Stevnereferat: Nyttår 1978/79

Nyttårsstevnet

Vi var samlet ca. 2000 venner fra forskjellige land til et velsignet stevne på Brunstad i nyttårshelgen. Helt fra Canada kom stevnedeltagere, og fra Zürich, Stuttgart og Holland gikk det charterfly med venner opp til stevnet. Stevnet var kort, men atter en gang hadde vi velsignede møter, preget av gjensidig underordnelse og til gjensidig oppbyggelse. Her skal gis et utdrag av stevnets innhold:

Rom. 8, 1—2. Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Profetene i den gamle pakt profeterte om Jesus, de kunne forutsi hans komme. Men det som var i Jesus Kristus, det var skjult for dem. Men dette er den nye pakts kall, at vi skal få kjenne det liv som er i ham, ja, få være i ham, som grenen i vintreet, og få del i veksten som er i ham. Men da må vi la livets Ånds lov frigjøre oss fra syndens og dødens lov. Vi må bryte med synden og døden. Det er ingen fordømmelse for å bli fristet, men sier vi «ja» til fristelsen, da fødes det synd. Og renser vi oss ikke fra synden, vil dødens lov gjøre seg gjeldende. Det er frigjort fra denne syndens og dødens lov at man kan være og forbli i Kristus.

Til å begynne med har vi ikke mye av det liv som er i Kristus. Men det er en velsignet vekst å få del i, og her er det avgjørende hvilken hunger og tørst vi har etter dette liv.

Vi leser bl. a. i Fil. 2, 1 om noe av all den herlighet som er i Kristus: Trøst, kjærlighetens husvalelse, Åndens samfunn, medfølelse og barmhjertighet. Leter man f. eks. etter trøst utenom Kristus, da finner man kun en falsk trøst. Men tenk hvilken trøst det er i Kristus i alle livets forhold, likegyldig hva en blir utsatt for! Hvilken trøst det f. eks. er i Rom. 8, 28. Det er trøst i liv, og det er trøst i død.

La oss hengi oss til alt som er i Kristus, til samfunn, til medfølelse, barmhjertighet, godhet, rettferdighet, sannhet. Er vi i Kristus, blir vår sti klarere og klarere til det er høylys dag.

Dette liv med og i Kristus står i Kol. 3, 3 beskrevet slik: «I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud.» Det er gjennom død en kommer til dette skjulte liv. I det skjulte liv er det skjulte krefter. Har vi ikke dette skjulte liv, da har vi heller ingen krefter til å stå imot når vanskelighetene kommer. Da har en heller ingen mat å frembære i menigheten.

Det er en lov å frigjøres fra: syndens og dødens lov. Men det er også en lov å bindes til: Åndens lov. Ved budet blir synden overvettes syndig for oss. Det store spørsmål er: Har vi vært så hørsomme mot budet at det har fått gjøre synden overvettes syndig for oss? Når budet får gjort synden overvettes syndig for oss, slik at vi hater den av hele vårt hjerte, ja, skammer oss over det vi finner i vår menneskenatur, da kan Ånden lede oss til hele sannheten, avdekke stadig nye områder i vårt indre, slik at det skjulte liv kan bli rikere og rikere, dette skjulte liv med Kristus i Gud.

Den gamle pakt var kun en skygge av det som skulle komme. I den nye pakt har vi den nåde at vi kan innvies i det liv som er selve originalen, som var opphavet til skyggen. Et skyggebilde av den man elsker er jo noe ganske annet enn personen selv. Og vi er ikke kalt til bare å leve som i skyggen av Jesus Kristus, men i nær kontakt med ham, ja, i ham. Han sammenligner seg jo med et vintre, hvor hans disipler er grenene. Joh. 15. «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mere frukt.» Vi kommer til en veldig rensning når vi kommer inn i Jesus Kristus. Den samme saft som er i stammen, skal tilflyte grenene. Saften er skjult, den gjør sin velsignede gjerning, stille og skjult.

