Stevnereferat: Påske 1978

Påskestevnet 1978

«Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra.» Hebr. 2, 1.

Dette ord kunne stå som overskrift over vårt rikt velsignede påskestevne 1978, og det gikk som en ledetråd gjennom hele stevnet. Br. Bratlie prentet det inn i våre hjerter fra første møte av, med fullmakt og med salvelse.

«La det bli i eder som I hørte fra begynnelsen!» Skal menigheten bevares i denne vanskelige tid, må det finnes menn og kvinner som er trofaste i det vi har hørt fra begynnelsen. Tidene forandres, men det vi hørte fra begynnelsen forandrer seg ikke. Ordet om korset forandrer seg ikke. Ordet om gudsfrykt med nøysomhet er ikke forandret. «Den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» Dette ord, som vi har hørt fra begynnelsen, er uforanderlig. La oss ikke drive bort fra det vi har hørt fra begynnelsen, fra det som har dannet grunnlaget for menigheten og som har ført menigheten frem til en slik velsignet enhet og til et hellig samfunn. Vi må ikke drive bort fra det, selv om vi blir aldri så mange. For hvorledes skal vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? — den som først ble forkynt ved Herren og deretter stadfestet av dem som hadde hørt ham.

Ja, hvem er han som har forkynt oss så stor en frelse? Det blir vi grundig undervist om i hele 1. kapitel av Hebreerbrevet. Det er Sønnen, han som er arving over alle ting! Det er han som er avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen! Det er han som, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye! Det er han som har forkynt oss arme, elendige kryp en så stor frelse, ja, en slik frelse at vi skal bli hans virkelige! medbrødre! «. . . fremfor dine medbrødre» leser vi i vers 9. Tenk hvilken frelse! Tenk hvilke muligheter vi har! Levende tro på dette kan ikke annet enn bringe en overstrømmende fylde av glede! Derfor lyder formaningen: «Jag etter tro!» 1. Tim. 6, 11.

Virkelig kan vi spørre som i Hebr. 2, 6: «Hva er et menneske, at du kommer ham i hu?» La oss gripe troen! Og forstår vi på dette grunnlag også å sette pris på våre medbrødre og medsøstre, de som også er uttatt til så stor en frelse? Det tar tid å bli så gjennomfrelst. Må vi bare ikke drive bort fra det som gjør oss til hans brødre!

Hva betyr det å drive bort fra det vi har hørt fra begynnelsen? Det innebærer at en blir fornærmet, at en er bekymret osv. At en f. eks. ikke tar det så nøye med hensyn til å se på en kvinne med begjær i hjertet. Det vi har hørt fra begynnelsen er at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden. La oss ikke drive bort fra det! Det som gjør at en driver bort, er ene og alene uvillighet til å lide.

«Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen . . .» Hebr. 10, 19. Ved den Hellige Ånd kan kjødets begjær dødes. Kristi død er ikke bare en hjelp til ikke å gjøre det en fristes til, nei, det er en virkelig død. En kan fornekte seg selv i mange ting, uten dermed å dø. Men det må et hat til forat døden skal inntre, så ens ånd blir løst ut fra det en ble fristet til. Vil vi bli åndelige, nytter det ikke bare å fornekte seg selv så og så mye. Et fullkomment hat til synd er det som bringer hvile.

Man har tilgitt sin bror, mente man. Men har man tilgitt som Kristus har tilgitt oss? Man hilser og smiler. Men har en hvile? Det er når vi kommer til blodet, at vi har frimodighet til å gå inn i helligdommen. Eller: «hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» Det er ikke meningen at en skal plages med disse ting gjennom hele livet. Det kan bringes i døden ved vandring i Ånden, så vi får hvile.

Det nytter ikke med lære alene. Bare når en er lydig, er det godt å ha en lære. En kan kanskje holde fast ved læren, slik at en ikke driver bort fra den, men hvordan er det med lydigheten? Er vi drevet bort fra den? Det er det spørsmål hver enkelt må besvare for seg selv personlig.

Jesus måtte fødes inn i menneskeslekten. Og i sitt kjøds dager fikk han den utdannelsen som gav ham den største «tittel» som finnes: prest til evig tid etter Melkisedeks vis. «. . . forat han ved Guds nåde skulle smake døden . . .» Det var en mektig nåde over ham der, og han ble opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. «Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall». Vi er kalt til Kristi liv. Men da må det en dyptgripende frelse til. La oss derfor ikke drive bort fra troens lydighet.

Det trenges menn som har sverd som de ikke er redde for å mette med blod. Vi skal ikke «prate» diplomatisk om denne store frelse og søke å gjøre budskapet «akseptabelt» for alle slags mennesker, med andre ord søke å velte vanæren av oss. Menigheten er fremstått ved slike brødres troskap som ikke har holdt sitt sverd fra blod. Vi må ikke drive bort fra denne troskap. Vi må være med å forkynne det liv som var fra begynnelsen.

Menighetsengelen i Efesus hadde forlatt sin første kjærlighet. Han gav ikke opp sin gjerning, nei, han var ivrig i den. Men hans kjærlighet var overført fra personen Jesus til egen tjeneste og virksomhet. Det er personen Jesus vi må elske. Det står om djevelen, som fra begynnelsen var en salvet kjerub, at han ødela sin visdom på grunn av sin glans. Vi ødelegger oss selv ved ikke å bli i det vi hørte fra begynnelsen, ved f. eks. ikke å bli i ordet om ydmykhet.

