Stevnereferat: Sommer 1978

Sommerstevnet — Brunstad 1978

Til vårt sommerstevne på Brunstad i år var vi samlet ca. 5000 venner, barna iberegnet. Derav var omkring 1.600 fra utlandet. Så vi takker Gud for det nye, prektige lokalet som stod ferdig til å ta imot et så stort antall venner, et lokale som ble gitt oss i rette tid.

«. . . for det helliges ved Guds ord og bønn» står det i 1. Tim. om mat og andre jordiske goder. Og noen annen innvielse trengte heller ikke det nye lokalet. Det ble rikelig innviet ved Guds ord og bønn under de velsignede stevnedager. Her skal gjengis det vesentligste av møtenes innhold. Det den Hellige Ånd i særlig grad ville legge på våre hjerter, var ganske enkelt: Troens lydighet.

Rom. 1, 5: «. . . ved hvem vi fikk nåde og apostelembede for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære.» Det hjelper ikke å komme til tro på en lære alene. Det gjelder å være lydig mot det en tror. Troens lydighet førte Jesus til oppstandelsen fra de døde. Alle trosheltene kom til herlighet ved troens lydighet. Enok ble bortrykket fordi han trodde og var lydig mot det han trodde. Om Noa står det at han vandret med Gud. Det liv de kom til ved troens lydighet, var så herlig at det er blitt omtalt gjennom alle tidsaldre.

I Rom. 6, 17 ser vi at Paulus hadde overgitt menigheten en lærdomsform. Derved hadde de fått store muligheter, og disse muligheter hadde de benyttet seg av, idet de var blitt lydige mot lærdomsformen. Enten man er ung eller gammel, er ved god eller skrøpelig helse, så er det troens lydighet som fører oss til herlighet.

Det tales meget om Jesu offerdød for oss på Golgata. Av Rom. 15, 16 forstår vi at også vi skal være et offer: «. . . forat hedningene kan bli et velbehagelig offer.»

Dette var Paulus’ offerpresttjeneste som også var i virksomhet under vårt stevne på Brunstad. Nemlig at vi alle skulle bli et velbehagelig offer. Den som skal lyde, må bli et offer: «Se, jeg kommer for å gjøre din vilje.»

Paulus torde ikke rose seg av noe annet enn det Kristus hadde virket i ham til å føre hedningene frem til troens lydighet ved ord og gjerning. Rom. 15, 17—18.

I Ap. gj. 6, 7 leser vi at tallet på disiplene øket sterkt. Ikke antallet av religiøse mennesker. Nei, antallet av disipler, av slike som kommer til Jesus for å lære og bli ham lik. Disse elsker Mesteren og er lydige mot hans ord. Det ord han har overgitt oss, inneholder all Guds herlighet, all trøst, all hjelp og all nåde. Og ved troens lydighet blir denne herlighet vår.

En kan «rense fatet utvendig» så samvittigheten blir god. Men Kristi død virker frigjørelse fra den iboende synd, fra alt som trykker og vil bringe oss ned på et lavere plan.

Tegnet på disippelskapet er innbyrdes kjærlighet. Gud har bestemt oss til kjærlighet, og disippelskapet dyrkes idet kjærligheten dyrkes.

I Hebr. 12, 22—24, står det om all den herlighet vi er kommet til i Kristus. Og i v. 25 kommer en formaning som vi nesten skulle tro var unødvendig når vi er kommet til den levende Guds stad, til englenes mange tusener osv. Men denne formaning er nok såre nødvendig og lyder slik: «Se til at I ikke avviser ham som taler.» En må avholde seg fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen, og komme til stillhet for at en kan høre denne Åndens tale. Og når Gud taler, må en vokte seg for ved sin egen fornuft og sitt eget sjelsliv å «transformere ned» eller forsvake den talen fra himmelen.

