Stevnereferat: Nyttår 1974/75

Nyttårsstevnet 1974-75

Stort er det i denne onde, mørke tid å få nåde til å overvære et slikt velsignet stevne, opplyst med Guds herlighet.

Vi var samlet ca. to tusen venner på Brunstad i Stokke. To store jetfly bragte mange av våre venner fra forskjellige kanter i Europa frem og tilbake. Torp flyplass ligger bare noen km. fra Brunstad. Ja, det er underlige tider vi lever i. Våre flyvende venner fra Sveits og andre steder brukte adskillig kortere tid til stevnet enn våre norske venner som reiste med bil eller tog fra Stavanger, Bergen eller Trondheim. Mange var på stevnet for første gang, og mange gav sitt hjerte til Gud. De uoverskuelige herlige virkninger som går ut fra et slikt stevne, kan ikke måles med penger. Det er det samme hvor i verden våre venner bor, vil de tilbake til våre stevner. Så lenge broderkjærligheten tiltar og samfunnet blir inderligere, går det den rette vei.

Fra Tyskland kom det 144 venner — Nederland 69 — Danmark 67 — Sveits 44 — Sverige 22 — Finland 21 — Frankrike 18 — Østerrike 9 — U.S.A. 4 — Belgia 3 — England 3 — Indonesia 2 — Australia 1.

Hovedtemaet på stevnet var kjærlighet — visdom og tro, og da måtte det jo også bli ekstra godt.

Br. Aslaksen begynte med 1. Pet. 4, 8: «Og ha fremfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» Det står om rikdom av kjærlighet — overflod på kjærlighet og fullkommen kjærlighet. Den er grenseløs og rekker til i alle situasjoner. Korintierne hadde trangt rom i sine hjerter for kjærligheten, mens Paulus hadde et utvidet hjerte med en stor fylde av Kristi kjærlighet. Hans hjerte rommet alle. Jo mindre han ble elsket, jo mere elsket han igjen. Han var selv tilgitt meget og kjente seg i stor kjærlighetsgjeld til alle mennesker. Som den rettferdige mann han var, betalte han denne gjeld.

Kjernen i kristendommen er å gi. I det kjente verset Joh. 3, 16, ser vi at Gud gav det kjæreste han hadde, sin enbårne sønn, og Jesus gav sitt liv, sitt dyre blod for å frelse oss. Å kreve og å vente noe av andre, er det motsatte av kjærlighet. Når vi er så høyt elsket, skulle det være naturlig å elske igjen. Kjærlighetens indre vesen er å ofre, tjene og gi. Den utøses i våre hjerter ved den Hellige Ånd.

Da Jesus mønstret menigheten i Efesus, fant han mye godt, men det eneste viktige manglet, og det var den første kjærlighet. Uten den er vi intet. De skulle omvende seg og gjøre de første gjerninger. Den første kjærlighet binder oss sammen i et inderlig broderskap. Den bryter ned alle skillevegger også i familielivet. Uten denne ekte og varme kjærlighet kan det fort komme en vegg mellom mann og hustru og mellom barn og foreldre. Det må være en ren og god kjærlighetskontakt mellom oss og Kristus og med hverandre. I dette åpne og gode forhold stenges alt ondt ute.

I 1. Pet. 4, 7 står det: «Men alle tings ende er kommet nær, vær derfor sindige og edrue så I kan bede.» Har vi ikke fremfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre, da vil det som er kommet imellom, hindre våre bønner.

Det er utrolig hva mennesker kan ofre uten selv å være et offer. En kan være veldig virksom og midt i det hele søke sitt eget. Onde åndsmakter trenger da inn og får makt. Er vi selv et offer, da elsker vi de andre slik de er og uten tanke på ære og vinning. Mørket viker da bort, og det evige og herlige lys bryter frem.

Et ungt frukttre er Josef. 1. Mos. 49, 22. Han sto fast i kjærligheten om de skjøt på ham. Hans brødre solgte ham og kastet ham i brønnen, men han var like god. Grenene skjøt utover muren. Han var rik i sin kjærlighet, og den nådde langt.

«Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.» 1. Joh. 4, 8. Det er ikke bare det at Gud utøver kjærlighet, men han er kjærlighet. Han er en veldig Gud som har alle tråder i sin hånd, og alle ting samvirker til det beste for dem som elsker ham. — Vi kan også bli så gjennomsyret av kjærlighet at vi kan ikke annet enn å elske hverandre. Jo verre menneskene er, jo mere trenger de til å bli elsket. Om noen fordømmer oss, så gjør ikke det oss noe, men verre er det for dem selv. Vi skal ligne Gud som lar solen gå opp over onde og gode. Vi skal overvinne det onde med det gode.

En mor må være først ute når det gjelder å så den gode sed i barna, slik at hun kommer djevelen i forkjøpet.

Det er dumt å leve i et spent forhold i ekteskapet eller hjemmet, når en kan få det så inderlig godt ved at kjærligheten får råde. Den som elsker først, er størst.

