Jesu underfulle lys

Jesu underfulle lys

«Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.»

Hva var hans underfulle lys? Jo, det var det lys som gjorde ham til konge og prest etter Melkisedeks vis. Hebr. 7 og k. 5, 7—10. I den gamle pakt var kongen og presten to personer. I Jesus ble de to til én person, og alle de som vandrer i hans underfulle lys, blir et kongelig presteskap, et hellig folk.

Jesus kom ikke for å oppheve loven, men for å oppfylle den. «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt, for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke.» Rom. 7, 18. «Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» Hebr. 2, 11—18.

Loven sa: «Du skal ikke begjære.» Men den sto maktesløs på grunn av kjødet. Loven sa: Du skal ikke bedrive hor, du skal ikke stjele, du skal ikke slå ihjel, osv. Hvis noen gjorde det, var loven ikke maktesløs. Da kunne den straffe og døde synderen. Men Jesus sa at den som hater sin bror, er en manndraper, og den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede bedrevet hor med henne i sitt hjerte, osv. «Du skal ikke begjære». Begjæret ligger i kjødet, der det ikke bor noe godt. Det kan ikke noen av oss noe for. Av den grunn er jeg ikke synder, men «du skal ikke begjære». Når jeg begjærer, har begjæret i kjødet fått forbindelse med mitt sinn og fått plass i mitt hjerte. Da er jeg en synder. Loven kunne ikke føre noen frem til seier over synd. Men det som var umulig for loven, «det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Rom. 8, 3—4.

Det gjorde Gud, og Jesus var offeret. «Han som ved en evig Ånd bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud.» «Og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led.» Det var i hans kjøds dager.

«For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone.» Hebr. 4, 15—16.

Her kommer Jesu underfulle lys frem. Han kunne fristes fordi han som barna hadde fått del i det kjød hvori det ikke bodde noe godt. Men istedet for å følge begjæret og nyte det i hjertet, ble han et offer for Guds fordømmelse av synden i kjødet. Lovens krav: «Du skal ikke begjære», ble oppfylt i ham. Han innvidde oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 19—20. Denne vei har han innvidd oss. «Forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss.» Vi kan ikke følge Jesus på denne vei — i dette underfulle lys — i egen kraft. Nei, men vandrer vi i Ånden, da skal den veilede oss til hele sannheten, slik at synden kan fordømmes i kjødet, og vi kan leve et seirende liv «etter Guds vilje, den tid vi ennu skal være i kjødet.» Dette underfulle lys gjør oss til et «kongelig presteskap».

«Forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» Blir begjæret dødet i kjødet, er også djevelen avvæpnet, og derfor kunne heller ikke døden holde Jesus. «Han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» 1. Pet. 3, 18. «For det var Guds vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i ham.» «For i ham bor hele guddommens fylde legemlig.» Kol. 1, 19 og 2, 9. Ved dette underfulle lys — ved kunnskapen om ham — har han derved «gitt oss de største og dyreste løfter, forat I ved dem skulle få del i guddommelig natur, idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.» 2. Pet. 1, 3—4.

Det er klart at ved å lide døden etter kjødet, blir det også lidelse i kjødet. «Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væpne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Pet. 4, 1—2. Her lærer vi å kjenne Kristi død som vi bærer med oss i legemet, «forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» Veien til rettferdigheten av Gud på grunn av troen er: «Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.» Fil. 3, 9—10. Går vi denne nye og levende vei, skal vi også bli forenet med ham ved likheten med hans oppstandelse. Rom. 6, 5.

Når vi leser videre i Peters brev, leser vi om å lide urett, bli utskjelt, lide for Kristi navns skyld, lide når vi gjør det gode, osv. I alle disse forhold vekkes alt det begjæret som er i kjødet, og vi blir fristet, men så leser vi: «Men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel.» Forstår vi Kristi lidelse, da blir det ikke bare seier over synd, men synden i kjødet blir dødet slik at vi får del i guddommelig natur. I samme mon som vi lider med ham, skal vi også herliggjøres med ham.

I livets vanskeligheter føyer menneskene synd til synd, men ved Kristi lidelser blir det slik for oss: «For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.» 2. Kor. 4, 17. Ja, i sannhet er dette et underfullt lys som vi kan vandre i. Da blir vi også ett likesom Faderen og Sønnen er ett.