Saul mistet sin kongeverdighet ved ulydighet. Han sparte det beste og det nest beste av det han hadde fått beskjed om å tilintetgjøre. Vår menneskelige rettferdighetssans f. eks. kan sies å være blant dette beste og nest beste som en er tilbøyelig til å ville beholde. Ved denne «rettferdighetssans» avskjæres man ganske enkelt fra å følge etter i Jesu fotspor, han som led urett med glede, noe denne «rettferdighetssans» absolutt ikke kan finne seg i.

I Josva 5, 13—15, leser vi om høvdingen over Herrens hær, som åpenbarte seg for Josva med et draget sverd i sin hånd. Det er troens ånd, vekkelsens ånd, som kan redde oss. Og det dragne sverd hører med. Sverd mot hovmodsånden, sverd mot forfengelighet, sverd mot løgn. Sverd innad og sverd utad. Det er Guds ords sverd som har bragt enhet og samfunn iblant oss, og det er sverdet som kan bevare oss.

Da Jesus trådte inn i verden, hadde han kun én tanke: «Se, jeg kommer for å gjøre, Gud, din vilje.» Og da han skulle til å gå ut av verden, sa han: «Jeg har gitt dem ditt ord.» Han gjorde Faderens vilje og ga dem derved Guds ord. Det en gjør, det taler. En mor som f. eks. er tålmodig med sine barn, gjør en stor Guds gjerning. «. . . det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne», står det i 1. Joh. 1, 1 om Jesus. Det de hørte og det de så, var ett og det samme. Dette er bl. a. meget viktig i våre hjem. Hvis en mor f. eks. gir sine barn gode formaninger, men samtidig motsier far, da får jo barna høre ett og se noe annet. Dette skader barna. Men når barna får se hjemme det de hører på møtene, da drages de til møtene og samfunnet.

Fødselsbegrensning, familieplanlegging, er helt vanlig i vår tid, både blant verdslige og religiøse mennesker. Ikke mer enn to, tre barn, og så ut i arbeidslivet med både mor og far. Barna blir på sett og vis foreldreløse. Skilsmisse og utroskap øker, og samfunnet går i oppløsning. Dette er resultatet av den kloke fornuften. Men her er menigheten blitt til et veldig vidnesbyrd i tiden. Ved troens lydighet forlater vi oss på Herren, som har sagt: «La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk!» Es. 45, 11.

Skal sannheten kunne frigjøre oss, gjelder det å være ærlige til bunns. Når en f. eks. skal tukte sine barn, eller man irettesetter dem for noe, må man være ærlig og undersøke om det ikke er noe fra en selv også som kommer til syne av utålmodighet eller urimelighet.

Rom. 12, 20: «. . . sanker du gloende kull på hans hode.» Ved din godhet får han altså selv se hvor ond han har vært. Og kun sannhetens Ånd kan lede et menneske til hele sannheten. Ikke vi, tross all vår kunnskap.

Hebr. 4, 12: «Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd.» Guds ord må få kløve og skille i våre liv, kløve sjel og ånd. Mennesker kan tørne sammen midt i sin gudsdyrkelse, i sin «rettferdighetssans». Her må sverdet få virke, få drepe den uro som melder seg når en f. eks. blir motsagt.

1. Kor. 2, 6—8, «Visdom taler vi blant de fullkomne.» Å være fullkommen i denne betydning er ikke å være fullendt, men å være blitt et offer: Her er jeg, o Gud, for å gjøre din vilje. Den rike yngling hadde holdt budene fra sin ungdom av, men da Jesus sa: «vil du være fullkommen, da gå bort og selg det du eier.», da gikk han bedrøvet bort. Midt i sin prektighet kunne han ikke se den skatten i himmelen som Jesus tilbød ham. Men han kunne jo ha trodd! Det er mange som midt i sin prektighet ikke kommer til Guds visdom. Selv de 70 disipler, som var så benådet (Luk. 10), hadde ikke øre for den guddommelige visdom.

Når Jesus f. eks. sier: «velsign dem som forbanner eder», da er dette Guds visdom. Men denne verdens herrer forstod og forstår seg ikke på den. Kun de som er ofret, har forståelse for denne visdom. De har nemlig intet som hindrer dem i å velsigne og gjøre godt! De står i troens lydighet.