Visdommen. «Når I da har saker om timelige ting, så setter I dem til dommere som ikke aktes for noe i menigheten! Til skam for eder sier jeg det. Så finnes det da ikke noen vis mann iblant eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror?» 1. Kor. 6, 4—5. Med visdommen følger fred og hvile, men med dårskapen følger uro og diskusjoner om det jordiske. Hele menigheten søkte råd og dom hos dem som ikke var aktet for noe i menigheten. Der hadde de håp om å få støtte for sine krav. Til Paulus, hvor visdommen var, gikk de ikke. De hadde alle Åndens nådegaver, og den riktige lære, men de var kjødelige, og ikke var det en vis mann blant dem som kunne skille tretten for sin bror. Skal man skille tretten, må man være fullkommen løst fra alle disse timelige ting hvorom tretten dreier seg. Det har derfor til alle tider vært få vise menn. Søker du råd hos en vis mann om f. eks. arvefordeling, så får du et kort og greit svar etter kjærlighetens bud. Visdommen ovenfra er først og fremst ren. Jak. 3, 17.

Strid mellom brødre i menigheten er vel den største dårskap. En har da samfunn med «våre brødres anklager» som er djevelen. Vrede bor i dårers barm. Å søke først Guds rike og hans rettferdighet, er visdom, for da får man alt det andre i tilgift. Å lide med Kristus er stor visdom, for da blir vi Guds arvinger og Kristi medarvinger. All bekymring kommer av at man ikke har tillit til Guds løfter, og det er jo stor dårskap. Gavmildhet er visdom, for den som gir, skal gis. Sår vi det gode i velsignelse, skal vi høste rik velsignelse. Det er meget klokt. Det er de kloke jomfruer Jesus skal hente.

Mange tilegner seg kunnskap som de slår om seg med, og mener de har visdom. Men de er da dumme. Visdommen bor hos de ydmyke. Korintierne var gjort rike på all lære og all kunnskap, men ikke en av dem hadde visdom. Visdom finner vi bare på korsets og selvfornektelsens vei i Jesu fotspor.

Bergprekenen er den høyeste visdom som er kommet frem ved noen person på jorden. Den visdom kan ingen slå omkull. Den som lever den, blir salig tvers igjennom og urokkelig som Sions berg. Visdom er kunnskap omsatt i liv.

Det er ingen ting man trenger som visdom, og det er vel noe av det man ber minst om. Men mangler vi visdom, skal vi be om å få den, sier Jakob. Efeserne hadde tro og kjærlighet, men de manglet visdoms og åpenbarings Ånd, og Paulus ville ikke holde opp med å be at de måtte få den. Bare i denne Ånd kan vi forstå den rikdom vi kan tilegne oss i Kristus. Visdommen har også den fordel at den gjør alt på rette måte. Pred. 10, 10.

Skal vi få visdom, må vi søke den av hele vårt hjerte. I Ordspr. 2 står det at vi skal lete etter den som etter sølv og grave etter den som etter skjulte skatter. Visdom får vi ved å ta imot tukt og tilrettevisning. Visdommen er mor til den fagre kjærlighet og leder denne i rette og sunne spor.

Er visdommen en stor fordel i våre hjem, så er dårskapen et stort tap. Visdommen styrer vel sitt hus og leder det hele mot det himmelske. La oss ta foreldrekallet alvorlig. Ved visdommen som er lett bevegelig, kan man komme i hjertekontakt med barna slik at de liker seg bedre hjemme enn på gaten. En kan ved bordet gjøre Bibelens beretninger interessante for barna.

Alle visdommens stier er fred. Ved anledninger da indianere ble venner begravde de stridsøksen. I visdommen er det ingen uro eller innvendinger mot sannheten. Visdommen gir hvile og glede innerst i hjertet. Jesus vokste i alder og visdom. Det er vekst i visdommen og vi vokser i denne ved å næres med troens ord. Stor dårskap er det å ikke søke visdommen av hele hjertet. Les om visdommen i Visdommens bok 7, 21—30.

Tro. Disiplene sa: «Herre øk vår tro.» Det går ikke an å ha mere eller mindre tro på en og samme ting. Tror vi, så får vi det. Det går ikke an å ha mere eller mindre seier i en ting. En begynner å tro på syndenes forlatelse og etter hvert får vi tro for større og herligere ting. En kan ha en teoretisk, en død tro, som Jakob sier.

«. . . forat han skulle være den førstefødte blant mange brødre». Rom. 8, 29. En leser at det står brødre, men har ikke en levende tro på å være hans bror i ånd og sannhet og oppføre seg som sådan. Det står også at vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger. Det er så stort og høyt at tanken streifer ikke engang at dette er virkelighet.

Vi er alle av en, og Jesus skammer seg ikke for å kalle oss for sine virkelige brødre. Hebr. 2, 11. Nå er han ikke lenger Guds enbårne sønn, men han er den førstefødte av mange brødre. At vi er trolovet med Kristus og skal bli hans brud, er en virkelighet bare for de få. Når troen på alt dette blir levende, da skjer det noe i vårt liv, og vi oppfører oss tilsvarende. Alle prøvelser og trengsler blir kortvarige og lette, når vi har dette for våre øyne. I all deres trengsel var det ingen trengsel, står det. Vi blir istand til å lide, tåle og bære med glede. Første frukt av troen er glede. Den er det sikreste tegn på at man tror. Alt får vi ved tro, og alt er mulig for den som tror.

Troen må være forenet med lydighet. Jesus er opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Hebr. 5, 9. Når Jesus snart kommer igjen, skal han vise seg herlig og underfull i alle dem som har trodd og vært lydige mot evangeliet. 2. Tess. 1, 8—10.