Stevnereferat: Påske 1977

Påskestevnet 1977

Vårt stevne på Brunstad ble også denne gang overmåte rikt velsignet på alle vis. Det var ekstraordinære forhold, da det var sprengt ut et veldig krater der hvor det nye lokalet skal være. Det arbeides for fullt, for å få det hele ferdig. Vårt nåværende lokale er jo alt for lite til våre stevner. Til vårt stevne i påsken var det overfylt av omtrent bare ungdom. Når det gjelder innsamlingen til det nye lokalet, går det over all forventning godt, og fortsetter det slik, kan vi slippe å låne penger til høye renter. Det er jo de unge som skal overta, og de går med begeistring inn for saken. Vårt mål er å få det ferdig til sommerstevnet 1978. Det går fint når alle løfter i flokk med små og store midler ettersom Gud gir nåde. Alt skal skje frivillig og med glede. Også denne gang kom det mange fra utlandet, og et stort fly landet på Torp flyplass like ved Brunstad.

Br. Sigurd Bratlie åpnet stevnet med et meget viktig og herlig budskap ut fra Ordspr. 13, 9: «De rettferdiges lys skinner lystig, men de ugudeliges lampe slukner.» Det står ikke at dersom tidene er slik og det ikke kommer vanskeligheter og motstand. Nei, det står ganske enkelt slik at deres lampe skinner lystig. Hva det vil si kan uttrykkes på mange måter, men det står at kjennetegnet på at vi er hans disipler er at vi har innbyrdes kjærlighet. Det er et veldig lys i denne tid med de mange splittelser og uro. De rettferdiges lys er broderskapet som lyser i ekthet og uten svik. Verdensånden trenger inn i den religiøse verden, og lampen slukner. Det store er ikke å få store lokaler med mange folk, men det store er å bevares i gudsfrykt og enhet enten det blir mange eller få. Lyset skal skinne klarere og klarere ettersom nattmørket tiltar. Midt i tidens mørke må barna og de unge kjenne kjærlighetens varme og rettledning i alt det gode.

Vi har en stor oppgave nå i endens tid. På Noahs tid var det bare Noah og hans familie som var gudfryktige og fikk nåde. «Gud hadde en som holdt seg ren», står det i sangen. Vi fryder oss ikke over de store lokaler og mange folk, men at det blir flere og flere som vil vandre i lyset.

Å bygge et stort lokale kan mange gjøre, også ugudelige, men det store er å bygge broderskapet og et samfunn hvor djevelen er utestengt og lyset skinner. I lyset skjer det rensning, og det er mye som skal renses bort, f. eks. antipati og sympati. Noen er født sympatiske og er det helt fra barn av og andre usympatiske. Å være født sympatisk er ikke noe mere åndelig enn å være født usympatisk. Ingen har noen fordel når det gjelder helliggjørelse. «Alt må i døden få åndelig sans», står det i sangen. Uten å gjøre forskjell skal vi bygge broderskapet. Kjærligheten håper alt, tror alt og tåler alt. En har gjerne lett for å håpe når det gjelder sine egne barn, men det er verre med de andres.

Vi skal være fulle av godhet istand til å formane hverandre. Rom. 15, 13—14. Ved de gode formaninger, uten å gjøre forskjell, bygger vi broderskapet, Kristi legeme. Vi bygger broderskapet ved å være gode forbilleder for hverandre. Det er ikke ved begavelse vi bygger, men i kjærlighet og Guds visdom. Bygger vi ikke broderskapet, faller alt i grus. Vi skal utvide våre hjerter, ikke ha trangt rom. Det er vanskelig for mange å si noe virkelig godt om andre. De har trangt rom.

Paulus formaner til å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Han selv jaget etter rettferdighet, kjærlighet og alle Kristi dyder. Det bør være frykt og beven om det skal bli fremgang. Paulus hadde arbeidet mere enn dem alle, og han gjorde alt for evangeliet, og enda kunne han si at jeg som preker for andre, ikke skal være uverdig. Han hadde virkelig frykt for det. En kan tale seg selv til dom, dersom en ikke lever det en taler. I Laodikea trodde engelen han var rik. Han var i Kristi legeme og en stjerne i Guds hånd. Med dersom han ikke omvendte seg, ville han bli utspydd av Guds munn.

