Prester

Prester

Etter at Jesu Kristi verk var fullbragt, er det bare tale om én slags prester, og det er alle de i menigheten som frelses og omskapes til å bli det i ånd og sannhet. Men det er ingen som lar seg kalle det, eller bærer denne tittel i den levende Guds menighet. —

Det fremgår med all tydelighet av 1. Pet. 2, 5 og 9 hvem som er kalt til å være sanne prester: «Bli også I oppbygget til et hellig presteskap.» Dette skriver Peter til hele menigheten, til alle sanne disipler og lemmer på Kristi legeme. De blir oppbygget til det, de frelses til det! —

Det finnes intet i det nye testamente som heter hverken å studere teologi, eller å gå på såkalte bibelskoler for å bli utdannet til, eller skolert til, å bli prester eller predikanter. Alt slikt er menneskepåfunn og menneskeverk, som egentlig gjør mere skade enn nytte! Det er fullkomment ubibelsk! —

Vi frelses til å bli prester i ånd og sannhet, men ikke til å la oss kalle prester, men til å være det, av ingen andre enn Gud selv. — Og det blir hellige prester, altså slike som lever et nytt, hellig liv, slik som skrevet står!

Og i vers 9 står det fullkomment tydelig hva disse prester vesentlig skal forkynne: «Forat I skal forkynne Hans dyder . . .» og som finnes i deres eget liv, for de er jo blitt hellige, likesom Han er hellig. 1. Pet. 1, 15, 16.

Dette stemmer fullkomment med hva Peter skrev i 2. Pet. 1, 5—15. Det er Kristi dyder vi frelses og omskapes til mens vi er i denne verden. Og det er disse dyder som skal forkynnes slik at de som hører, kan få lys over dem, tro på dem, bli delaktige i dem, og etter hvert forkynne dem!

Nesten hele den religiøse verden er blind for dette vårt himmelske kall, og om de hører eller leser noe om det, tror de aller fleste absolutt ikke på det, og attpå kjøpet er de til og med hårde motstandere av det! Hvor ironisk! Motstandere av det herlige verk som Gud så gjerne ville gjøre iblant dem. — Dessverre, dessverre!

Ved å tro det nye testamentes ord, og ved å leve det, og forkynne det, oppstår det levende Guds menigheter, hvor man kan elske hverandre inderlig av hjertet, og bli ett med hverandre i den grad som Jesus uttrykte seg i Joh. 17. kap., og som Paulus uttrykker det f. eks. i 1. Kor. 1, 10. Ære være Gud i det høyeste! Tenk at han elsker oss så høyt, at han vil gjøre så herlige ting i vår midte! —