden skulle hebreerne vært lærere, men de var fremdeles småbarn i Kristus. De hadde ikke fått sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt. Hebr. 5, 12—14. Lettsindighet og tomt snakk må skilles ut fra det som er verdifullt.

Ved jernbanen er det sporskiftere. De må passe sin gjerning nøye ellers vil togene kollidere og mange mennesker kan bli drept og lemlestet. Det er stor mangel på åndelige sporskiftere og her har også de unge en stor og verdifull tjeneste. Ved de mange samvær glir det fort ut i feil spor, da det kan bli store skader. Ved oppøvde sanser kan vi lede det hele inn på fredens spor.

I Salme 144 står det at våre sønner må være som planter, høyt voksne i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott, forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag.

Vi har virkelig en stor og herlig skare av ungdom iblant oss. De har lært å skille mellom det som hører Guds Ånd til og det som hører verdensånden til. De er høyt voksne i sin ungdom og har allerede et stort forråd av Guds kunnskap og visdom. Men det er også mange som ikke har våknet opp for sitt høyhellige kall og kostbar tid går fra dem. De graver sitt kostbare pund ned i jorden, sine evner og krefter, istedenfor å forrente sitt pund i åndelige og evige verdier. De er ikke av de kloke med rikelig olje i lampe og kar, men de kan bli det, og da må de våkne opp forat tiden heretter er kort.

I Dom. 5, 13—18 står det om en liten flokk som steg ned og stred blant kjempene. De fleste strever med å komme oppover, for å bli synlige i menneskers øyne, men de kommer ikke sammen med Guds kjemper. Sebulon dro frem med hærførerstav. De var et folk som ringeaktet sitt liv inntil døden. Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger, mens andre ble sittende mellom fehegnene og høre på hyrdefløytene. Noen ble i ro og dvelte ved skibene. Aser ble sittende ved havets bredd, og ved sine bukter ble han i ro.

Vi kan ikke lenger sitte i ro og dvele ved det ene som andre mens vår kostbare nådetid går ifra oss. Vi må være i kampstilling sammen med den lille flokk som stiger ned. Vi har kamp mot ondskapens åndehær i himmelrommet, og i denne kamp må vi være mandige og sterke. Ikke sterke i oss selv, men i den kraft som Kristus gir til dem som følger ham i fornedrelsen. Han gikk dypest ned og kom høyest opp. Det er bare i den ånd som fornedrer seg selv, vi kan vokse opp til manns modenhet i Kristus, opp til han som er vårt hode. Ef. 4, 13—16.

«Tiden er vårt liv» heter det, og det bør vi ta alvorlig. Vi bør ikke finne på noe ekstra, men ta vare på de gjerninger Gud legger ferdige for oss forat vi skal vandre i dem. Ef. 2, 10. Her i vårt daglige liv skal vi legge all vinn på å vokse frem i alle Kristi dyder. «For på denne måte skal det rikelig gis eder inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike». 2. Pet. 1, 5—11.