Derfor lyder formaningen så alvorlig: «Bli i meg, så blir jeg i eder!» Når vi får en slik formaning, nemlig til å bli i ham, da er det fordi vi har tilbøyelighet til å gli vekk fra ham. Det står også skrevet: «Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» Dersom noen er . . . .! Det var altså et stort spørsmål, det var ingen selvfølgelighet. Men den som hver dag tar sitt kors opp og fornekter seg selv, han vet at han er i Kristus. En mor, f. eks., som midt i de mange gjøremål med hjem og barn, vet at hun tar korset opp og fornekter seg selv, hun er i Kristus Jesus.

«Tenk på dette, lev i dette, forat din fremgang kan bli åpenbar for alle.» 1. Tim. 4, 15. Det er lett i denne vanskelige tid å tenke på alt annet enn Guds ord. Der vi har våre tanker, der har vi vår skatt. Og av ovennevnte formaning ser vi på hvilken måte vi kan gjøre fremgang i det gode. Ja, det står også: «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det!» Og så leser vi i fortsettelsen om det løfte som er knyttet til dette, nemlig at vi da skal frelse oss selv og dem som hører oss, f. eks. våre barn. Hvor lønnsomt det er å bli i Ham!

Blant alle de velsignede livets lover som er i Jesus Kristus, er ydmykhetens lov en hovedlov. Ved den løses alle floker. Og ved underordnelsens lover er menigheten blitt bevart til i dag og skal bli bevart i tiden som kommer.

«La dine klær alltid være hvite, og la ikke olje fattes på ditt hode!» Pred. 9, 8. Det skal ikke være slik for oss at når alt går lett og greit, da er man frimodig, men når det blir motbør og trengsel, da mørkner det. Nei, vårt blikk skal ikke være rettet på dagens gjenvordigheter, men på Ham som lever for å gå i forbønn for oss, slik at vi kan bevares i hvite klær og med salvet hode under enhver omstendighet.

«Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye.» Salm. 32, 8. Dette vidner om et intimt og inderlig forhold til Herren. Det gjelder å få denne indre følsomhet, så vi kan forstå hva Herren vil.

«Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri.» Tenk å bli frigjort i sin ånd fra det trykk som kommer fra kjødet!

De som får erfare trøsten i Kristus, er de som sørger over seg selv, over sin egen nød. Har man sukk imot andre og krav i sitt hjerte, har man ingen del i trøsten. Vår trøst er at vi finner våre fiender i vår egen natur og får nåde og kraft til å beseire dem.

Lån øret til mine ord! sa Peter frimodig i sin tale til folket på pinsedag. Ja, en ny tid var kommet. Og Peter hadde viktige ord å forkynne, nye ord i fra himmelen. Lån øret til Guds ord! Lån øret til budskapet om forvandling og likedannelse med Sønnen, om et liv som tidligere ikke var mulig, men som nå er blitt mulig i Ham. Hør ikke på anklageren, hør ikke på den røst som vil gjøre deg motløs og håpløs. Lån øret til den herlige tale fra himmelen! «For løftet hører eder til og eders barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til.» Og: «La eder frelse fra denne vanartede slekt!» Ap. gj. 2. Vi skal ikke la verdensånden få innpass iblant oss og beseire oss. Vi må være i den Ånd og den tro som seirer over verden.

Det er et veldig ansvar å være betrodd et slikt budskap. «Hvem trodde det budskap vi hørte?» spør profeten, og så beskriver han Jesus i fornedrelsen. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Foraktet var han og forlatt av mennesker. Og vi aktet ham for intet. — Ja, hvem trodde vel det budskap vi hørte? Hvem så vel at det var i fornedrelsen herligheten kunne vinnes? Det er når en kommer opp i slike forhold hvor det går nedad i det dype, at det er så lett å miste budskapet av syne. Men nettopp da gjelder det å tro det budskapet vi hørte, budskapet om ham som ved lidelse gikk inn til herlighet og om veien i hans fotspor.