Brødre må stå sammen i en Ånd og bevare broderskapet rent og ikke tillate at sjeliske kvinner skaper uro i menigheten.

Det onde ligger oss for hånden, og vi må prøve hva som er Guds vilje, den gode og fullkomne. Herrens frykt skal bevare oss.

Det står om Bel i Babylon som trengte så mye. I utlandet har vi møtt såkalte profeter som oppretter «troshus» hvor de samler inn penger og gaver i overflod. De søker sitt eget og ikke det som hører Kristus til. «Mon ikke Daniels søkelys bør gjøre sin visitt», skriver J. O. Smith i sangen. Det er uhyggelig hva som foregår i den religiøse verden på grunn av vinning og ære. — Spesielt i Holland er det kommet med flere prester og predikanter, men de har tatt vanlig arbeide og blitt gode forbilleder. Gud har velsignet dem langt mer enn før. Det må ikke bli noe Bels virksomhet iblant oss, men Kristi offerånd må råde.

Det er en trøst å vite at alt skal frem for lysets domstol hvor alt blir dømt fullkomment og godt. I denne verden er det mye urettferdighet ved domstolene. Uskyldige mennesker er dømt skyldig og mange skyldige er frikjent. Tusener av kristne har sittet uskyldig i fengsler for sin tro, men de skal få evig oppreisning og bli rikelig belønnet. Alle mennesker skal frem for Kristi domstol og få igjen hva som er skjedd ved legemet enten godt eller ondt, og alle skal bøye sine knær og erkjenne at den dom de får er rettferdig. Det er derfor godt nå i nådens tid å la Guds lys dømme seg, for da skal vi ikke bli dømt siden. Vandrer vi i lyset, så blir det en stadig dypere renselse, og alle de som har det håp å se Jesus, renser seg selv. De renses fra alt som har med kravets ånd å gjøre.

De verste syndere kan bli frelst og forvandlet ved den kraft som er ved korsets ord, men bare når kjødet forblir på korset. Det er et liv å leve, en vei å gå. Alt blir ikke til på et øyeblikk. Det er en vei i troskap frem til all Guds fylde ved Kristi lidelsessamfunn. De fleste vil ha alt i et øyeblikk, men Jesus sa til de som ville sitte sammen med ham på troner. «Kan I drikke den kalk jeg drikker og døpes med den dåp jeg døpes med». I et hjem kan far plante og mor vanne og Gud gir vekst. Det er nødvendig med dette gode samarbeidet mellom far og mor i samme gode Ånd.

Det var ikke gull alt som var i de syv menigheter i Åpenbaringen, men Johannes så dem ferdigdannet som syv gull-lysestaker. Gud nevner det som ikke er, som om det var til. Gud hadde sin plan med disse menigheter og ved renselse i godhet og langmodighet skulle det bli gull. Vi må forbli i broderskapet og lutringsilden og ikke trekke oss unna.

Broderkjærligheten er alltid positiv, den får utrettet noe til Guds ære. Den varer evig! I broderskapet vinner vi Guds herlighet som kommer inn i vårt fornedrelseslegeme nå og skal overføres til vårt herlighetslegeme og blir vår evige eiendom.

Djevelen kan tåle allslags religiøsitet bare ikke Kristus blir åpenbart i kjød. Paulus arbeidet sent og tidlig med at Kristus skulle fødes frem i den enkelte og vinne skikkelse. «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg», skriver Paulus. I den stilling var alt ondt beseiret og stengt ute. Slik blir det for alle som inntar den samme trosstilling. Mellom slike blir det en fullkommen og velsignet enhet.

Djevelen er kommet for å myrde, stjele og ødelegge. Han prøver å slå kiler inn i broderskapet. I den religiøse verden har det lykkes i den grad at det er splittelser og elendighet jorden rundt. En kan klandre og dømme hverandre og f. eks. blande seg bort i andres måte å oppdra barna på slik at noe ondt kommer imellom. Vi er kalt til å være verdens lys, og det er vi ved inderlig broderkjærlighet og fullkommen enhet.

Vi er utvalgt og elsket av Herren, og ved hans sanne nåde får vi all hjelp til liv og gudsfrykt og kan dannes til å bli hans brud. Vi blir fostret og dannet til å få Kristi herlighet inn i oss, og den vil stråle frem fra oss nå og i all evighet.

