Stevnereferat: Nyttår 1976/77

Nyttårsstevnet 1976-77

Tross snø og glatt føre kom det venner fra inn- og utland og fylte vårt lokale på Brunstad. Fra utlandet kom det tre spesielt leide fly med noen hundre venner. De samme kjære venner kommer stevne etter stevne og år etter år og nye legges til. Vi forenes i ett legeme i samme sinn og samme Ånd. Pengeverdier kan ikke måles med det åndelige utbytte slike stevner gir. Vi kommer ikke sammen for å høre såkalte storpredikanter med oppsatte emner lenge i forveien, men for å oppbygges i et velsignet broderskap hvor alle gleder seg til å se og høre hverandre. Dette opphøyede og herlige broderskap er et Guds under i vår tid.

Det er godt å se i praksis at menigheten er Guds verk, og at ikke det hele står og faller med bestemte personer. Flere av de gudfryktige og herlige brødre som Gud har brukt til å grunnlegge og bygge menigheten iblant oss, er nå vel hjemme hos Gud, hvor de er gått seirende og hvilefullt inn. Den siste var vår høyt elskede bror, Elias Aslaksen, som utrettelig formante oss alle til gudsfrykt og troskap til det ytterste. Nyttårsstevnet i fjor var det siste stevnet han var iblant oss. Han var 88 år, men talte Guds ord tindrende klart i Ånds og krafts bevis. Hadde f. eks. en flokk av vennene kommet til stevnene bare for br. Aslaksens skyld, så hadde jo disse ikke kommet mer. Men våre trofaste brødre har bygget menigheten i samfunn med Kristus som hodet, og de har gjort seg selv mest mulig usynlig ved å fornedre seg selv, og derfor fortsetter det hele i samme Ånd og spor til Kristi ære. Vekst og fremgang skal det være i alle Kristi dyder til basunen lyder og Kristus henter sine.

Midt i broderskapet står nå Sigurd Bratlie med stor nåde og visdom fra Gud. Helt fra guttedagene har Gud brukt ham til stor velsignelse. I de senere år har Gud også brukt ham til å bygge opp broderskapet i mange land rundt om på jorden.

Det som lå br. Bratlie på hjertet nå under stevnet var nettopp menighetens vekst opp til Kristus som er hodet, Jesus var i Guds skikkelse, men gav avkall på det og kom i menneskers lignelse. Derfra fornedret han seg selv og ble lydig inntil døden. Fil. 2, 6—8. For å kunne gi rike gaver til menigheten, apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, så fór Jesus først ned til jordens lavere deler. Ef. 4, 8—12. Vi må alle komme inn i Åndens virkninger til å gå ned, fornedre oss selv, for å kunne vokse opp. Vi blir ikke verdifulle gaver til menigheten uten selvfornedrelse. Det er bare en måte å vokse på, og det er å være i Kristi legeme og ledes av hodet. Det er den eneste vei til enhet og broderskap. I denne vekst i ydmykhet og troskap fylles vi med åndelig innhold og visdom til tjenestegjerning.

Skal vi ved vår tjeneste løse andre, må vi selv være løst fra de synder og åndsmakter de er bundet av. Den åndelige mat vi serverer andre, må ha styrket oss selv. Hebr. 13, 9.

I Kristus Jesus er det bare en ny skapning som gjelder. Vi blir født påny ved sannhets ord, og det er bare i det nye vi kan bli ett. Vi skal ikke forbli småbarn i Kristus, men vokse opp til manns modenhet og til aldersmålet for Kristi fylde.

I den første tid la Gud hver dag de til menigheten som lot seg frelse. Det må være en menighet i befestet gudsfrykt, enhet og troskap om Gud skal legge til flere av de utvalgte. Er det forsamlinger, hvor det er strid, og hvor de tretter om penger, ære og makt, er ikke Gud interessert i å legge til. Det blir da bare et byggverk med høy, halm og strå som ikke tåler Guds ild, i motsetning til å bygge med gull, sølv og kostelige stener som blir stående.

