Minneskrift: Aslaksen Elias

Elias Aslaksen

Vår dyrebare bror og trofaste Herrens tjener, en Åndens kjempe, fikk hjemlov den 10. mai. Stille som et lys slukner, døde han i sitt hjem, vel 88 år gammel. Herlig og velsignet er hans minne. Ofte ved slike anledninger talte han over ordet: «Kostelig i Herrens øyne er hans frommes død.» Salme 116, 15. Og han uttrykte at det var stor fest i himmelen når de ble kalt hjem. Nå opplever han selv dette herlige som han gledet seg over. Luk. 12, 37.

Br. Aslaksen har fått en lang arbeidsdag. Han var virksom og på reise langt ut i januar mnd. Han er den største Guds mann vi kjenner i denne tid. Gal. 1, 10 var hans rettesnor fra ungdommen av. Jeg kan huske når han leste dette ord: «Taler jeg nu mennesker til vilje, eller Gud? eller søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennu å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener,» da sa han ofte: Det står ikke at søker jeg å tekkes mennesker, da er jeg en dårlig Kristi tjener. Nei, det står i-k-k-e, ikke, da er jeg ikke Kristi tjener. — I denne troskap, ikke å tekkes mennesker, men bare Kristus, har han levd og tjent iblant oss i alle disse år. Han traff br. Johan O. Smith i 1908, og fikk lys over å følge Jesus på den nye og levende vei som han innvidde oss. Hebr. 10, 19—20. Han ble grepet av Kristus og aktet alt for skarn imot kunnskapen om Jesus Kristus, vår Herre. I troskap mot ham forkynte han evangeliet med stor kraft og nidkjærhet, uten å tenke på å tekkes mennesker. Han kunne gjøre Jesu ord til sine: «Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Matt. 11, 6.

Vi er mange i mange land, jorden rundt, som er blitt lykkelige fordi vi ikke tok anstøt av ham, av den sannhet i Kristus Jesus som han forkynte oss. Spesielt forkynte han troen på at vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus Jesus — troen på hans fullbrakte verk, og det verk han ville utrette i hver den som tror. Selv var han et vidnesbyrd om det han forkynte, og avla med stor frimodighet personlige vidnesbyrd om den seier han i sitt eget liv hadde fått ved tro. Da la han gjerne til: Og når Gud kan gjøre et slikt verk i meg, en forhenværende håpløs synder, da kan han gjøre det i hvem som helst. — Derved styrket han mektig dem som sørget over sin synd. Han gav dem håp og trøst ved evangeliet.

Br. Aslaksen var en mektig Åndens mann. Ved Guds nåde hadde han kraft til å nedkjempe all storaktighet, det å ville være noe ved sin begavelse, eller rose seg av sin menneskelige dyktighet. Derved bekjempet han også alle de Satans ånder som trenger inn og får makt iblant de religiøse gjennom slike storaktige personer, og som gjør at det blir strid og splittelse over alt. I denne kamp sto han like til det siste.

Likeså er den forferdelige åndsmakt som i dag kalles for «likestilling» ved hans trofasthet blitt bekjempet i menigheten. Ved denne åndsmakt drives mødrene ut av hjemmet, vekk fra sine barn, fra den veldige oppgave Gud har gitt dem. Mik. 2, 9. Resultatet av denne ånds forferdelige virkninger er blitt det rene folkemord ved abortering, og oppløsningen av hjemmene tiltar. Denne åndsmakt har br. Aslaksen bekjempet, uten hensyn til kritikk og all fordømmelse fra religiøsiteten, idet han var sitt motto tro: «Ikke å tekkes mennesker.» Frukten av dette er at vi har lykkelige hjem med store barneflokker iblant oss. På den måten er menigheten blitt et lys i vår tids mørke, et lys som disse åndsmakter ikke har maktet å slukke.

Broder Aslaksen talte ofte om at vi ved troen går inn til hvilen. Hebr. 4, 3. Han sa at hvilen i Gud er et bevis på vår helliggjørelse. De som ikke hadde hvile i Gud, var urolige, bekymret, mistenksomme osv. De fulgte sin fornuft istedenfor å tro på Gud, og han leste Rom. 8, 28 på flere oversettelser: Alle ting tjener oss til det aller beste, det er det samme hva som kommer på. Gud som vet hvor mange hår vi har på hodet, han styrer den aller minste detalj slik at alle ting samvirker til det aller beste for oss, når vi elsker Gud. — Slik kunne vi se ham i hvile, alltid og i alle forhold. Han var selv det beste bevis i kjød og blod på hvile i Gud. Det siste jeg hørte fra ham da jeg besøkte ham 4 dager før han døde, var at han priste Gud så høyt han kunne med sin svake stemme.

Broder Aslaksen var en hel motsetning til vanlige gamle predikanter, som står der tørre med sine utslitte prekener og fortellinger. Han var alltid overgytt med ny salve. Han kunne bruke samme tekst flere ganger, og hver gang tale slik at det stadig ble nytt. På et av de siste møtene han holdt, uttalte han: Gud gir meg lys på løpende bånd! Spurte vi ungdommen: Hvem er det mest interessant å høre? fikk vi fort svar. Det var br. Aslaksen. Likeså om vi spurte barna: Hvem vil dere helst høre? da kom svaret fort: Br. Aslaksen!

Når han nå er gått bort, står det igjen et herlig broderskap fast forenet i samme sinn, i samme tale og samme mening. 1. Kor. 1, 10. Dette stemmer fullt og helt med den sang han har skrevet: «Broderskapet drager oss i sammen nu. Helt det oss behager. Dertil står vår hu.» Sang 186 i H. V. Og nå er vi mange hundre som vil følge den formaning han gir oss i siste vers: «La da broderskapet alltid få bli ved hellig og uplettet, til vårt siste sted.» Lovet være Gud som i vår tid har oppreist slike tjenere som ved sitt liv har bevist at Guds ord kan leves, slike veiledere hvis tro vi kan følge. Hebr. 13, 7.