I den gamle pakt var det enslige profeter. Med Jesus Kristus kom broderskapet. Det er lett å ville dra seg unna og søke «eneboerens hellighet». Vekk fra all smertefull smeltningsprosess i broderskapet. Dette fører bare til innbilt hellighet. Er det noen trøst i Kristus, osv. leste vi jo i Fil. 2, «da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn.» I Kristus — i broderskapet. Det tilhører hverandre. Det ene fører det annet med seg.

Satan som fór opp (opphøyet seg), ble beseiret av Jesus, som fór ned (fornedret seg). Det står om djevelen at han går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. Alt hovmod har han «smak» for. Men den ydmyke er, for å si det slik, «uspiselig» for ham. Derfor gjelder det å være ydmyk og forstå at det er Guds veldige hånd som er over oss i prøvens stund. Den ydmyke lærer å lide for de andre, han går ikke og lider og lider på grunn av de andre.

Visdom er evnen til å gjøre seg bruk av kunnskapen, evnen til å forstå sin egen vei. Det gjelder å kunne kjenne sin egen nød, som vi formanes til i Jak. 4, 9. Vi ser f. eks. hvor bevisst Paulus var om sin egen nød: «. . . forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig». Det går nemlig an å preke for andre og så glemme å anvende kunnskapen på seg.

Mange får del i en berikelse og blir velsignet ved Kristi legeme. Bare når vi går inn i Kristi død med vårt selvliv, får vi del i den berikelse som er i Kristi legeme. Skal vi få kjenne denne velsignelse i Kristi legeme, da må vi i ilden, i mange forhold og prøver. — En er f. eks. hårdt prøvet og får kanskje besøk og gaver og blir vist megen oppmerksomhet. Da erfarer en jo velsignelsen ved Kristi legeme. Men kanskje man i en prøvelsens tid hverken får besøk eller blir vist forståelse eller oppmerksomhet. Da er tiden til å bli fylt med all åndelig velsignelse i Kristus, da er tiden til ved troskap å få del i en rik velsignelse i Kristi legeme.

«Og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den.» Matt. 13, 46. Når f. eks. broderskapet er blitt for oss som en slik perle, da vil man betrakte enhver ufordelaktig omtale av en bror eller søster som en kolossal skandale.

Gud har utvalgt seg et ringe folk og slike som er fattige i seg selv, ringe i egne øyne. Disse får nåde til å leve et liv som er løsningen på alle verdens problemer, hvis bare menneskene hadde fulgt deres eksempel. La oss ikke søke «vise ord» eller mesterskap i tale. Det er ordet om korset som kan hjelpe oss. «For jeg ville ikke vite noe iblant eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet.»

«Mitt folks kvinner driver I ut av de hjem som var deres lyst, fra deres små barn tar I for alltid bort den pryd jeg har gitt dem.» Mika 2, 9. Det er vanlig i vår tid at mødrene drives ut fra hjemmet og ut i arbeidslivet, mens barna tas hånd om av barnehaver o. l. Vi må våke så dette uvesen ikke trenger inn blant vennene. Barna er kanskje blitt store, og en mor med yrkesutdannelse er kanskje fristet til å tenke at barna ikke har slik behov for henne som dengang de var små. Men det er en total feil tankegang, inspirert av tidsånden. La oss bevare våre hjem rene for denne tidsånd.

En kan komme opp i mange vanskelige forhold. Men når man forstår å anvende Guds ord i forholdet, er det ikke vanskelig mer. Overalt hvor dobbeltbekken kommer, blir det liv og sunnhet. Esek. 47, 9.

Gå ut over sin tilmålte virksomhet og å unndra seg den gjerning man har, det er galt begge deler.

Så vil vi avslutte dette stevnereferat med en av de mange formaninger som kom frem på siste møte: «Vær årvåkne, stå fast i troen, vær mandige, vær sterke!» 1. Kor. 16, 13. I denne tid må vi være årvåkne, ekstra våkne. Intet urent må få sive inn i menigheten. Ingen gnist av vantro må få innpass i våre hjerter. La oss være mandige og sterke, med den mandighet som er i Kristus!