I Fil. 2, 15 står det i dansk overs. at vi skal vise oss som himmellys i denne verden. Da kan vi være misjonærer og Guds medarbeidere. Det er mange misjonærer som taler om enhet ute på misjonsmarken, men skulle de innfødte spørre om det er slik i den forsamling de kommer fra, så er det vel få som kan si ja. Kan vi ikke bygge enhet og broderskap der vi bor, så er det ikke lett å bygge det opp på andre steder. Vi må kunne si: Kom og se! Om de kommer, skal de ikke bli skuffet. — Vi skal være istand til å bringe Guds ord videre, og det kan vi bare ved at vi lever det ord vi forkynner. Er man nyfrelst mener man at alle må høre dette, og så tar man kanskje en bibelskole og reiser ut for å forkynne. Andre har hatt spesielle opplevelser og er døpt i vann og døpt i Ånd og mener da at de har gått «hele veien med Jesus» og vil ut å forkynne. Men det er jo først da vi som nyfødte barn, kan begynne å gå i de første Jesu fotspor, hvor vi tar vårt kors opp, fornekter oss selv og følger ham. Først da kan vi komme med i veksten og utviklingen i Kristi legeme og etterhvert bli dannet til å bygge en menighet på hjemstedet i enhet og broderskap. Tanke på ære og vinning må ikke komme inn i dette bygningsarbeide. — Unge brødre som har stått sin prøve på hjemstedet i våre menigheter, har reist ut og tatt jordisk arbeide og bygget Guds ord som er blitt liv og herlighet i dem selv, inn i andre. De blir forbilleder i alt det gode, og av slike kan det ikke bli for mange. —

Guds Sønn ble åpenbart i Paulus, forat han skulle forkynne evangeliet. Bare på samme vis kan vi bli sanne forkynnere og forherlige Jesu navn ved våre liv. I den gamle pakt var det umulig, men nå er det mulig. Lovens krav: «Du skal ikke begjære!» er blitt mulig å oppfylle for dem som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Dette 4. vers i Rom. 8 hopper man som regel over i den religiøse verden.

I Herrens hus er det kar av gull og sølv. Disse skal til enhver tid være helliget, dvs. være utskilt fra alt annet enn det å være nyttig for husbonden, rede til all god gjerning. Hver morgen vi våkner, skal vi hellige oss for en ny dag, hvor vi er rede til all god gjerning. Vi skal være helliget for å holde Guds ord nøye. Da blir det godt både i ekteskap og menighet. Vi skal holde oss rene fra vanærens kar, så vi ikke besmitter oss med deres tanker og meninger. Jesus var uskyldig og ren blant alleslags mennesker. Vi skal også bevares i dette rene uskyld. «Jeg vil vandre i mitt hjertes uskyld i mitt hus», sier David. Sal. 101, 2. Herrens nidkjærhet må bevare oss. «Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» Gal. 5, 24.

Vi må ikke tillate fremmede åndsmakter å benytte våre legemer, for da vil disse holde våre legemer tilbake ved opprykkelsen. Åndsmaktene stenges ute ved kors og død over «jeget». De gode åndsmakter kan da komme inn og fremvirke alt som er edelt og godt. Vi må se synden overvettes syndig, og den minste avvikelse må tas alvorlig. Elsker vi Jesus høyere enn våre lyster, så vi fornekter oss selv, da blir det virkelig godt, med enhet, fred og velsignelse.

Dersom de kristelige forsamlinger ble spurt om de skuet Herrens herlighet, Rom. 3, 18, ville vel de fleste svare ja. Men om man skulle spørre de samme om de ble forvandlet til denne herlighet, slik som det står i samme vers, så ville det være vanskelig å si ja. Men det er jo nettopp denne forvandling fra herlighet til herlighet vi er kalt til å få del i, mens vi er her i denne onde verden.

Vi viser langmodighet mot barna, mens vi venter på at det gode skal komme frem i dem. Slik venter Guds langmodighet også med oss. — «For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud, og hans bud er ikke tunge.» 1. Joh. 5, 3. Er det noen vi har vanskelig for å tåle og elske, da er det vår kjærlighet til Gud som ikke er i orden.

Den største fare for menigheten er ikke om noen skulle gjøre en åpenbar synd, for det er jo åpenbart og kan renses vekk, men det er alt det som sjeliske mennesker kan si og gjøre med god samvittighet. De tenker og snakker uten å være i Herrens frykt. Derfor må Herrens frykt fremmes på alle områder.

