Det som var fra begynnelsen

«Det som var fra begynnelsen,

det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender følte på — om livets Ord — og livet ble åpenbaret, og vi har sett det og vidner og forkynner eder livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss — det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, forat og I kan ha samfunn med oss, men vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus. Og dette skriver vi forat eders glede kan være fullkommen.» 1. Joh. 1, 1—4.

Mange kristne venter i dag på at en tid skal komme tilbake, slik det var i begynnelsen på apostlenes dager. Som regel tenker man da på nådegavenes bruk til mange og store helbredelser, tegn og undere.

Det er vel ingen i dag som har sett så mange tegn og undere som apostlene, men de fyller ikke sine brev med disse opplevelser om de enn var store og herlige. Det var alt sammen en herlighet som svant ved legemets forkrenkelighet. 2. Kor. 3, 11 og 5, 1.

Da Johannes skriver om hva apostlene hadde sett med sine øyne og hørt med sine ører, når de gikk sammen med Jesus, var det ikke noe av dette ytre, men det var selve livet. De kunne ta og føle på livets Ord i alt hva Jesus gjorde. Det var det samme livet som var i Faderen, og apostlene så Faderens herlighet ved at Ordet ble kjød i Jesus. Apostlene hadde ikke samfunn med hverandre i helbredelsesmøter, men i det samme livet som var i Faderen og Sønnen, et evig og herlig livssamfunn. Apostlenes liv var så tvers igjennom sant og ekte at ingen kunne ha samfunn med Faderen og Sønnen uten samtidig å ha samfunn med dem.

Apostlene forkynte det som var fra begynnelsen, det evige liv som var hos Faderen og ble åpenbart for dem. — Slik som det begynte, skal det fortsette inntil Kristus kommer igjen. De som ikke lever Faderens og Sønnens liv, men går og venter på noe underlig som skal komme, er ikke rede og blir med skam stående igjen ved Kristi komme.

Jesu sanne disipler har alltid vært opptatt med å elske og lyde Jesu befalinger som er evig liv, og til alle tider har de lært andre å holde hva Jesus har befalt. Til alle disse sier Jesus: «Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» Matt. 28, 20.

Paulus skriver i Gal. 1, 15 og 16: «Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin vilje åpenbarte sin Sønn i meg, forat jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod.» Hele interessen til Paulus lå i dette at Sønnens liv og herlighet skulle åpenbares i ham selv i det daglige liv og i alle dem han arbeidet med. «Mine barn, som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i eder.» Gal. 4, 19. Den store hemmelighet som hadde vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, og som var så rik på herlighet, var Kristus i oss, håpet om herlighet. Kol. 1, 26—28. «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg . . . .» Gal. 2, 20. «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og I åpenbares med ham i herlighet.» Kol. 3, 4.

Lyset fra himmelen skal være i oss og stråle frem fra oss. 2. Kor. 4, 6. Mange mener at alle disse herlige skriftsteder vil passe på oss først når vi kommer til himmelen, men passer de ikke på oss nå, kommer vi aldri til himmelen. Det er her i en ond og vantro verden vi skal være lys og salt og åpenbare Guds herlighet.

«Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» 1. Pet. 2, 9. — Dette er budskapet fra begynnelsen, og i dette tåles ikke noe avvik. Apostlenes forkynnelse var ut fra deres eget liv, likesom det var det for deres Mester som begynte med å gjøre og å lære. Talegaver er det mere enn nok av, men et gudfryktig og seirende liv som står bak ordene, er det lite av. Men det er det eneste Jesus ser etter, og i alle de syv menighetene i Åpenbaringen bedømmer han dem bare etter deres gjerninger og slettes ikke etter talegaver.

Når det var tale om dette liv, da samrådde ikke Paulus seg med kjød og blod. Hadde han gjort det, så hadde han fart vill fra Guds åpenbaring og hadde mistet den indre fred og glede. Dersom man i dag samråder seg med vanlige prester og predikanter, så får man høre at Jesus levde livet for oss og at det er nok daglig å be om syndenes forlatelse og hvile i hva han har gjort. Dette er en falsk lære som dysser folk inn i syndesøvn og vekk fra frykten for å synde. Jakob sier: «Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.» 1, 22. Slike skriftsteder hopper man freidig over enda dette er ånden i hele Skriften.

Jesus kom for å gi oss liv og overflod av liv, og bare i dette livet kan vår glede være fullkommen. 1. Joh. 1, 4.

Må det eneste store for oss idag være å holde fast ved det som var fra begynnelsen!