Disse mine ord

«Disse mine ord»

Har du merket deg dette uttrykk på slutten av Bergprekenen? Den består av Matt. 5, 6. og 7. kap. Om så var, da visste du jo på det aller sikreste at alle disse ord må gjøres, må etterleves, hvis du tenker å komme inn i himlenes rike!

Trass i dette har jo nesten alle såkalte kristne, tatt det standpunkt at det er umulig å leve slik. Dette er 100 % vantro. Man har altså forkastet Jesu egne ord, og dermed ham selv! De tror ingenlunde på en slik Jesus, som i den grad både vil og kan forvandle oss mens vi er i dette vårt dødelige legeme.

I og ved dette har man forkastet kristendommen, og forkastet det fulle og hele evangelium. Da tror man på en annen Jesus med et annet evangelium, etter sine egne begreper, ifølge sin vantro mot alle livets ord i det nye testamente.

Overalt i det nye testamente står det skrevet om nettopp dette, og nesten ikke om noe annet, kun noen få ord om det som hører til begynnelsesgrunnene. Hebr. 6, 1 og 2.

Når man har et slikt jammerlig dårlig sinnelag at man forkaster troen på å få del i det herlige, guddommelige livet som Jesus talte om i Bergprekenen, og som det står om alle vegne i det nye testamente, ja da får man simpelthen ikke lov til å bli delaktig i det! Se nøye etter hva det står i Hebr. 6, 3.

Våkn opp! du som sover, du som er lunken, du som sier at du tror at Guds ord (altså også Bergpr.) er sant! Slik at du iherdig jager mot målet, og når det!

Som avslutning på denne sin allsidige, innholdsrike tale, sier Jesus at hver den som gjør etter disse hans ord — hele Bergpredikenen — han bygger på fjell, slik at hans byggverk blir stående, og at de som hører (eller leser) disse hans ord, og ikke gjør etter dem, han har bygget på sand, og hans hus faller i grus. Det blir med andre ord en stor fiasko! Dette må nødvendigvis bety at hans gudsdyrkelse var forgjeves. — Se: Jak. 1, 26 — Matt. 15, 9 — 1. Kor. 15, 2 — 2. Kor. 6, 1 — Gal. 4, 11 — 1. Tess. 3, 5 — Fil. 2, 16. —

Dette sier med all tydelighet, at den alminnelige såkalte kristendom, er et selvbedrag. Og det er ikke nok med at man ikke lever etter Ordet i disse 3 veldige kapitler, men man forkaster det altsammen, som noe som umulig kan gjøres!

Man er da blind, forstokket og forherdet på grunn av sin innbitte vantro mot Jesu egne ord! Attpå kjøpet innbiller man seg å ha fullstendig rett i dette! For en ironi! —

Og hør her hva bibeloversetteren, i full troskap mot disse Jesu ord, har satt i overskriftene over kapitlene: «Gudsrikets borgeres rette sinn. Den oppfyllelse av loven (dvs.: disse hans ord) som kreves av gudsrikets borgere! Kraften til å fyldestgjøre det som kreves av gudsrikets borgere, vinnes (fåes) ved bønnen. Formaning til alvorlig streben etter å gå inn i Guds rike. Advarsel mot dem som ved falsk lære hindrer andre fra å gå inn i dette rike. —

«Alene den . . . som gjør etter det, skal bli stående i dommen.»

Og — hva det står i Bergpredikenen, det stemmer overens med alt det andre som står i evangeliene, og i apostlenes brever, ja, selvfølgelig! —

Ordets gjørere er altså de egentlige kristne! De vandrer i Kristi fotspor, de som han har etterlatt seg forat vi skal vandre i dem! 1. Pet. 2, 21. De blir Kristus lik. Det er just det ordet kristen betyr!

De som freidig og frekt og formastelig forkaster å følge disse hans ord, de ligner fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid. De er religiøse hyklere, og av dem er det en bedrøvelig mengde her i denne onde verden. —

Når Jesus her talte om å bygge hus, så var jo dette en lignelse. Det er vårt liv — på alle mulige områder — han talte om, ut fra et edelt sinn og vesen! Han talte om å gjøre etter alle disse livets ord, om å praktisere dem i hverdagslivet! Det er jo så tydelig og tindrende klart som det kan få blitt!

Bare de som får nåde til å gjøre dette, bare de, alene de, kommer inn i himlenes rike! Matt. 7, 21.

Hvis dette ikke skulle kunne gå an, da kom jo ingen inn i dette rike. Da ble jo Guds verk i så måte en fiasko. Men det være langt fra! Derimot er det helt sikkert at de som ikke får nåde til å leve etter Jesu ord, deres liv, og deres såkalte kristendom, det er og blir en stor fiasko! Dessverre!

De faller, og svikter, og er utro når prøvelser og fristelser kommer, gang på gang så lenge de lever. Istedenfor å være verdens lys og jordens salt, Matt. 5, 13, 14. De lever slik at verdensmenneskene får god anledning til å spotte deres såkalte kristendom, og det er jo rene usseldommen! — «For eders skyld bespottes Guds navn blant hedningene.» —

De som tror hans ord, så de gjør etter dem, derimot, for dem er det helt annerledes! Om stormene og regnflommene er aldri så hårde, blir de ved Guds mektige nåde, og veldige kraft, stående urokkelig fast på den levende tros klippe, Gud til ære og pris!

«Deres hus faller slett ikke», står det i den franske bibel. — De fryder seg under vanskelighetene, just fordi de tror på seier. De akter det for bare glede, eller for en anledning til fullkommen glede! Jak. 1, 2.

De følger f. eks. ordet: «Gi!» av hjertens lyst, trass i all motstand fra sitt eget kjød, og fra slekt og venner, og nær sagt alle fornuftige, velmenende mennesker. De følger hver enkelt av Jesu- og apostlenes formaninger og befalinger, trass i alle fornuftsmessige motsigelser og innvendinger fra eget kjød, og fra andres kjød!

De gjengjelder ondt med godt på løpende bånd, helt ubegrenset, på grunn av en fylde av ubegrenset kjærlighet til Gud, og derved også til hvert enkelt av alle livets ord i det nye testamente! — De tror mere på Jesu ord, og på apostlenes ord enn på alle de innvendinger som all verdens mennesker kan komme med. De blir derved aldri til skamme! —

Da Bergpredikenen var endt, bemerket de mange som hørte den, at han hadde talt med myndighet, helt ulikt den vanlige svevende tale. — Og nettopp denne myndigheten understreker på det kraftigste at han mente nøyaktig hva han så. Basta!