Hør Herrens ord!

Hør Herrens ord!

«Land! land! land! Hør Herrens ord!» Jer. 22, 29. Dette var et inntrengende vekkerop i den største kjærlighet fra Gud. Han elsket dem som sin øyesten, og landet ville han gjøre til den største herlighet for dem. Men alt måtte rettes inn etter Herrens ord. Det er underlig at det til alle tider har vært så vanskelig å ta imot Herrens ord og leve etter det, enda det er bare disse ord som fører til herlighet i tid og evighet.

I dag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter. Hebr. 4, 7. Det letteste og mest naturlige har alltid vært å forherde seg mot Guds ord. En har ører men hører ikke, øyne men ser ikke. Ulydighet mot Guds ord har alltid ført til elendighet og kaos, mens lydighet har ført til rik velsignelse. Det ser vi både i den gamle og nye pakt.

Millioner av mennesker hører Guds ord daglig i kirker, forsamlingslokaler, radio og TV, men de fleste blir de samme år etter år etter alt hva de hører. Det blir ingen ny fødsel og forvandling til et nytt liv i pakt med Herrens ord. «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart» Es. 53, 1. Hans arm ble åpenbart for alle som hørte, trodde og adlød. Endel av disse står oppregnet i Hebr. 11.

Gud ville ha Israel som en herlig vingård for seg selv. Han la alt tilrette forat det skulle bli en fruktbar have, men det ble bare ville druer. Es. 5, 1—2. Guds rike ble tatt fra dem og gitt til et folk som skulle bære dets frukter. Matt. 21, 43. Det er den nye pakts folk som er utvalgt til å forkynne hans dyder som kalte oss fra mørket til sitt underfulle lys. 1. Pet. 2, 9. Alt er lagt tilrette nå i den nye pakt forat menigheten skal være som en herlig vingård med evighetsfrukter.

Men også idag viser det seg å være svært vanskelig å ta imot Herrens ord om lydighet og troskap. Mange gleder seg over budskapet om syndenes forlatelse, men vil ikke høre om etterfølgelse i Jesu fotspor, og at vi skal ta vårt kors opp, fornekte oss selv og følge ham. 1. Pet. 2, 21—23 — Luk. 9, 23. Med tårer måtte Paulus si at mange var blitt fiender av Kristi kors, det korset de daglig skulle ta opp over selvet, sitt eget jeg. De hadde buken til Gud, satte sin ære i sin skam og attrådde de jordiske ting. Fil. 3, 17—19. Det sørgelige er at omtr. hele kristenheten kommer inn i denne klasse, og de har ikke tro for at det kan bli annerledes. Forkynnelsen støtter opp om denne vantro.

Bergprekenen er et mektig vekkerop om at bare de som hører disse ord og gjør etter dem, bygger sitt hus på fjell. Alle andre bygger sitt hus på sand. Matt. 7, 24—27. Jesus ropte ut til de syv menigheter i åpenb. at alle som hadde øre, måtte se til å høre slik at det ikke var forjettelser uten å seire. Om det skulle Ånden tale til dem. — Paulus roper ut: «Våkn opp for alvor og synd ikke!» 1. Kor. 15, 34. Men bare de få har tatt slike vekkerop til hjertet.

I Ap. gj. 16, 13—15 ser vi at det var mange kvinner som var kommet sammen ved en elv for å be. Apostlene talte til dem, men det var bare en kvinne ved navn Lydia som hørte som hun skulle høre: «Og Herren opplot hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.» «Men salige er eders øyne fordi de ser, og eders ører fordi de hører.» Matt. 13, 16.

Vi kan høre oss til dom eller til frelse. La oss velge det siste, for det gir lykke i tid og evighet. — Hva har vi gjort med alle de herlige ord vi har hørt på møter, stevner, bibeltimer og sammenkomster? Guds ord har bodd rikelig iblant oss.

I Jakobs brev 1, 21—22 lyder formaningen: «Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler! Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.» De ble formant til å ta imot alle de ord som var innplantet i dem, og først da var de mektig til å frelse deres sjeler.

«Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg, men den som elsker meg, skal elskes av min Far, og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» Joh. 14, 21. Vi kan ha samlet en mengde kunnskap om hans lover og bud, men det er først når vi lever dem ut i dagliglivet at velsignelsen strømmer inn over livet vårt med visdoms og åpenbarings Ånd.

Hvordan er det med alltid å overvinne det onde med det gode, tilgi og glemme, elske alle, alltid glade i håpet og takke for alle ting, gjøre rettferdighet, tale sannhet, vise barmhjertighet, ikke dømme, ikke ond mistanke, osv, osv. Vi skal høre, så hvert ord blir ånd og liv og lys som stråler frem fra oss i alle situasjoner.

«Tal, Herre, din tjener hører!» sa Samuel. Han hørte så han ble som Guds munn. Ikke et av hans ord falt til jorden.