Stevnereferat: Påske 1979

Påskestevnet

«Påskemorgen slukker sorgen!» —

Denne salmestrofe, som jo vanligvis synges hver gang vi har påskestevne, fikk denne gang en ekstra klang og en utvidet mening, idet vår dyrebare bror Sigurd Bratlie fikk komme hjem akkurat tidsnok til å kunne være tilstede under størstedelen av stevnet, etter å ha tilbrakt ca. 5 måneder i irakske fengsler. Som vel alle våre venner kjenner til, ble br. Bratlie fengslet sammen med et større antall andre kristne for å ha deltatt i et husmøte i Bagdad i november måned. Det er ikke «Skjulte Skatter»s oppgave å berette detaljer fra br. Bratlies fengselsopphold og de irakske myndigheters arrestasjon av våre kristne venner dernede. Men etter disse måneder med så mye bønn for vår kjære brors frigivelse, kan jo enhver som selv ikke var tilstede på stevnet, forestille seg hvilken gripende stund det var da br. Bratlie igjen var å se midt iblant oss.

Noe av det første br. Bratlie gjorde var da også å takke hjertelig for all forbønn i denne tiden. Særlig takket han barna, som har vært trofaste og ivrige forbedere. Ja, han stod der som en eneste stor takk til alle, til vennene i alle land, til de norske myndigheter, som har gjort en enestående innsats, til Norges konge, som ved sin henvendelse til den irakske president medvirket til hans frigivelse, ja, til alle, kjente og ukjente, som har bedt for og ønsket hans frigivelse. Og fremfor alt går hans og vår takk til Gud, som har lenket det hele slik som vi nå ser. Den store forsamling stod derfor opp og sang nr. 86 i «Herrens Veier»: «Nu er det tid å takke, love, prise!»

På stevnets første møte talte br. A. J. Smith velsignet ut fra Rom. 6, 20—23. I vers 21 står det om et liv hvis utgang er døden. I vers 22 om et liv som har til utgang et evig liv. Vi må se hen til utgangen av vårt liv. Vi formanes i Guds ord til å gi akt på våre veiledere og på utgangen av deres ferd og til å etterfølge deres tro.

Hvor dåraktig og skjebnesvangert det er å befatte seg med slikt som har døden til utgang. Vi må ikke befatte oss med noe av det som Jesus har frikjøpt oss fra ved sitt blod. Å ha imot et medmenneske, f. eks., er et veldig mørke. Utgangen på det er døden. Fra alt slikt er det fullkommen frigjørelse i Kristus. De som Sønnen får frigjort, de blir virkelig fri. De får en frihet som ingen kan ta fra dem, selv om de settes i det mørkeste fangehull. Ingen kan ta fra dem den frihet de har til å elske, be og takke.

I Rom. 6, 22 møter vi evangeliet i sin kraft og herlighet:

Frigjort fra synden.

Trådt i Guds tjeneste.

Frukt til helliggjørelse.

Til utgang et evig liv.

Ingen kan tjene Gud til hans velbehag uten å være frigjort fra synden. I den gamle pakt kunne de ikke utføre prestetjeneste om de hadde legemlige lyter. Men nå i den nye pakt skal vi frelses fra våre åndelige lyter og tjene slik at frukten blir helliggjørelse. Man kan gjøre mange gode gjerninger uten dermed å få helliggjørelse som frukt av sin tjeneste. Det er kun de som hater seg selv etter kjødet som får frukt til helliggjørelse. De som midt i sin tjeneste finner sitt eget selvliv og mister det.

I Gal. 5, 22 leser vi om Åndens frukt, som er kjærlighet, glede, fred osv. Det dreier seg altså ikke om spesielle gjerninger. Nei, alle våre gjerninger må springe ut fra kjærlighet, de må være i glede, fred osv.

Det gjelder nå å jage etter helliggjørelse, som Skriften formaner oss til. Våre legemer skal utfries fra synden. Våre tunger skal frigjøres. Alle våre nådegaver skal utfries fra det ondes favntak. En mengde nådegaver er bundet og hemmet. De må frigjøres, så vi kan stå uhemmet til tjeneste for Herren. En kan også binde sine penger, i stedet for å gi bort og la dem bli til velsignelse. Evner og krefter og gaver må frigjøres, så vi kan bruke dem til tjeneste. Og midt i vår tjeneste må vi arbeide på vår frelse, så vi kan få frukt til helliggjørelse. For målet er at menigheten skal fremstilles for Herren i herlighet, «uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig.» Ef. 5, 27. Tiden er kort. Må vi være tro, slik at vår utgang blir herlig og vi kan få en rik inngang i Guds rike!

