Oppbyggelse i fred

Oppbyggelse i fred

«Menigheten hadde nu fred over hele Judea og Galilea og Samaria, den oppbyggedes og vandret i Herrens frykt, og vokste ved den Hellige Ånds hjelp.»

Ja, slik må det være i menigheten på hvert sted nå i beredelsen av Kristi komme. Enhver må prøve seg selv om man på noen måte er et uromoment ved egne tanker og meninger.

En eldre bror hadde forårsaket strid og uro i menigheten der han bodde gjennom flere år. Men da han fikk lese i «Skjulte Skatter» om selvhevdelse (nr. 8 og 9/1952), ble det tent et himmelsk lys i hans hjerte, og det ble en radikal omvendelse og forvandling. Han fikk se det stygge ved å hevde seg selv i sin egen styrke og med sine egne meninger. Han ble en ydmyk og fredsommelig mann, full av glede og fred og til velsignelse i menigheten resten av sin tid til Gud hentet ham hjem.

Av naturen er vi alle onde og selviske. Det må bli en radikal omvendelse og pånyttfødelse ved troen, så vi kommer over fra ufredsætten og inn i fredsætten. Det er bare de fredsommelige Gud vedkjenner seg som sine barn. Vi må strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse. Rom. 14, 19. Dersom vi ikke jager etter fred og helliggjørelse, skal vi ikke få se Herren. Hebr. 12, 14.

Ond mistanke er en uhyggelig kilde til all uro. En syns en ser og hører noe alle vegne og at alle vil «meg» tillivs. En snakker og snakker om alt det forferdelige som det kanskje ikke er et fnugg av virkelighet i, dersom en undersøker det.

En uhyggelig uro kan trenge inn i menigheten ved at ens ektefelle, ofte hustruen, puster til denne farlige mistenksomhetens ild. En mener seg kanskje å være skarp og kan bedømme ånder uten å kunne bedømme seg selv.

Hvilefullt blir det først når en tror på ordet om at det skjulte hører Herren til og at en overgir alt til ham som dømmer rettferdig.

I mistenksomhetens ånd blir man boende på tørre og avsvidde marker, fredløs og jaget av en ond samvittighet. Kain var fredløs på jorden på grunn av avind. Å være fredløs er vel noe av det mest uhyggelige som finnes. Alltid å være fredfull er det store og herlige.

Det er noe som heter: «Å gå med en leder i maven.» I en slik stilling forårsaker en også mye uro. Ingen tjeneste i menigheten må regnes for et rov på menneskelig vis. Gud henter sine tjenere blant dem som er ydmyke og fornedrer seg selv, og gir dem som gaver til menigheten. De er like fredfulle om de blir utskjelt eller rost. De er tjenere og ikke herrer, løst fra seg selv og bundet til Kristus.

«. . . Ingen kan si: Jesus er Herre! uten i den Hellige Ånd.» 1. Kor. 12, 3. Er ikke Jesus Herre i vårt liv ved den Hellige Ånds kraft, så har denne verdens herre og fyrste makten over oss ved vantroens ånd i alle de synlige ting som volder allslags uro.

Ved den Hellige Ånds hjelp bygges menigheten i Kristi sinn og vesen. Den bygges opp med klare profetiske ord ved formaning, oppbyggelse og trøst. Alt i en menighetssamling skal skje til oppbyggelse, og alt skal stemme overens med Skriftene. Enkelte kan ha menneskelig tilbøyelighet til å holde lange taler, det er forkastelig. De eldre skal virke slik at de yngre vokser frem til fullkommenhet i tjenestegjerning. Ef. 4, 12. Visdoms og åpenbarings Ånd i Guds kunnskap gjør Ordet levende, herlig og velsignet. Ordet blir da lett mottagelig for de utvalgte og det blir vekst og fremgang.

Menigheten er Herrens hus og tempel på jorden og kan bare bygges opp ved Guds levende ord. Alt annet er høy, halm og strå. Hver for oss er vi et tempel for den Hellige Ånd, og ved Åndens hjelp og kraft bygges Guds ord, som er den eneste evigvarende herlighet, inn i oss. Når Jesus snart kommer igjen, forenes alle disse herlige hjertetempler til det store, fullendte og herlige tempel som evig skal være hos Gud.

Herrens frykt må hvile over hver eneste menighetssamling, og vi må ta det nøye med at alt skal skje til oppbyggelse. «. . . Når I streber etter de åndelige gaver, så søk å få dem i rikelig mål til menighetens oppbyggelse.» 1. Kor. 14, 12. Har man f. eks. ikke fått tungemålsgaven i rikelig mål, bør man ikke tjene med den på møter og slettes ikke på våre stevner. En skal ikke la seg rive med av sine sjeliske følelser, men talen skal være etter Åndens drift i all sunnhet og sindighet. Både tunger og tydning blir da til velsignelse og oppbyggelse og tydningen stemmer alltid med Guds ord. Er en i tvil, så får en tie. Talen i tunger er en lovprisning og takkebønn, og tydningen blir da også på samme vis.

Paulus formaner til mest å strebe etter å tale profetisk, og det er å tale for mennesker til oppbyggelse og formaning og trøst. 1. Kor. 14, 1—3.

Babylon er et bosted for alle slags onde og urene ånder, Åp. 18, 2, men menigheten skal være en ren bolig for alt det som den Hellige Ånd fremvirker. Den skal være ren for alt det som er stort i menneskers øyne, for det er en vederstyggelighet for Gud.

Når Paulus talte Guds ord til oppbyggelse av Kristi legeme, da var det med frykt og beven og ikke med mesterskap i tale. Han gjorde seg selv så usynlig som mulig, forat ordet om Jesus Kristus og ham korsfestet skulle komme frem i kraft og herlighet.

En bør ha denne frykt når man står foran den levende Guds menighet for å tale Guds ord. En kan ha menneskelige evner til å kunne opptre, og når dette er en bevisst, så er det ikke måte på hva en kan driste seg til i den største overfladiskhet. En er en underholdningsbajas og ikke en Guds tjener. Oppmerksomheten blir mere rettet mot mannens mange geberder enn mot det som blir sagt. Slike kan holde lange taler med mange morsomheter, men har ikke noe budskap fra Gud til menighetens oppbyggelse. En stjeler kostbar tid, og alt slikt må renses bort. Bedre er det med fem profetiske ord til oppbyggelse, formaning og trøst enn allslags menneskelig opptreden.

En Guds mann som er løst fra seg selv og egen ære, kan forkynne Guds ord med begeistring og glede og bruke både armer og ben til å få frem budskapet, men ikke seg selv. En blir velsignet og oppbygget ved en slik ren og usmittet tale i Åndens begeistring, samtidig som en er for Guds åsyn i frykt og beven.

Må vi ha det som Paulus i Gal. 2, 20: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg . . .» Så lenge «jeget» lever blir alt hva vi presterer usmakelig i Guds øyne. Må ikke «her kommer jeg» trede frem i menigheten for å tale.

La oss våke over at våre menighetssamlinger ikke blir åndelig mindreverdige ved alt som skaper uro. Må vi oppbygges i fred, vandre i Herrens frykt og vokse ved den Hellige Ånds hjelp.