1. Kor. 10, 17—24. Her står det bl. a. om å ha samfunn med alteret. Og det er saken. Vil vi ha rett til å ete av alteret, «ete hans kjød og drikke hans blod», da må vi ha samfunn med det samme alter som Jesus ble ofret på i sitt kjøds dager.

En må vokte seg for å ha samfunn med avguders alter. Havesyke f. eks. er avgudsdyrkelse. Det er en svært utbredt avgudsdyrkelse i vår tid at man vil ha det flott og fint og «stilig». Den som er blitt et Gud velbehagelig offer, er korsfestet for dette. Og det er menighetens kall å beseire all avgudsdyrkelse. Ingen storaktighet skal æres og prises blant oss. Vi kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord. Vi kan ikke få åpenbaringer av Herrens Ånd, hvis vi samtidig ønsker å ha det fint og flott. Herrens Ånd er nemlig den ånd Jesus ofret seg i. En må tro Guds ord for å se klart. Hvis ikke, blir man helt fordervet i sitt syn. Hva er det som egentlig er fint og flott og «stilig»? Det er f. eks. en saktmodig og stille ånd. Den er kostelig for Gud.

Fil. 3, 15—16: «. . . holder frem i samme spor!» La oss vokte oss for enhver avsporing! Det er så lett å avspore og så lett å finne fornuftige forklaringer til forsvar for avsporinger. La oss oppmuntre våre barn til gudsfrykt og broderskap, ikke til å dyrke begavelse og det som er stort i menneskers øyne. La Kristi vanære hvile over våre hjem, det er en bevarende makt for våre barn.

I 1. Pet. 5, 2—3, får menighetens eldste noen viktige formaninger som vi foreldre også må ta til hjertet med tanke på våre barn: Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den og bli et mønster for den.

1. Kor. 6, 7 — lide urett. Hva hjelper det å vinne striden hvis man taper freden? Hva har man da vunnet?

I 2. Tess. 2 leser vi om Antikrist, den lovløse, som «står imot og opphøyer seg». Han står imot Kristus. Han står imot f. eks. selvfornedrelse. I vår tid øker lovløsheten i stadig stigende grad. Og Antikrists ånd benytter seg av bl. a. «medynk» og «medfølelse» for å få frem lovløsheten. Dette gjelder på mange områder. Et område hvor den store masse av religiøse mennesker har latt seg dåre av denne falske medynk og medfølelse, er i spørsmålet om skilsmisse og gjengifte. For en del år siden var praktisk talt alle troende enige i denne sak, nemlig i at Guds ord klart og tydelig utelukker gjengifte av fraskilte. Hvorfor var de dengang enige i den sak? Fordi lovløsheten ikke hadde fått så stor makt som i dag.

Det er klart at vi skal vise medynk og medfølelse. Men vi må forstå at det ikke er lovløsheten som skal fremmes ved medynk og medfølelse, men gudsfrykten. Når vi lar Guds ord få lov å dømme hjertets tanker og råd, kommer vi til forståelse av dette. Og hvis man ikke er så ydmyk at man lar Ordet kløve og skille, så opphøyer man seg og forblir i sitt mørke. Og så lar man den sjeliske medfølelse råde, en medfølelse som ikke er til frelse for vår neste, men kun tillater ham å fortsette i sin synd. — Timoteus får i 1. Tim. 6, 13—14 en alvorlig formaning om å holde budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. La oss ta denne formaning alvorlig til hjertet.

Da Peter, Johannes og Jakob fikk være med Jesus på forklarelsens berg, ble de riktignok mektig velsignet. Men det skjedde jo ingen forvandling med deres person i den velsignelsen. Peter «visste ikke hva han sa», står det i denne beretningen. Når Peter imidlertid senere i sine brev skriver om Kristi lidelser og herligheten deretter, da visste han meget godt hva han sa. I prøvelsene og lidelsene var et verk skjedd med ham. Det er når vi er tro i lidelsen at en gjerning kan gjøres med vår person.

