Stevnereferat: Påske 1975

Påskestevnet 1975

Brunstad i Stokke har i flere år vært vår samlingsplass for internasjonale stevner. Det øker stadig med venner, og da særlig med ungdom. Lokalet rommer ca. to tusen, men dette har etter hvert blitt alt for lite. Om Gud gir tid og nåde til det, så vil vi bygge et større lokale ved siden av det vi har. De store og gode virkninger som går ut fra hvert stevne, kan ikke måles med penger.

Vi var nå i påsken samlet ca. to tusen tohundre venner. Fra utlandet kom det fra Tyskland 206, Nederland 105, Sveits 65, Finland 35, Sverige 35, Danmark 81, Frankrike 19, England 8, Kanada 2 og Østerrike 1. To store jetfly fraktet en stor del av disse til Torp flyplass noen få km. fra Brunstad.

De som elsker sannhet og har vært på et stevne, gjør som regel hva de kan for å komme igjen. Broderkjærligheten driver oss sammen.

Det som gikk igjen som et hovedtema på stevnet, var gudsfrykt. Det er det lite av idag. De fleste har gudsfryktens skinn men fornekter dens kraft. I 1. Pet. 3, 14 sier Peter at vi skal hellige Kristus som Herre i våre hjerter. At han er Herre betyr at han har alt å si i våre liv. I 2. Sam. 23, 3—5 sier David i sine siste ord at det skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt. «For har ikke mitt hus det således med Gud?» sier David. Slik skal det være, men slik er det som regel ikke. Alt Guds arbeide med oss er å føre oss frem til tro og gudsfrykt.

Judas skriver med all flid og med alvorlig formaning til å stride for den tro som én gang er overgitt til de hellige, for noen mennesker hadde sneket seg inn og forvendt Guds nåde til skamløshet og nektet den eneste hersker og herre, Jesus Kristus. V. 2—4.

Allslags synd er skammelig, men omtrent hele den religiøse verden har godtatt den lære at vi kan ikke annet enn å synde. Man tror på benådning, men ikke på den sanne nåde som er en kraft og hjelp til ikke å synde. Rom. 6, 14—15 og Hebr. 4, 16.

Å frykte Gud uten å elske ham blir trelldomsfrykt. Elsker vi ham, så frykter vi for å gjøre ham imot, så ikke samfunnet med ham blir brutt. Paulus elsket Jesus så høyt at ingen og intet skulle formå å skille ham fra Kristi kjærlighet. Rom. 8, 35—39. Frykten, kjærligheten og respekten for Kristus og hans ord fikk ham til ikke å synde. Slik hadde også Josef det da han sa: «Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap å synde mot Gud?» 1. Mos. 39, 9.

Gudsfrykt er begynnelsen til visdom. Vi får den ved gudsfrykt og bevarer den ved gudsfrykt. Salomo fikk visdom fordi han fryktet Gud, men han bevarte den ikke, da han sviktet i gudsfrykt.

«En sønn ærer sin far, og en tjener sin herre. Er nå jeg far, hvor er da min ære, og er jeg herre, hvor er da frykten for meg?» Mal. 1, 6. Når en sønn ærer sin far og en tjener sin herre, hvor meget mer sømmer det seg ikke for oss å ære vår himmelske Far og frykte, elske og lyde ham.

«Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for deg krever?» Sal. 90, 11. En regner ikke med at Gud er forferdelig vred på synden, og de flestes liv vidner om dette.

En høvedsmann, en offiser, kom til Jesus og ville at han skulle be for hans sønn som var meget syk. Som offiser kunne han gi befaling til sine underordnede, og de adlød straks. Han forsto at Jesus hadde samme makt i åndeverdenen og kunne gi befaling som straks ble adlydt, så hans sønn kunne bli frisk. Si bare et ord, så blir min sønn helbredet, sa han. «Men da Jesus hørte dette, undret han seg, og sa til dem som fulgte ham: Sannelig sier jeg eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.» Og Jesus sa til høvedsmannen: Gå bort, deg skje som du har trodd! Og hans sønn ble helbredet i den samme stund.» Matt. 8, 5—10. Unge bråkmakere som nekter militærtjeneste, og religiøse militærnektere som krangler og lever i strid med hverandre, kunne ha godt av militær opplæring i lydighet. Jesus lærte selv lydighet. Han var lydig i ett og alt mot sin himmelske Far. Slik var denne høvedsmann også mot sine overordnede. Da Jesus var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Hebr. 5, 8—9. Uten lydighet blir det kaos i hjem og menighet.

