Stevnereferat: Nyttår 1977/78

Nyttårsstevnet

«Eftersom vi da har en stor yppersteprest . . . .» Hebr. 4, 14—16. Vår yppersteprest, Jesus, ble gjort stor og herlig for oss ved det budskap som kom frem på vårt korte, men velsignede stevne på Brunstad i nyttårshelgen.

Det er fordi vi har en så stor yppersteprest, som har medynk med våre skrøpeligheter og som er blitt prøvd i alt i likhet med oss og vunnet seier, at vi kan «holde fast ved bekjennelsen». Hvilken bekjennelse? Det er stor forskjell på hva den enkelte tror Gud kan gjøre for seg. De fleste troendes bekjennelse er at Jesus døde for oss på Golgata og at vi derved kan få syndenes forlatelse. Dertil tror de på Guds velsignelse i det jordiske. Kun få har den bekjennelse at vi i våre kjøds dager også kan bli delaktige i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4. Men bekjennelsen står naturligvis i forhold til hvor stor vi ser vår himmelske yppersteprest. Her må det åpenbaring til. «Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød . .» Dette kan være kunnskap for oss. Men spørsmålet er om hemmeligheten, selve hemmeligheten, Jesus selv, er blitt skikkelig åpenbart for oss. Det gjør slutt på all motløshet. Det gir levende tro på levende håp og en frimodig fastholden ved bekjennelsen. Troen virkeliggjør det vi håper. Derfor må vi ikke vike en millimeter fra budskapet i den nye pakt, evangeliets håp, at vi skal fremstilles for hans åsyn hellig, ulastelig og ustraffelig, uten plett eller rynke. Han er trofast som ga løftet.

Men hva om vi har en vanskelig natur, ja, om det har vært nederlag på nederlag? Kan vi da ha tro for en slik bekjennelse? Ja! Fordi vi har en så stor og miskunnelig og trofast yppersteprest! Fordi vi kan trede frem for nådens trone og få miskunn og nåde til hjelp i rette tid.

Hjelp i rette tid. Ja, hva for en hjelp er det man da tenker på? Hva består den hjelpen av? Her er også forståelsen veldig forskjellig. De fleste troende tenker på tilgivelse og hjelp i legemlig og timelig nød. Kun de få tenker på hjelp i rette tid til guddommelig vandel. Men da må vi jo også fly bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten. (2. Pet. 1.)

«Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig». Hvordan kan vi som er så skrøpelige, ha tro for tålmodighet og kjærlighet uten ende, seier og forvandling på alle områder? Fordi vi har en stor yppersteprest som har medynk med våre skrøpeligheter, som er blitt «prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.» Og fordi vi kan få hjelp i rette tid til ikke å synde! Men da må vår ånd være villig. Villig for enhver pris. Er det til syvende og sist uvillighet i vår ånd, så kan vår store yppersteprest ikke få gjort sin gjerning i oss.

For å forstå hvor stor yppersteprest vi har, må vi få forståelse for det verk som skjedde i Kristus og den gjerning han gjorde, ikke bare fra han var 30 år og til han døde på Golgata og oppstod fra de døde, men også det verk som skjedde fra hans barneår og inntil han var 30 år gammel. I den religiøse verden har man praktisk talt intet å forkynne om Jesu liv inntil han ble 30 år.

Vi leser i Hebr. 5, 7: «Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» I sitt kjøds dager. Det var jo ikke bare den dag han kjempet i bønn i Getsemane have. Heller ikke var det bare under hans offentlige tjeneste fra han var 30 år og deretter. Denne bønnekamp førte Jesus hele tiden. Det var ikke den legemlige død han fryktet. Den ble han jo heller ikke spart for. Han fryktet for den døden som er en følge av å leve etter kjødet. Og han ble frelst fra døden, bønnhørt for sin gudsfrykt. Hvordan er det med denne frykt i våre liv? Denne frykt for å synde? Frykt for å være utålmodig i barneoppdragelsen f. eks.? Frykt for å slippe noe bitterhet og noe æresyke inn i hjerte og sinn? — Nå gjelder det at vi får denne gudsfrykt inn i vårt liv, den gudsfrykt som Jesus hadde og som gjorde at han våket og ba. Vi trenger i høy grad å våke og be. Ikke kun et «våkenattsmøte» nyttårsaften, men et «våkeår» 1978, ja, et «våkeliv» resten av våre dager!

«Jeg har nedlagt hjelp hos en helt.» Salme 89, 20. Og denne hjelp må vi forstå å ta imot. Hvilket helteliv Jesus levde! Han ble fristet, kunne blitt utålmodig, bitter, få store tanker om seg selv. Men han vant en knusende seier over kjødet, var aldri bitter, aldri utålmodig, søkte aldri ære av mennesker. Han var ydmyk og saktmodig av hjertet. La oss forstå å gjøre oss bruk av den hjelp som vår store yppersteprest har å gi. Vi kan få hjelp til å få orden i vårt kristenliv, hjelp til fullkommen enhet og harmoni. «Frykt ikke, Jakob, du usle makk». Vår store yppersteprest kom nettopp for å hjelpe «den usle makk». For å bortta manges synder.