Holde Herrens bud og lære andre å holde dem, det er vårt kall. Den store herlighet vi opplever iblant oss, er jo resultat av at trofaste menn og kvinner selv har holdt Herrens bud og lært andre dem. De skal kalles store i himlenes rike, Matt. 5, 19. En mor som f. eks. selv holder Herrens bud og lærer sine barn å holde dem, hvilken gjerning! Den gjerning kalles stor i himlenes rike.

På stevnets siste møte ble vi bl. a. formant til å bli rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, Ef. 3. Da vil man bli stående, hvilke stormer som enn måtte komme. Og da kan vi lære dybdene i Kristi kjærlighet å kjenne i stadig større grad. Jesu blod taler bedre enn Abels, ja, det roper om kjærlighet, tilgivelse og forsoning. I dette blod har vi frimodighet til å gå inn i helligdommen.

Og Gud «kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi beder eller forstår, etter den kraft som ter seg virksom i oss.» Det er den kraft vi får gjennom kjærlighet. Så hvis vi forblir i kjærligheten, kan Gud utrette langt utover det som vi forstår.

Under stevnet ble det holdt et spesielt møte i anledning av at vårt nye lokale ble tatt i bruk for første gang. Guds undergjerninger er flere enn at de kan telles. Gud, som er undrenes Gud, som ser alt og styrer alt, sørget for at vi fikk anledning til å bygge dette lokalet akkurat i rette tid, idet en lovendring som ble vedtatt i Stortinget, gjorde byggingen mulig. Også dette verk er kommet i stand ved troens lydighet, ved manges offervillighet og kjærlighet. Og til å stå i spissen for byggeprosjektet har Gud brukt brødre som har stilt sin kunnskap og erfaring til tjeneste for menigheten, hver på sitt område.

Br. A. J. Smith fortalte om menighetens utvikling fra begynnelsen av og om det første lokale som ble bygget i Horten i 1922 med plass for 250 mennesker. Dette lokale ble jo etter hvert for lite til stevnelokale, og så ble sommerstevnene henlagt til Nesbyen, i et ungdomslokale som rommet ca. 500. Ved å strekke seil på utsiden av lokalet, kunne en til sist ta i mot ca. 800 mennesker. Så ga Gud oss Brunstad, hvor vårt første lokale til å begynne med var halvfullt, men etterhvert ble for lite til å romme de mange stevnedeltakere fra inn- og utland. Nå er det passe stort til f. eks. ungdomsstevner for Østlandet. Og så kunne vi altså i år ta i bruk vårt nye lokale, som har plass til ca. 5000 mennesker.

Br. W. Gilbu leste med tanke på vårt nye lokale fra Salme 122 og understreket særlig vers 5: «For der er stoler satt til dom, stoler for Davids hus.» Dette ble overført på vår nye sals stoler. De er også «stoler satt til dom», hvor vi har anledning til under Ordets forkynnelse å dømme oss selv. Det er utvalgte og verdifulle mennesker som dømmer seg selv, disse sitter med glede på «stoler satt til dom.» Og mange var det da også som under stevnedagene priste Gud for at de fikk nåde til å inneha en slik stol. Foruten den store skare norske venner, var det til stevnet innmeldt venner fra følgende land: Sør-Afrika 5, Belgia 6, Canada 28, Danmark 268, England 35, Finland 62, Frankrike 93, Færøyene 1, Italia 1, Kamerun 2, Nederland 235, Nicaragua 1, Sveits 184, Sverige 50, Tyskland 542, USA 46, Østerrike 46, India 1, Polen 2.

Til de utenlandske venners disposisjon stod denne gang for flere språks vedkommende, et adskillig forbedret tolkeanlegg, nemlig trådløs overføring av tolkingen, via infrarødt lys. Dette betyr at de utenlandske venner kan sette seg sammen med de norske, uten å være henvist til å sitte på spesielle plasser i salen.

Et velsignet stevne med uoverskuelige velsignede virkninger ligger bak oss. Mange unge omvendte seg til Gud under stevnet. Må vekkelsen leve videre i våre hjerter!