Etter denne velsignede begynnelse fortsatte mange brødre med innlegg i samme spor. Vi kan her kun bringe noen utdrag:

Gud salvet og velsignet disiplene på pinsefestens dag med Ånd, ild og kraft. Men helliggjørelse kan ikke skjenkes oss på den måten. Den må vi, som Skriften sier, jage etter. Rom. 6, 11 kan vi betegne som den korteste vei til helliggjørelse: «Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» Og på dette trosgrunnlag, som gir seier over all bevisst synd, kan vi døde legemets gjerninger ved Ånden. Da kan vi fremstille våre legemer til tjeneste for Gud og få helliggjørelse som frukt, Enten vi i vår åndelige vekst er knopp, blomst eller frukt, så kan vi være rene etter vår samvittighet og jage etter mer helliggjørelse.

Joh. 8, 31—36. Det går an å være i menigheten i årevis uten å bli frigjort fra synden. Det er ved å erkjenne sannheten om oss selv at vi blir frigjort. Man kan f. eks. være trell under æresyke og havesyke. Da har man enda ikke erkjent sannheten om seg selv og ydmyket seg. «Før jeg ble ydmyket for jeg vill, men nu holder jeg ditt ord.» Ydmykhet er altså å holde seg nøye etter Guds ord. Etter naturen har vi høye tanker om oss selv. Ens ektefelle peker f. eks. på noe i ens liv som bør forandres. Men en har vanskelig for å erkjenne det. Så går det kanskje en tid, og en av de eldste gjør en oppmerksom på det samme. Da er det likesom ingen vei forbi. Men hvorfor kunne vi ikke ha ydmyket oss før? Ja, før både ektefelle og andre gjør oss oppmerksom på forholdet? For Ånden er nemlig ute og peker på det som en skal rense seg fra.

«Det onde ligger meg for hånden», skrev Paulus. Men han grep ikke etter det som lå ham for hånden. Han grep etter helliggjørelse. «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse.» Hebr. 12, 14. Vi må, når vi står overfor vrange forhold og personer, ikke stirre oss blinde på det som er vrient og vrangt, men ha helliggjørelse for øye, og fred med alle. Det som Gud vil vise meg, det finnes i meg og ikke i de forhold og personer jeg møter.

I Lammets blod finnes ingen anklage. Det må heller ikke finnes anklage i våre liv.

Det er overordentlig viktig at vi tar vare på våre hjem og vår tjeneste der. Barna blir jo tatt hånd om i menigheten. Men foreldrene må ikke sløvne av og overlate arbeidet med barna til menigheten. Og heller ikke må det være slik at vi taler Guds ord kun på møtene, mens vi kanskje forsømmer å nedlegge et arbeid på våre egne barn.

Vi er kalt til å frigjøres fra synden, frigjøres fra å trelle under loven, frigjøres fra mennesker og frigjøres fra oss selv!

Det vi fremstiller våre legemer til den ene dag, setter sitt stempel på vår ånd og samles opp der til neste dag. «. . . la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!» 2. Kor. 7, 1.

«Også våre må lære å gjøre gode gjerninger.» Tit. 3, 14. — En kan godt gjøre en mengde gode gjerninger uten å få del i helliggjørelse. Men en kan ikke få del i helliggjørelse uten å gjøre gode gjerninger.

En syndig tilbøyelighet i vår menneskenatur er lysten til å si imot. Denne lyst til å si imot, der hvor en med letthet kunne vært enig, skaper utrivsel. Den som lar seg si, er en tjener. Den som gir etter for lysten til å si imot, setter seg opp som herre.

«. . . så vi ikke mere skal tjene synden.» Rom. 6, 6. Dette gledesbudskap må vi tro på av hele vårt hjerte. Våre lyster og begjæringer og fristelser er nok sterke. Men Guds kraft, kraften til å seire, er langt, langt sterkere.

«Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» 1. Mos. 39, 9. Josef hadde Gud for øye i fristelsens stund. La oss øve oss i gudsfrykt, i å ha Gud for øye i fristelsens stund!

Jesu mat var å gjøre Faderens vilje. Den som gjør Guds ord og vilje, får oppleve at Ordet er mat og at man blir styrket ved denne mat.

Som før nevnt, styrte Gud det slik at br. Sigurd Bratlie kom tilbake til Norge tidsnok til å få være sammen med oss under størstedelen av stevnet. En hard prøvelsens tid lå jo da bak ham. Gjensynet med vår kjære bror ble ikke bare til glede for menigheten, men også til menighetens kraftige oppbyggelse i troen. Det fører tanken hen på Jesu 40 dager i ørkenen, der vi leser om ham, ikke bare at han full av den Hellige Ånd ble ført ut i ørkenen, men at han også i Åndens kraft vendte tilbake til Galilea. Br. Bratlie kom nemlig tilbake til oss i Åndens kraft og tjente oss i denne kraft til stor velsignelse og oppbyggelse i troen.

Det var to skriftsteder som i særlig grad hadde kommet for ham og som han også i særlig grad hadde fått oppleve under oppholdet i de irakske fengsler: «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud» og «Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye eder i sin tid.»

Br. Bratlie vidnet om at han i denne tiden hadde levd for nådens trone natt og dag. Når vi ved prøvelser får ekstra bønneemner, så er dette en stor nåde. Det er jo ved bønn vi får forbindelse med Gud. Og uten dette liv i Gud blir man fattig og forkommen.