Jesu storhet bestod i hans selvfornedrelse. Når Jesus blir stor for oss, da blir det slutt på å se opp til det store i denne verden. Da får en avsmak på alt som heter å søke å ta seg ut, søke en skikkelse osv.

Ap. gj. 1, 3: «. . . idet han i firti dager viste seg for dem og talte om det som hører til Guds rike.» I alle disse 40 dager talte han til disiplene om det som hører Guds rike til, ga dem sine bud, gudsrikets lover. Ikke tørre læresetninger. Det finnes ikke én tørr læresetning i Guds ord. Alle hans bud er ånd, liv, kraft og herlighet. Guds ord og Guds rike er det eneste som er urokkelig, det eneste som består evig. Det gjelder å få del i dette rike, dette urokkelige. Ingen og intet skal formå å rokke det faste og gode, kjærligheten, i oss. Urettferdigheten tar overhånd. Kjærligheten blir kald hos de fleste. Men ikke hos Jesus’ disipler, gudsrikets sanne borgere. I «Bergprekenen» leser vi om disse borgeres rette sinn og salige lønn. Vi må sørge for å holde oss innenfor Jerusalems trygge murer, i det faste, urokkelige, sørge for at det ikke blir noen utglidning. Her gjelder det å være sann. Ingen dobbeltmennesker fins i Guds rike, ingen dobbeltsinnede.

Dette Guds rike rystes ikke. Fordi det ikke er skapt, men født. Hele verden er i en kolossal nød og har en lengsel etter dette rike. Menneskene forstår nok ikke selv hva de lengter etter, men det står at de lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse. Derfor gjelder det å seire. Det gjelder å få «Kristus åpenbart i kjød» som en levende virkelighet i livet. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn», svarte Jesus da det ble fortalt at noen grekere ville se ham. En kan kanskje ha fått se Jesus, ja, se «Kristus åpenbart i kjød». Men det er hvetekorndøden vi trenger, bli forenet med ham ved likheten med hans død. Det er først da vi kan bære frukt. Ellers blir det tross alt, tross all kunnskap, tross alle stevner og møter, «bare det ene korn».

Guds rikes hemmeligheter må bli oss åpenbart. En lærer disse hemmeligheter å kjenne når en begynner å lyde. I Ef. 2, 14—16 leser vi: «. . . . idet han ved sitt kjød avskaffet den lov . . . .» Her må det åpenbaring til! «. . . forat han ved seg selv kunne skape de to til ett nytt menneske . . . .» Bare på korset kan vi bli til ett. Bare med et korsfestet kjød kan man få åndelig vekst. Men om kjødet er på korset, så betyr ikke det at man dermed har all visdom. Derfor skal vi ikle oss inderlig barmhjertighet osv., så vi tåler og tilgir hverandre. Ved korset fremstår det nye mennesket. Ved korset fremstår menigheten. Dette er også en kolossal hemmelighet. Og denne frelse er en hemmelighet. Det er ved korset det skjer, ved å hate og dømme seg selv. Og det er «bare en ny skapning» som er noe. Gal. 6, 15—16. Det er rettesnoren som vi leser om i v. 16: Bare en ny skapning. Eller som det står i 5, 6: «bare tro, virksom ved kjærlighet».

Om stevnet denne gang var svært kort, så er det dog ikke så lett å gjøre stevnereferatet svært kort, for det kom frem svært mye godt og velsignet, mye som ikke får plass i et kort referat. Men det som her er skrevet, er hovedinnholdet av det som kom frem ved flere brødres tjeneste under stevnet. Og så passer det svært godt å ta med br. Bratlies formaning og budskap fra siste møte:

«Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra.» Hebr. 2, 1. Når er det en står i fare for å drive bort fra det en har hørt? Det er når en kommer til lidelsen. Før lidelsen kommer, kan en forklare tingene temmelig greit. Men når en selv kommer til prøven, eller som det står i Job 4, «men nu, når det gjelder deg selv . . . når det rammer deg», da er det som en kunne forklare så greit, plutselig blitt annerledes. Det er det å lide når det kommer til en selv man altså ikke har forståelse av. Men la oss forstå at det er gjennom lidelsen vi kommer til herligheten, da skal vi nok holde kursen, og ikke drive bort fra det vi har hørt.

Også denne gang kom venner fra Tyskland, Sveits, Frankrike og Østerrike i chartret fly til stevnet. Likeså venner fra Holland. Fra Ruhrdistriktet i Tyskland kom vennene i buss. En glede var det også å se venner som kom til stevnet helt fra vestkysten av Amerika og fra Canada. Må Gud velsigne menigheten over den hele jord i det året vi nå er gått inn i!