Disippelkallet

Disippelkallet

«Herren, Israels Gud, har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne kvege den trette med mitt ord, han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det forat jeg skal høre som disipler hører. Herren, Israels Gud, har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake.» Es. 50, 4—5.

Disippelkallet er et høyhellig kall, og det største kall et menneske kan få. Jesus selv var disippel av sin himmelske Far. Hans øre ble vekket hver morgen, forat han skulle høre som disipler hører. Ingen har kjent seg så fattig i sin ånd som Jesus. Han gjorde intet av seg selv, men bare det han hørte av sin himmelske Far. Derfor begynte han sin bergpreken til sine disipler med disse ord: «Salige er de fattige i Ånden, for himlenes rike er deres.» Bare i denne åndens fattigdom kunne de opplæres av Mesteren og fylles med hans fylde. Apostlene tjente etter den kraft og den nåde Gud gav dem. De hadde intet i seg selv hvorav de kunne rose seg.

En kan gå blant disipler og høre og se uten selv å bli en Jesu disippel. Det er ingen som hører så herlige ting som en disippel hører, og med sin disippeltunge kan man tale trøstende og vederkvegende ord. En kan gå i menigheten i årevis og enda være motløs og forsakt. Da har man ikke hørt som disipler hører. Disippelen hører ropet: «Det er håp, det er trøst, det er hjelp, det er evig arv og herlighet å oppnå». Profetene så og gledet seg, og Jesus så inn i det himmelske og gledet seg midt idet han led tålmodig korset, uten å akte vanæren. I den nye pakt har vi evangeliet om en herlighet som aldri svinner.

«I verden har I trengsel», sier Jesus. Vi slipper ikke lidelser og trengsler, for det er nettopp ved disse at Kristi billede preges i oss. Det tilhører disippel-kontrakten å lide, tåle, bære og utholde alt. Han utøser den kjærlighet i våre hjerter som tåler alt, tilgir alt og håper og tror alt.

Som aldri før trenges det rene disippeltunger som taler ut fra et disippelhjerte. Tabita var en disippelinne. Det er stort behov for helhjertede disippelinner med disippel-tunger hvormed de kan kvege sine medsøstre med hva de har sett og hørt i samfunnet med Kristus og de hellige. De blir istand til å tale til oppbyggelse, formaning og trøst. 1. Kor. 14, 3.

Det var mange kvinner som hørte apostlenes tale, men det var bare Lydia som fikk et opplatt øre og hjerte til å forstå det som ble talt av Paulus. Hun hadde slik hunger etter Guds ord at hun nødde dem til å komme inn i sitt hus, så hun kunne høre mere. Ap. gj. 16, 13—15.

De fleste hører bare etter sine egne interesser, og de får ikke noe mere inn i seg enn noen meninger om det man tenker og presterer selv. Disiplene hører for å få noe som kan danne dem til å bli som Mesteren. Han arbeider for å få sitt billede, sitt eget liv og vesen inn i oss ved sitt levende ord. Han ser alle mulige slags underlige bilder i oss til å begynne med. Men er vi hørsomme og lydige, så er Mesteren dyktig til å forme og danne oss. Vi blir da alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd. 2. Kor. 3, 18.

En disippel har kastet anker inn i selve himmelen, og ikke i mennesker, hus, biler, eller saker og ting. Derfor blir gleden og freden urokkelig. Ved lydighet mot Jesu tale skulle disiplene ha hans glede fullkommen i seg. Joh. 17, 13.

Jesus kan bare få gjøre sitt herlighetsverk i disiplene. De er ferdig med verden og tingene i verden, og de hater seg selv.

Da Paulus talte frimodig i tre måneder i synagogen om det som hørte Guds rike til, var det noen som forherdet seg og ikke ville tro, og de talte ille om Guds vei, så mengden hørte på det. Da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus’ skole. Dette varte i to år. Ap. gj. 19, 9—10. Taler man om forsoningen, så vil folk høre, men taler man om korsets og selvfornektelsens vei, blir det fort mange motstandere. I den første menighet talte de så meget om veien at de ble kalt for «Veien», og motstanderne kalte denne Guds vei for en sektlære. Ap. gj. 24, 14. Vi skal ikke slå av på sannheten for å beholde de mange, men skille de få disipler ut og undervise dem om Guds vei, den nye og levende vei som går gjennom kjødet. Jesus skilte disiplene ut fra folkemengden, da han holdt bergprekenen for dem. Han talte ut fra sitt eget liv, og det samme livet ville han at disiplene skulle få del i. De fikk også del i det og forkynte det. 1. Joh. 1. Det er også disiplenes forkynnelse i dag.

Må mange bli grepet av disippelkallet og se det som det eneste store og herlige.