Vi må ha stor frykt for å komme i splid og ufred med hverandre. Den ene syns det og den andre noe annet, og det kommer noe ondt imellom. Det kan bli så drøyt at man sier imot hverandre på møtene. Ved troens lydighet blir vi ført til hvilens vann, og vi blir istand til å lide, tåle og bære med glede og i hvile. Det er vanligvis ikke så mye en tåler av hverandre før en blir urolig og irritert.

De som slipper sin munn løs med baktalelse, glemmer Gud. Vi må ikke tro at Gud spøker med sitt ord uten å mene noe særlig med det. Hans ord står urokkelig fast både overfor de onde og gode. Våkner vi opp for alvor, så blir det alvor.

Noah ble varslet av Gud og bygde i hellig frykt en ark. Han gjorde i ett og alt som Gud hadde sagt. Hadde han slurvet med byggverket, så hadde den ikke blitt til frelse for ham og hans hus. Det er vanligvis svært mye slurv både i ord og gjerning, og slik kan det ikke fortsette om en skal bli med Jesus når han snart kommer. I ekteskapet må det være et godt forhold som Guds ord anviser. Mannen skal elske sin hustru som Kristus har elsket oss, og hustruen skal underordne seg sin mann som under Herren. Barna skal lyde sine foreldre. Uten et sant og ekte kjærlighetsforhold, er det ikke i orden i ekteskapet.

Stor frykt bør falle på oss, når det gjelder tungen. Jakob sier at vår gudsdyrkelse er forgjeves, dersom vi ikke holder vår tunge i tømme. Jak. 1, 26. En kan sitte i hjemmene og snakke om alt det en mener burde være annerledes, og man frykter ikke for å dømme og kritisere. De snakker og snakker, ler og prater og farvelegger. De kan fortelle alt negativt fra gamle dager. Det er jo langt borte fra det som tjener til nødvendig oppbyggelse. Paulus formaner oss til å gi akt på alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det! Fil. 4, 8. Vi får da en ren og god fylde av livsvisdom i oss, hvorfra vi kan øse ut alt som er godt og velsignet. Vi må få oppøvde sanser til å skille det onde fra det gode. Vi må kjenne om det vi sier og gjør er velbehagelig for Gud.

Kommer vi i vanskelige forhold sammen med brødre, skal vi lide i stillhet og overlate det til ham som dømmer rettferdig. Har vi et personlig liv med Gud, så er det mange ting vi må overlate til ham av det som vil volde anstøt i vårt liv. Sukk ikke mot hverandre brødre, sier Jakob.

Djevelen er virksom for å oppsluke barn og unge og oss alle om vi ikke står ham kraftig imot i troen. Er vi passive og ikke aktive motstandere av alt negativt snakk, så er ikke han passiv. Han er kommet for å myrde, stjele og ødelegge. Vi må ha kraft til å ta frem Guds ord i alle retninger, også når vi sitter hjemme ved bordet.

Det lønner seg å lese Guds ord som om vi aldri har lest det før, og lese langsomt og i levende tro på at det kan holdes, og at vi bare ved troens lydighet blir tvers igjennom lykkelige og fredfulle. Leser vi 2. Kor. 5, 10 skikkelig, så må det jo bringe frykt og alvor: «For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, forat enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt.» Det bør jo virke revolusjon i ens liv. La oss også lese skikkelig hva Jesus sier i Matt. 12, 36: «Men jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag, for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» Disse ord av Jesus bør virke en kraftig renselse i all vår tale.

Når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler og med luende ild for å ta hevn over alle de som ikke har vært lydige mot evangeliet, da skal han vise seg herlig og underfull i alle de som har trodd og vært lydige. Lydighet uten tro blir trelldom, men tro og lydighet fører oss frem til den største herlighet ved at vi da får del i alle løftene.

«Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre, likesom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» Joh. 13, 34—35. Det er bare ved gudsfrykt vi kan bevares i denne kjærlighet. Kjennetegnet på at vi er gått over fra døden til livet, er at vi elsker brødrene. 1. Joh. 3, 14.

«Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» 1. Kor. 10, 24. I grammatikken heter det god, bedre, best, og vi er kalt til å gjøre det aller beste for hverandre. Det beste som finnes, er å elske som Jesus elsket. Gud er kjærlighet, og da vi er kalt til å bli ham lik, så blir vi kjærlighet. Kjærligheten tvinger meg, sier Paulus. Hans kjærlighet og offersinn var overvettes stor. Han fulgte etter i Jesu fotspor og bad andre å etterfølge seg som han fulgte Kristus. I 1. Kor. 10, 33 skriver han: «Likesom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst.» «Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!» sier han i neste vers. Det går altså virkelig an å følge Kristus.

Jesus ble fattig for å gjøre oss rike. Han ofret seg og gav sitt liv forat vi skulle bli rike på himmelske goder. Han har gjort det slik at vi kan bli opphøyet med ham som hans sanne brødre og medarvinger.

Kjærligheten er en stor guddommelig makt. Ved den kan vi seire og mere enn seire i alle forhold. Rom. 8, 37. Den kjærlighet vi trenger for å gjøre hans vilje, står han alltid rede til å gi oss. Han vil ha samfunn med oss i denne kjærlighet. Vi må se vårt himmelske kall stort og herlig og omvende oss innerst i hjertet. Elske er liv — hate er død!

Ved Kristi kjærlighet kan vi skape et godt og velsignet miljø i våre hjem, så det kan være et mottrykk mot tidsånden fra avgrunnen som trenger seg frem i skoler og på arbeidsplasser. Når vi vet at dårlig omgang forderver gode seder, så bør vi vokte våre barn. I våre hjem skal barna vokse opp i kjærlighetens solskinn og varme, men også i den rette strenghet forat barna kan lære lydighet fra de er små til gagn og glede for dem selv, deres foreldre og alle som får med dem å gjøre etter hvert som de vokser opp.

«Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesten.» Sal. 118, 22. Jesus gikk ned i det lave og ble lagt ned som en hovedhjørnesten for det evige og herlige tempel. Denne sten har til alle tider vært forkastet av den menneskelige fornuft, men har også til alle tider vært herlig og dyrebar i Guds øyne og i de helliges øyne. Jesus har vist retningen for hele bygningen. Apostlene ble først føyet tett inn til denne sten i samme sinn og samme Ånd og siden er de hellige bygget opp sammen med disse i ydmykhet og troskap.

I Kristi sinn får vi del i den Guds visdom som er beredt til vår herlighet. Jesus tok frivillig på seg en tjenerskikkelse, og så fornedret han seg selv. I den samme fornedrelse og i det samme ydmyke sinn, får vi del i Guds visdom. Hver gang du kjenner deg forbigått eller misforstått og foraktet, har du anledning til å ydmyke deg og gå inn i den visdom som er fra Gud. De som har Kristi sinn, kommer også i vanskeligheter, men de har øre for sannheten, så de forstår at det ikke er visdom å bli urolig og motløs i prøvene. Jeg kan ikke forandre på alle dem som klandrer meg, men jeg kan forandre på alt hos meg selv som kan være vanskelig for andre å tåle.

Vi er kalt til å bli sterke i Herren og i hans veldes kraft. Denne kraft ligger i sannheten. En kan i mangel av Guds kraft spe på med sin egen kraft, sjelsstyrke og viljestyrke. Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk, sier Paulus i 2. Kor. 12, 10. Sper man på med sitt eget, så smaker det av jeget og gjør bare skade. Det blir fremmed ild, og den hater Gud. Det er bare det som Gud fremvirker, som er det velbehagelige og som frembringer en velbehagelig duft.

Sirak 40, 29—30: «Hvor Herrens frykt er, der er ingen mangel, og med den trenger man ikke å søke annen hjelp. Herrens frykt er som en velsignet lysthave, og han har dekket den med herlighet over all herlighet.»

Herrens frykt setter rette grenser for hva vi skal si og gjøre til Guds behag. Den setter en stopper for alt ondt og frembringer liv og overflod av liv i alt som er edelt, godt og sant. Istedenfor onde, bitre og utakknemlige ord, blir det en strøm av lovprisning og gode takknemlige ord. — Ja, dette var noe av hovedinnholdet på stevnet. — Også på dette stevnet var det ekstra velsignede kveldsmøter for ungdom hvor mange gav sitt hjerte til Gud.