Her skal gjengis utdrag av br. Bratlies taler de siste stevnedager:

Frigjort fra synden og trådt i Guds tjeneste. Rom. 6, 22. Blir man ikke frigjort fra synden, så har man enten en falsk lære eller man er ikke lydig mot den lærdomsform en er overgitt til. Å bli vred på sin ektefelle f. eks., og samtidig tro seg å være en Herrens tjener, er bedrag. Å holde en fin tale har ingen betydning. Det er det å bli frigjort fra synden som betyr noe. Frigjort fra synden så langt en har lys og forståelse.

I 1. Pet. 1, 7 leser vi om at vår prøvede tro må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. Tenk for et kall! Når vi kommer i prøvelsen, er spørsmålet: Er vi i hvile? — «For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen.» Hebr. 4, 3. Om vi er kommet til hvile, da er prøvelsen ingen påkjenning mer. Men om vi kjenner at prøvelsen er en påkjenning, da vet vi jo hvordan vi skal ta det, og da kan vi ved tro og lydighet gå inn til hvilen.

Hvordan er det f. eks. med troen på Rom. 8, 28? Vi kan komme i mange vanskelige forhold. Troen må jo prøves. «Sorg en liten stund ved allehånde fristelser» leser vi i 1. Pet. 1, 6. Det er jo ikke noe behagelig. Men lar vi Kristi død få virke, så går vi inn til hvilen. I alle prøvene kommer graden av vår åndelige utvikling til syne.

I Hebr. 4, 15 leser vi om Jesus at han «er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.» Om noen skulle sette ut et dårlig rykte om oss, f. eks. Ja, hva gjelder det da? Det gjelder å ikke synde. Men at vi tvertimot får del i helliggjørelse og hvile, slik at vår kjærlighet til den som satte ut det dårlige rykte ikke kjølner, men heller blir større og varmere. Dette er Jesu Kristi herlighet. Prøvet i alt — dog uten synd!

Dødens brodd, synden, er tilintetgjort! Det er påskens veldige budskap. Oppstandelsens morgen er en veldig begivenhet. Det var resultatet av å være blitt prøvd i alt — dog uten synd. Jesus er derfor den første frukt av evangeliet. I 1. Kor. 15, 23 leser vi: «Kristus er førstegrøden». Grøde er jo resultatet av noe som er sådd og som er vokst opp og blitt modent. Kristus er det første hvetekorn som ble lagt i jorden og døde. Og alle de som hører Kristus til, de som har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer (Gal. 5, 24), hører også førstegrøden til. Disse som har korsfestet kjødet og er tro inntil døden inntrer og hvilen kommer, de befinner seg på den vei som fører til oppstandelsen fra de døde! Det gjelder her at vi får sans for å lide, lide inntil døden inntrer, inntil full hvile. I all stillhet skjer dette.

På denne vei er det ingen anklage og bitterhet. Det står om Jesus at han utslettet skyldbrevet mot oss, det som gikk oss imot. Det tok han bort idet han naglet det til korset. Ingen av oss må gå og bære på noe «skyldbrev» mot noen. Intet «skyldbrev» i hjerte eller hukommelse. Alt som reiser seg i vårt kjød, må bli Kristi døds bytte så snart det våkner for vår bevissthet.

Ungdommen ble særlig formant til å kjøpe den beleilige tid. Ef. 5, 14 flg. Det kommer tider i livet da det er rikelig anledning til å være ydmyk, lydig osv. Da er det tid til å «kjøpe». Gud gir en spesiell nåde og spesielle anledninger i forskjellige tider av vårt liv. Det er anledninger i barneårene og ungdomsårene som ikke kommer igjen siden. Og det er ved å utnytte den tiden og bruke disse anledninger at Gud kan betro en mer. Og i enhver anledning gjelder det å ha Guds ære for øye. Tenker man på sin egen ære, da farer man vill.

På stevnets siste møte fikk vi anledning til å møte fru ambassadør Huslid, som Gud på en forunderlig måte har brukt i arbeidet som er blitt gjort for br. Bratlies frigivelse. Vi alle er henne stor takk skyldig, og vi bør be for henne og hennes familie i tiden som kommer. Hun akter nemlig, med den kjennskap hun har til forholdene i Irak og ved de forbindelser hun har der nede, å fortsette sitt arbeide for å oppnå frigivelse også for de andre kristne som ble arrestert på samme tid som br. Bratlie og som er blitt idømt fengselsopphold i kortere eller lengere tid. La oss også be for våre kristne venner i Irak som fortsatt sitter fengslet. Og la oss, etter alt det som har hendt, ta spesielt til hjertet å etterleve Guds ords formaning i 1. Tim. 2, 1—2: «Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker, for konger og alle dem som er i høy verdighet, forat vi kan leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet.»

På ungdomsmøtene om kvelden var det full vekkelse, og mange gav sitt hjerte til Gud.

Foruten de mange norske venner som var samlet til stevnet, var der også venner fra følgende land: Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, India, Nederland, Sveits, Sverige, Tyskland.