Det gjelder å væpne seg med villighet til å lide. Da skal vi ikke drive bort. Når en kommer i forhold hvor en må ydmyke seg, la oss gi akt så vi ikke driver bort fra det vi har hørt. Det nytter ikke å spandere blomster og gode ord når det som må til er en grundig renselse.

Enkelte er drevet så langt bort at de er kommet helt utenfor, fordi de ikke ville ofre, erkjenne og rense seg grundig. Murene sprekker hvis det ikke er skikkelig grunnmur. Men Gud være takk at vi enda har nådetid. Så lenge vi har nådetid, er det intet som ikke kan rettes på og komme i fullkommen orden.

«. . . renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann.» Hebr. 10, 22. Det må ikke henge noe synd ved oss. En må rense seg, gjøre som det står i Lukas 6, 48: grave dypt ned og legge grunnvollen på fjell. Skal vi kunne begynne på den nye og levende vei og bli Jesu virkelige brødre, da må vi få lagt en solid grunnvoll. En må ordne skikkelig opp i sakene sine, slik at en ikke drar på noen minnelse om synder. Det er å bli tvettet på legemet med rent vann. Hvis en ønsker å skjule sin dårlighet, da vil Gud sørge for at den blir åpenbaret. Men den dag man kommer til lyset og åpenbarer det som åpenbares skal, da skjuler Gud det.

Menighetsenglene i Åp. 2 og 3 var alle stjerner i Guds hånd, men de fleste var drevet bort fra det de hadde mottatt fra begynnelsen, og de fikk beskjed om å omvende seg. En av dem hadde navn av at han levde, men han var død. Det var nok ingen dårlig mann, men formaningen til ham lyder: «Kom derfor i hu hvorledes du har lært og hørt, og ta vare på det og omvend deg! Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite hva stund jeg kommer over deg.» Men i samme menighet var det en herlig flokk, noen få navn, som ikke hadde smittet sine klær.

De som er tro når vanskelighetene kommer og kan høre Åndens røst, de kommer i menigheten til syne som duelige til å bygge. Det må aldri bli noe predikantsystem. Aldri skal begavelse aktes fremfor gudsfrykt. Aldri må noe levebrødspredikant-system få noe innpass i menigheten. Også her må vi bli i det vi hørte fra begynnelsen. 2. Tess. 3, 7—8. 2. Kor. 11, 8—13.

I Ap. gj. 9, 31 leser vi at menigheten hadde 1) fred, 2) den oppbyggedes og 3) den vandret i Herrens frykt, og 4) vokste ved den Hellige Ånds hjelp. Og slik må det også være i menigheten nå i avslutningens tid. Menigheten er Kristi ypperste verk, den har en herlighet som overgår englenes herlighet. I menigheten er vi på hellig grunn, der må vi bygge, og bygge i fred.

«Sverd over snakkerne!» står det i Jer. 50, 36. Det er snakkerne som bringer uro. De kan ikke stå frem og tale Guds ord til oppbyggelse i Ånds og krafts bevis, men de snakker og mener og dømmer og kritiserer. Kain hadde ikke fred på grunn av avind. All selvhevdelse bringer uro. Kors over hevdelse av egne meninger, egen ære og egen person! Det blir ingen fred uten ved kors og sverd. Det står om å ha makt til å oppbygge. Da må en ha vokst opp til et tillitsforhold i menigheten. En vil kanskje være hyrde. Men da må en komme til en indre fred og ro. Mangen «hyrdetjeneste» er ikke annet enn uro og bekymring, man griper inn og ordner opp midt i sin uro. Derfor gjelder det å jage etter fred, etter fred i sitt indre. Da kan en oppbygge. Det er ved å dø stille som et hvetekorn at Herren blir æret og menigheten oppbygget. La oss lide ut all ufred og all uro. Da kan vi få åpenbaring og være til oppbyggelse.

«De holdt ikke opp med å lære hver dag i templet og hjemme og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus.» Ap. gj. 5, 42. I templet og hjemme! Her er anledning til å bygge! Men: «Sverd over snakkerne!»

Hva som her er gjengitt av flere brødres taler under stevnet, skulle være nok til å gi en forståelse av stevnets mål og innhold. Hvor nødvendig det er å komme sammen! Og de muligheter vi har i så måte (til å komme sammen) er i våre dager så store som de aldri før i historien har vært. Vi bør takke Gud for det. Vi trenger det såre, da dagene er onde.

Som vanlig ble det holdt vekkelsesmøter for ungdom under stevnet, og flere ga sitt hjerte til Gud. Disse møter virker også til fornyelse i pakten for mange som også er skikkelig med.

Mange var da også kommet fra forskjellige land. Foruten den store norske skare av venner, var det 82 innmeldt fra Danmark, 39 fra Sverige, 31 fra Finland, 2 fra England, 19 fra Frankrike, 102 fra Nederland, 67 fra Sveits, 207 fra Tyskland og 5 fra USA.

Gud være takk for enda et stevne med uoversiktlige virkninger i manges hjerter.