«Jeg vil komme sammen med deg der», sa Gud til Aron, der han sto salvet mellom de to kjeruber ved nådestolen. 2. Mos. 25, 22. I forgården var det en nåde til syndenes forlatelse, men i det aller helligste var det nåde til tjenesten, og Aron fikk vite hva han skulle si og gjøre. Han hadde navnene på Israels tolv stammer i domsbrystduken og bar dem frem for Gud. Bare som salvede personer med rene hjerter, kan vi i sann omsorg bære hverandre frem for Gud. Bare i godhet er vi istand til å formane hverandre. Er vi i kjødet, kan ikke Gud tale til oss som tjenere. I salvelsen lærer vi alt. Vi har et lite salvet område til å begynne med, men er vi tro og ikke strekker oss ut over vårt tilmålte område, så blir dette stadig utvidet til stor velsignelse for oss selv og andre.

Oljetreet ville ikke svaie over de andre trær og heller ikke fikentreet og vintreet. De var opptatt med å bære god frukt og ikke svaie i tomhet over de andre. Men tornebusken var villig, og hvis de ikke ville søke ly der, skulle ild utgå og fortære dem. Dom. 9, 8—15. Ja, dette er meget talende og til å få forstand av. Må vi som de bøyede grener med tung og verdifull frukt være bøyet og ringe i oss selv, så Gud kan gi vekst og frembringe frukt og ikke som en stikkende tornebusk prøve å svaie og herske over de andre. De som søker frukt, holder seg langt borte fra slike.

Ekteskapet beskrives ofte som noe svært romantisk, men tar man ikke i kjærlighet vare på sin skyldighet over for hverandre, 1. Kor. 7, 3—5, og de forskjelligste forpliktelser, også økonomiske, så forsvinner snart romantikken. Ved å leve for hverandre i uselvisk kjærlighet øker romantikken, og det blir herligere og herligere.

Paulus hadde malt Kristus som korsfestet for øynene på galaterne, slik at de til enhver tid skulle se seg selv som døde med Kristus, og at Kristus skulle leve i dem. Ved korset er vi døde for verden, og verdensånden formår da ikke å trenge inn. Ordet om korset frigjør sinnet, så det blir god tid for det åndelige. Visdom vinnes ved beleilig fritid.

Det er ikke bare om å gjøre å være ivrige til å gjøre det gode, men å gjøre det med visdom. Vi skal være vise til det gode og rene for det onde, ren for æresyke, avind og for kjødelig konkurranse. Ved dugnadsarbeide ved f. eks. å bygge et lokale kan mange ting fra kjødet bli åpenbaret, men elsker man broderskapet og ikke løper vekk, så renses man til å få del i Guds visdom.

I 1. Kor. 13 står det mange ganger etter hverandre: «Om jeg» og alt var da forgjeves uten den sanne kjærlighet. I Hebr. 11 står det: «Ved troen», og alt hva de gamle hellige gjorde «ved troen», var velbehagelig for Gud. Ingen ble til skamme.

Ved troen ser vi hen til den herlighet som ligger bak korset og lidelsen, og vi kan glede oss midt i trengslene.

Vi skal ikke være bundet til hverandre slektsvis etter kjødet. Er man ikke løst fra slekten er det vanskelig å skaffe fred. Holder man med noen, fordi det er ens ektefelle, bror, søster, mor, far, tante, onkel osv., vil det stadig bli uro i en menighet. «Kvinne hva har jeg med deg å gjøre», sa Jesus til sin gudfryktige mor. Er det en av våre nærmeste som blir formant og irettesatt, så er det dårskap å ta parti på menneskelig vis. Vi er prester etter Melkisedeks vis, og han hadde ikke noen slekt eller ættetavle. Vi er kjøpt fri fra jorden og menneskene med Jesu dyre blod.

Et hovedtema under stevnet var å bygge broderskapet og ta vare på samfunnet.

Det var ca. 2500 venner på stevnet og alt gikk godt med losji og oppførsel uten klager. Ja, menigheten er Guds verk som skrider frem i herlighet på alle vis. Referatet som her er skrevet, er bare noe av de forskjellige brødres taler. Stevnet var svært innholdsrikt og velsignet.