I den siste tid skal man ha gudfryktighetens skinn men fornekter dens kraft. 2. Tim. 3, 5. Disse skal du vende deg fra, står det. Vi må ikke besmitte oss ved å ha samfunn med slike. — «Men Gud være takk at I vel har vært syndens tjenere, men nu av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som I er blitt overgitt til!» Rom. 6, 17. Enten har vi den rette lærdomsform som vi er lydige imot, eller vi føres vill ved falske lærdommer. Er vi trådt i rettferdighetens tjeneste, så er vi frigjort fra synden. Vers 18.

Allerede mens apostlene levde var det mange slags lærdomsvær som trengte seg inn blant de troende, og alt hadde sin rot i syndens svik ved å søke ære og vinning og det annet kjønn. Det er bare ved at vi er korsfestet med Kristus for kjødet med dets lyster og begjæringer at han kan leve og virke i oss.

Paulus så den store fare ved de mange avvikelser på grunn av ære og vinning og var et forbillede i å ofre seg i uselvisk tjeneste. I hans avskjedstale i Ap. gj. 20 ser vi hvorledes han hadde levd iblant dem forat ikke hans tjeneste skulle bli lastet. Han visste at etter hans bortgang skulle det komme glupende ulver inn i menigheten, og disse ville ikke skåne hjorden. Men de skulle da være våkne og komme ihu hvordan Paulus hadde levd iblant dem. Ved å sammenligne deres liv med Paulus ville de snart bli åpenbare. Paulus formante hver eneste en med tårer i tre år. V. 31. I vers 34 og 35 sier han: «I vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med meg, det har disse hender arbeidet for. I alle deler viste jeg eder at således bør vi ved strevsomt arbeid ta oss av de skrøpelige og komme den Herre Jesus i hu, som han selv har sagt: Det er saligere å gi enn å ta.» «Da han hadde sagt dette, falt han på kne og ba sammen med dem alle. De brast da alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham.» Vers 36 og 37. Det var ikke lett for falske profeter å komme etter Paulus.

Paulus hadde rett til å leve av evangeliet, 1. Kor. 9, 14—15, men han gjorde seg ikke bruk av det for å være et forbillede og kunne avskjære alle dem som forkynte evangeliet for egen vinning. Apostelen Judas skriver om noen som hadde sneket seg inn og forvendt Guds nåde til skammelighet. Med all sin synd og skammelighet gjemmer de seg under nåden istedenfor å bli frelst og befridd fra sin synd. «For synden skal ikke herske over eder, I er jo ikke under loven, men under nåden», skriver Paulus i Rom. 6, 14.

Br. Bratlie formante alle tjenende brødre til å være gode forbilleder i uselvisk tjeneste for å bevare menigheten ren.

Bruden er den trofaste, og skjøgen den troløse. På Jesu panne står det: «Trofast og sanndru». Det er han vi skal følge, for å komme dit hvor han er. Herren har alltid lett etter de trofaste. «De skal bo hos meg», sier Herren. Sal. 101, 6. Han elsker dem og vil evig belønne dem. De lyser klarere i dag enn noen gang før i tidens nattmørke. La oss ta formaningen i Åp. 2, 10 til hjertet: «Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone!»

Ja, dette var noe av hovedinnholdet på stevnet hvor mange brødre talte.

Under stevnet ble det også gitt en kort orientering om det nye lokalet på Brunstad, og tegninger ble satt opp på veggen. I mange år har det vært strenge byggerestriksjoner som har gjort det umulig å bygge et så stort lokale som vi nå trenger, ca. 3 200 kvm. Men 1. januar 1977 mens vi var samlet til stevnet, ble loven opphevet og forsamlingshus kan bygges fritt. Det nåværende lokalet som rommer ca. to tusen mennesker, har i flere år vært alt for lite, og vi trenger høylig det nye. Vi har bedt om at Gud må åpne eller stenge til for oss etter hans gode og fullkomne vilje. På underlig vis har han nå åpnet for oss, og vi tror at vennene med glede vil være med på en hurtig og helhjertet innsamling. Brunstad er blitt et verdifullt misjonssenter for Guds utvalgte fra mange steder på jorden.